Noen vil kanskje tro at det verste ved å være syk over lengre tid, er smertene, frykten og ubehaget. Men egentlig er det ikke sånn. Det er ikke engang dét at du ikke helt kan gjøre ting du har lyst til å gjøre for egen del. Nei, det verste er å føle at du ikke har konsekvens. At du ikke helt evner å stille opp hvis noen trenger deg. Å innse hvor lite viktig du er i den store sammenhengen. Man blir smertelig klar over hvor alene en står. Egentlig.
Før jeg ble rammet av M.E. visste jeg knapt hva ensomhet var. Jeg hadde alltid folk å henge med.
Men de folka har ikke tid og energi til ting i den hektiske hverdagen som ikke er strømlinjeformet. Verden går for fort, det er for mye å gjøre, for mange plikter allerede. Ingenting passer dårligere enn å bli en syk venn. Du behøver ikke å sutre og klage og kreve og være en generell pain in the ass, du behøver bare å være syk nok til at folk vet om det. Enten skyr folk deg - redd for at du skal trå dem for nære og stille krav, eller de begynner å behandle deg som du er lett tilbakestående og ikke vet ditt eget beste.
Det er noe litt nedlatende over medlidenhet. Av de to ondene foretrekker jeg dem som unngår meg litt. Som ikke lengre spør hvordan jeg egentlig har det, men skjuler sin usikkerhet bak viderverdigheter. Overflatisk pjatt topper uforstandige, velmente råd når som helst.
Blir du syk over en lengre periode er det siste du ønsker å treffe på en gladlaks som kan fortelle at det ikke finnes problemer bare utfordringer. At du er din egen lykkes smed, og at det som ikke tar livet av deg bare gjør deg sterkere. Det er fint lite som irriterer meg mer enn slike Polyanna-figurer. Jeg skulle likt å se det mennesket som evnet å leke "være-glad-leken" etter halvannet år i sykesengen.
Ironisk nok er de jeg har best kontakt med nå de som tidligere var veldig i periferien av bekjentskapskretsen min. De synes jeg er sterk og modig. De gir meg mest glede i hverdagen.
Det har naturligvis å gjøre med at de i utgangspunktet er totalt blottet for noen som helst slags forpliktelse for mitt ve og vel. De slipper presset. Indre demoner som maser om at de burde, skulle måtte.
Det siste jeg ønsker er å oppleves som en belastning for andre. For de perifere vennene mine er jeg god nok som jeg er. De ser mulighetene, ikke begrensningene. De gir meg bekreftelse. De aksepterer meg som jeg er. Her og nå.
Jeg har tro på, og ønske om, at disse menneskene er blant mine nærmeste venner når dette er over. For det er ikke bare sånn at det er i motgang du ser hvem som er dine egentlige venner. Det er i motgang du oppdager hvem du selv egentlig er og hva du står for.
Den som har stått lenge nok ved avgrunnen, lærer seg å nyte utsikten.
1 kommentar:
Hva? Ingen kommentarer på denne? Det er helt ufortjent...
Dette med at venner bytter plass, de nære blir mer perifere og omvendt, er ganske typisk i andre situasjoner også. De som virker mest nære er ikke nødvendigvis det når "the going get tough". Det er slett ikke alle som tør/orker være der for deg hvis du går gjennom ditt livs mareritt. For mange blir det en for stor påkjenning å skulle være tilstede da. De vil helst ha det lett og morsomt og ikke bli påminnet alvoret ved livet.
Greia er at man vet det ikke før det skjer... og da er det utrolig vondt å oppleve at nære venner egentlig ikke er spesielt nære likevel.
De mer perifere vennene kan dukke opp helt uventet og plutselig opplever du at de står deg mye nærere enn før. Det er kanskje folk som har opplevd livets alvor selv, på en eller annen måte. Jeg oppfatter det i hvert fall som at de har mye mer toleranse og mot til å møte deg en dag det er svart.
Jeg ser at de vennene jeg engang hadde er mer eller mindre borte (mye er mitt eget valg), og at de som er nærmest meg nå er folk jeg sannsynligvis ikke ville blitt kjent med hvis det ikke var for at jeg har gått gjennom det jeg har gått gjennom.
Jeg er i hvert fall veldig glad og stolt over at jeg har deg som venn, selv om vi ikke møtes så ofte som jeg egentlig skulle ønske.
Stor klem fra meg
Legg inn en kommentar