søndag, oktober 15, 2006

Om å være menneske

I det mellommenneskelige samspillets debatter er det mye å undres over. En av dem er hvordan ting har en tendens til å utarte seg til en "oss-mot-dem"-retorikk. Det være seg om vi diskuterer jødedom kontra islam, kommunisme kontra turbokapitalisme, feminisme kontra machokultur. Og så videre.
Muligens skyldes dette debatt-foraenes iboende spissformulerende natur. For det er vel oftest slik at folk flest befinner seg i den gyldne middelsonen?

Den siste tiden har det rådet en ganske opphetet diskusjon om omvendt likestilling rundt om. Lenkene finner du hos Tiqui, debatten hos Iskwew.

Av de vanligste ekstrem-argumentene mot likestilling finner man en litt sutrende holdning fra menn som skulle ønske at ting fremdeles var som på 50-tallet. Der mor ventet nysminket og bollebakende hjemme når far kom sliten hjem fra jobben. De mener at feministene har skylden for alt som er feil i verden.
I den andre enden er det noen som mener at menn er voldelige macho-svin som egentlig burde utryddes.

Jeg forstår ingen av disse gruppenes agenda. For når alt kommer til alt er vi først og fremst medmennesker. Vi er avhengig av hverandres gjensidige forståelse og støtte for å ha et godt liv.

De ekstrem-debattantene som mener at likestillingen har gått for langt, kommer gjerne trekkende med usaklige krav som at kvinner også bør avgi verneplikttjeneste. Og at de må kunne tvinges til å føde barn.(!) De mener dessuten at vestlige kvinner er noen egoistiske, kyniske beist, og gifter seg helst med thailandske kvinner fordi de ikke finner en norsk kvinne som dekker deres narsissistiske behov.
Jeg mener at de som vil ha en ikke-mælende konemor har et personlig problem med sin egen integritet. Feminismen er ikke deres største fiende, det er deres egen usikkerhet og egoisme som er.
Disse mennene ser ikke det individuelle ansvar de har for å tilpasse seg en verden i fremgang.

Likestillingskampen er i utgangspunktet en positiv ting.
Det er imidlertid ikke alt ved likestillingen som er like positivt. I stedet for å fokusere på mellommenneskelig likeverd, kan det synes som det i ulike situasjoner har blitt en slags maktkamp mellom kjønnene. Hvem kan være den mest kyniske drittsekken og vinne mest "ære".

Jeg mener at vi må kjempe for er et mindre egosentrisk samfunn.
Feminismen springer ikke ut av egoistiske behov. Velferd er ikke et kjønnsbestemt spørsmål. Det er ikke kvinners skyld at det nå kan synes som unge menn blir de kommende taperne.

Det er naturligvis en tankevekker når Alfahunnene braser fram og krever revir.- At både menn og kvinner blir mer stressbelastede, får større psykiske problemer eller andre livsstilsykdommer, drikker mer, er mer utro og så videre. Dette er ikke likestilling, men simultan-selvdestruksjon. Det er noe som skjer ved siden av likestillingskampen, ikke som et resultat av den.

Jeg er kvinne. Men før det er jeg veldig mye annet. Det har jeg som kvinne bosatt i Norge frihet til å være, og det er jeg takknemlig for.
Jeg anser meg i tillegg som feminist. Det er det mange av mine mannlige venner som også gjør. De støtter feminismen fordi de ser at noe er skjevt og galt i samfunnet, i yrkeslivet, i kjønnsdebatten. Dette er sterke menn som har fulgt med i timen. De har tatt personlig ansvar i en utvikling de har ønsket velkommen. Dette er mennene som har mest trygghet i seg selv, størst evne til empati og refleksjon. - De virkelig helstøpte mennene.
Jeg har på ingen måte noe problem med å være "myk og kvinnelig og støttende" for disse mennene, for de yter så uendelig mye i gjengjeld. Jeg forguder deres mannlighet. Det er mannsgrisene som får meg til å stikke hardsida og klørne fram.

I ekstrem-debattene, som den pågående i Aftenposten, er det mange villspor, og de fører ingensteds hen.
Kanskje ligger ikke løsningen i å gjøre kvinner vernepliktige, men å gjøre vernetjenesten frivillig. Kanskje ligger ikke løsningen i å åpne Gutteklubben Grei for unge kvinner, men å vise unge menn at det ligger mye styrke i de såkalte myke verdiene. Blant annet.

De virkelige verdiene ligger ikke i hvor mye makt eller kapital man erverver seg, men hvor mye tid, respekt og kjærlighet man har for hverandre, for verden og for barna.

19 kommentarer:

Glenn sa...

Det siste avsnittet ditt sier alt om hvordan vi burde være mot hverandre. Og det er dette som gjør livet verdt å leve!

Iskwew sa...

Jeg skriver under på alt du sier her. Og jeg tror, basert på erfaringer utenfor nett, at motsetningene ikke er så store som det gis inntrykk av. Selv har jeg jobbet og hatt lederstillinger i et mannsdominert yrke hele livet, og har ikke følt meg diskriminert fordi jeg er kvinne. Jeg vet at det ikke gjelder alle, og at det er mye igjen å gjøre, men vi har kommet langt. Og det gir frihet. Både for kvinner og menn.

“Undersøkelser tyder på at både kvinner og menn ser det som en fordel å slippe presset fra foreldede forestillinger om hva som egner seg for menn og vinner, forteller Wencke Mühleisen. Hun legger til at konservative kjønnsroller bidrar til å legge press å individet, og følgelig blir sjansen for å mislykkes større.”

