Indre sabotører og annet fanteri

Jeg skulle så veldig gjerne skrevet noe finurlig og innsiktsfullt om havet, livet og kjærligheten akkurat nå. Men for å være helt ærlig, har de fine tankene forsvunnet mer og mer i bakgrunnen den siste tiden. Jeg har gått inn i en slags tanke-koma for at de indre sabotørene ikke skal få overtaket. Følgelig trenger jeg enten å bruke de få kreftene jeg har på å hause fram litt entusiasme, eller å kline litt mer for å booste endorfinene. Det første alternativet fordrer at jeg snart får en dag der jeg ikke våkner opp med en sånn underlig blanding av kraftløshet og smerte. Det andre at det stiller seg opp en rekke oppofrende, sjarmerende menn utenfor døra mi og tilbyr klinetjenester. Antagelig er det første alternativet mer sannsynlig og gjennomførbart enn det andre. Det ironiske er at klining gir endorfon-boost, men for å finne noen som vil kline med deg, bør du være en smule entusiastisk. Jeg kjenner hvertfall ingen som vil kline med noen som ikke har energi og utstråling. Men man skal aldri si aldri. Mirakler har skjedd før. Faktisk skjer det vidunderlige ting hele tiden. Der ute. I verden. Utenfor hulen min.
Det finnes et tredje alternativ også. Det har jeg benyttet snart i to år; å juge, drømme og mimre. Tenke på hvordan livet var, og at det kan bli sånn igjen.
Dette tredje alternativet er brukt opp. Eller - det fungerer ikke akkurat nå hvertfall. Kanskje i morgen.
Det er alltid sånn at jeg gleder meg til i morgen. Jeg legger meg om kvelden og håper og tror at i morgen - da kommer vendepunktet. I morgen skal alt bli bedre. Og det er et godt tegn er det ikke? Det symboliserer håp og livsglede.

Myalgisk encephalopati. Det høres litt ut som en parasitt. En sånn som forgifter og suger livskraften ut av deg. Og det føles sånn også.
Hvis du brekker et bein, får du det gipset. Beinet gror og du trener det opp igjen. Logisk. Får du ME, funker egentlig ingenting som det skal. Du har null energi - ikke en gang til positive sysler. Men du trenger positiv input for å ha tålmodighet til din egen stillstand. Du har mye smerter, men sykdommen gjør at du ikke tåler medikamenter. Du tåler heller ikke godterier, alkohol, koffein - eller trening. Det er kjempeviktig at man ikke stresser fysisk eller mentalt. Men hvem blir vel ikke stresset av å måtte ligge helt stille og stirre i taket i timesvis? Mitt tak trenger i tillegg maling og minner meg derfor hele tiden på alt jeg ikke får gjort. Det er viktig å spise sunt. Men kroppen min vil ikke ha mat. Jeg blir kvalm, får utslett, tunga hovner opp - og alt smaker svett kamel.

Jeg har brukt veldig mye energi på å ikke være bitter. Alle vet at bitterhet og sinne er utmattende. Det fører ingenting med seg. Men noen ganger er det en helt fånyttes følelse. De gangene du ikke har noen å øse bitterheten utover. Man kan ikke skjelle ut "uflaks". Jeg kan altså ikke skjelle ut kirurgen som skadet meg. Det var uflaks. Sånt skjer. Og da kommer tanken: Hvorfor meg? Den tanken fører til selvmedlidenhet. Selvmedlidenhet fører til tanker om at mange har det verre, det kunne vært verre, folk som har det verre enn meg klarer å finne positive ting i hverdagen. Da bør jeg klare det også.
Og egentlig klarer jeg det. Hver dag. Der det er liv, er det håp. Håp er en form for entusiasme, er det ikke?

Kline, anyone?