Bare én sånn blå dag. Der du kan slå opp døren, løpe ned trappene og kaste deg på sykkelen og bare suse avsted uten en bekymring i hodet annet en hva du kan kaste bort av tid på små viderverdigheter og du slipper å spørre "Hvorfor meg", hvorfor noen i det hele tatt (eller kjenne det på kroppen). Og gresset er mykt og du leter etter markjordbær og et strå til å tre dem på, og kjolen er lett og luften sval og alt i hele verden akkurat passe til at du kan danse og le og kaste deg i armene på han som kommer fra helt en annen kant mens humla suser og alt det andre holder tyst. Litt sånn, i det minste. Om enn bare ett eneste lite blaff av en blå dag.
Var veien mellom senga og døra et hjem, ville jeg støte på et tak over hodet - hvor jeg enn strakk meg, og det ble ikke så stille at jeg fikk høre mitt eget hjerte slå - seig som en arbeider, som ikke enser en tilfeldig forbipasserende tid.
Da gikk ikke jeg her med en gammel gåte: Hva er det som går og går og aldri kommer til døra?
Bare én sånn blå dag. Der du kan slå opp døren, løpe ned trappene og kaste deg på sykkelen og bare suse avsted uten en bekymring i hodet annet en hva du kan kaste bort av tid på små viderverdigheter og du slipper å spørre "Hvorfor meg", hvorfor noen i det hele tatt (eller kjenne det på kroppen). Og gresset er mykt og du leter etter markjordbær og et strå til å tre dem på, og kjolen er lett og luften sval og alt i hele verden akkurat passe til at du kan danse og le og kaste deg i armene på han som kommer fra helt en annen kant mens humla suser og alt det andre holder tyst. Litt sånn, i det minste. Om enn bare ett eneste lite blaff av en blå dag. 
2 kommentarer:
Ja, dagene er tøffe for tiden. :klem:
Ja, hadde det ikke vært fint? Tenkt, slik hadde en det som liten..Hvor ble tiden av?
Legg inn en kommentar