Naturligvis er jeg feminist og for alle former av likeverd, men du skal ikke se bort i fra at hvis jeg kunne fått velge om igjen hadde jeg sannsynligvis benyttet den valgfriheten til å ta meg av mann, 5-6 barn, foreldre, svigerforeldre, besteforeldre og et par skakkjørte venner. For i all min selvrealiserte, egalitære og velsignede tilværelse har liksom kjærligheten, samholdet og mange av de essensielle verdiene forsvunnet.
Hvor like vil vi egentlig være? Og hvorfor er det først og fremst hverandres negative sider vi adopterer? Kvinner drikker mer alkohol, ser porno, blir kyniske ledere, menn objektiviseres, poserer halvnakne på magasinforsider, pådrar seg spiseforstyrrelser, etc.
Vi bryr oss mindre og mindre om hva andre tenker om oss, men samtidig vil vi bli sett for enhver pris. For innerst inne savner vi alle mer kjærlighet i tilværelsen. Og det motsatte av kjærlighet er ikke hat. Det er likegyldighet.
Etterhvert som våre egne verdiprioriteringer svinner hen, får vi mindre respekt og forståelse for andres.
Hadde jeg vært psykiater og det norske samfunnet min pasient, hadde jeg gitt det diagnosen sosiopatisk adferdsforstyrrelse.
Globalt sett tilhører noe sånt som 90% av alle nordmenn den globale overklassen. Egentlig kan jeg ikke forstå hvorfor vi er så gniene på landet vårt. Her er så mye plass. Det Norske Hus er overmøblert. Jeg lurer på om kanskje salget av lykkepiller hadde gått litt ned om vi ble mer åpne, ydmyke og rause. Hvis vi fikk brukt oss selv. Følt at vi hadde konsekvens. At vi gjorde vår skjerv for en bedre verden.
Hvorfor murer vi flyktninger inne i mottak, istedet for å gi dem muligheten til å jobbe og delta i samfunnet. Hvorfor må folk som elsker hverandre vente måneder, kanskje år, før de gjenforenes? Og hvorfor i helvete har Bjarne Håkon Hanssen blitt titulert med 'inkluderingsminister'? Hele Bjarne Håkon Hanssen er en selvmotsigelse, spør du meg. Det burde være bilde av ham under oxymoron i ordbøkene.
Human Abstract
Pity would be no more,
If we did not make somebody Poor;
And Mercy no more could be,
If all were as happy as we;
William Blake
Egentlig burde vi alle ta på oss rollen som inkluderingsministere. Pliktetikk er, når det kommer til stykket, ikke det verste vi har. Var det Schopenhauer som sa at "frihet er indre tvang"?
10 kommentarer:
Brorskapet forsvant med lieberalismen.
Jeg vet.
Hvordan avskaffer vi den?
(Ja jeg vet vi ikke blogger politisk - men på bakrommet kan vi vel diskutere det? *LOL*)
Jeg er enig med innledningen din: Likestillingsprosessen innebærer (også) at vi tar til oss det motsatte kjønns uvaner. Kvinner ter seg som menn (de røyker mer, drikker mer, er oftere utro) mens menn seksualobjektifiseres og femininiseres henimot det naturstridige.
Ta oppvasken for faen, men vær mann, mann!
Rockette: Jepp, vi må få blogge litt politisk. ;)
Det har vel noe med at velferdssystemet gjorde oss uavhengige av slekt for mat,beskyttelse og tak over hodet så da går vi rundt og innbiller oss at vi ikke trenger andre mennesker.
vk: naturstridig feminitet???
Argumenter gjerne litt mer for hva det er .
Rockette:
Vi kan ikke avskaffe liberalismen sånn sett, vi får bare håpe på at alle de millioner blakke tullingene som går inn for tankegangen bare rett og slett fatter at det er er i deres interesse at liberalismen som ideologi ikke vinner frem. Råkapitalismen som sterk statlig kontroll fikk bukt med i forrige århundre har blitt sluppet løs igjen. Her er nasjonalstaten som idè nyttesløs og vi trenger overnasjonale og transnasjonale foretak for å få bukt med den.
Jeg høres ut som den sosialisten, det er ikke meningen.
VK: Jeg kunne ikke vært mer enig. Hele konseptet "metroseksuell" er naturstridig, synes jeg...
Sadie: Jaggu er jeg enig med deg også. Kan det bli diskusjoner av dette da?
Men nei, jeg synes ikke du høres utpreget sosialistisk ut. Om det er noen trøst:-P
Jepp, det kan vi, for jeg har ingenting i mot metroseksualitet og at menn liker klær og å pynte seg.
Og jo, det var en trøst. :knegg:
Legg merke til presiseringen du utelot da du gjentok det jeg skrev, Sadie. Jeg skrev "henimot det naturstridige", noe som gjør det til en talemåte snarere enn en påstand av typen "naturstridig femininitet".
Et eksempel på naturstridig femininitet ville for eksempel vært når homofile menn knekker håndleddet bakover mens de holder en sigarett i hånda. Dette er en unaturlig positur som for de fleste menn krever en muskelanstrengelse (slapper vi av i håndleddet, så faller det tilbake på plass av seg selv).
Dersom likestillingen hadde gått så langt at man med rette kunne forventet at menn geberdet seg som kvinner, kunne vi med en viss tyngde snakket om naturstridig femininitet. Men så langt har ikke likestillingskravene gått; følgelig blir påstanden om at menn "femininiseres henimot det naturstridige" et løselig formulert hjertesukk over unisextendensen, snarere enn en faktisk påvisning av et samfunnsfenomen.
Hvor aner vi så denne tendensen? Vi aner den i et sett forventninger som ikke alle er komfortable med. Det er eksempelvis vanskelig å være kvinne og vinne gehør for at man ønsker å være hjemmeværende, akkurat som det kan være vanskelig å være mann og få sympati for at man ønsker å forsørge familien.
Jeg håper jeg med disse ripene i fernissen har blitt en liten anelse tydeligere.
Jeg har liksom ingen problemer med metroseksualitet. Selv om du har det.
Legg inn en kommentar