(fra bladet Mann)

Rockette sa...

Ja, ikke sant, Glenn. Vi må først og fremst være medmennesker.

Jeg er enig med både deg og Mülheisen, Iskwew. Men i motsetning til deg har jeg opplevd kjønnsdiskriminering. Blant annet hadde jeg lavere lønn enn en mannlig kollega med tilsvarende jobb, ansennitet og utdanning - i samme firma. Dog tror jeg du har rett i at problemet ikke er så marginalt som det gis inntrykk av.

Tiqui sa...

Applaus! Signerer på denne og legger den til link-listen :)

Iskwew sa...

Jeg la ut en anbefaling på denne tråden. Håper mange leser, for du er inne på kjernen i denne problemstillingen.

Rockette sa...

Takker og bukker, Tiqui & Iskwew:-)

EarlGrey sa...

Jeg er mann. Men før det er jeg veldig mye annet.

Rett og slett flott skrevet Rockette! Og jeg håper virkelig det siste avsnittet ditt blir et grunnleggende credo for kommende generasjoner. Vårt fremtidige utviklingspotensiale som mennesker avhenger av det..

Anonym sa...

Flott bloginnlegg!

Jeg leste om "stakkars" Døving og hans likesinnede. Synd han roter sammen alt dette i en suppe. Det er mye uklarheter her, i hvert fall. Er det kvinners feil for eksempel, at vi lever lenger enn menn (gjennomsnittlig). Snoddig.

Føler bakgrunnen handler om noe annet enn at kvinner er "slemme". Et eller annet sted på veien har kanskje Døving/noen menn følt seg utilstrekkelige, eller hatt problemer med å leve opp til forventninger? Synd at dette skal bli brukt som skyts mot kvinner, for vi har det jo ofte akkurat på samme måten selv.

Jeg er i grunn lei av disse kvinne-mot-mann (og omvendt)-debattene. Jeg er kvinne, ja... men først og fremst et menneske. Selv om jeg er av hun-kjønn føler jeg ofte at jeg ikke "hører til" i den typiske kvinneverdenen, med prat om gardiner og shopping av siste mote i butikkene. Nå vet jeg ikke om dette egentlig er "typisk", det bare føles sånn noen ganger. ;)

Vi har ulike interesser og meninger ut fra vår personlighet, uavhengig av hvilket kjønn vi er. Tror jeg.

Tror dessverre ikke Døvings "oppkast" får verden videre. Ikke en centimeter.

Rockette sa...

Takk Earlen. Det håper jeg også:-)

Jeg er så enig, Lothiane. Mannen uttaler seg på vegne av og mot en marginal gruppe personer, og gjør hele likestillingsarbeidet en bjørnetjeneste.
Det er tankevekkende at en forsker ikke har forstått de grunnleggende prinsippene for likestilling.
Denne tilnærmingen åpner bare for hylekoret av ekstrimist-machosvin. (De er få og små, men høres godt)

Nåja - jeg antar at dette snart er overstått...

VK sa...

Mnei, tja, tjo. Du forfekter noen klisjeverdier som intet demokratisk anlagt menneske kan si seg uenig i, men utover det synes jeg ikke du sier stort som er verdt å ta med seg her. I avslutningen din gir du oss en verdiladet konklusjon som er for snever.

La meg eksemplifisere. Når du skriver om "usaklige krav som at kvinner også bør avgi verneplikttjeneste", må du argumentere for hvorfor det er usaklig - i hvert fall om du skal vinne min sympati. Og hvem er vel uenig i at vi trenger mindre egosentrisme og mer nestekjærlighet ("gjensidig forståelse og støtte")? Dette er en ikke-debatt.

Videre er det påfallende hvordan du innledningsvis akker deg over en polemisert debatt, for så selv å polarisere, for eksempel ved å benytte et unødvendig, ladet uttrykk som "sutrende" (jeg synes kvinner har en forkjærlighet for dette uttrykket; slik umyndiggjøres meningsmotstanderne ved at de fremstilles som små barn). Og så klinker du like godt til med en virkelighetskarikatur som jeg må anta ytterst få - om noen - kan kjenne seg igjen i, før du sint og ivrig tar til å argumentere mot den samme karikaturen. Et velkjent debattriks, dette, som i innlegget ditt får følgende form: En udefinert mannsmasse navngitt "de", tillegges holdningen "feministene har skylden for alt som er feil i verden". De samme mennene, hvor uvkantifiserbare og konsistensløse de enn er, sutrer og ønsker seg tilbake til femtitallet. På femtitallet, som vi alle vet, var det vanlig at mor sto nysminket over gjærbaksten idet far kom sliten hjem. Denne karikaturen er det du som tegner opp, og det er denne karikaturen du brenner av kruttet ditt på å harselere med.

Den neste gruppen som får gjennomgå, er litt enklere å peke ut: Det er de mannlige ekstremdebattantene. Med utgangspunkt i én manns kronikk, finner du argumenter du antar må være dekkende for en tenkt gruppes sympatier. Nok en gang en ikkekvantifisert gruppe, som likevel er litt tydeligere enn det foregående "de" i og med at debattanter må antas å være synlige i kraft av debatten de deltar i.

Og her får vi vite hva som kjennetegner denne gruppen: De har "narsissistiske behov", de mener vestlige kvinner er "egoistiske, kyniske beist", de foretrekker thailandske fruer (altså en ”ikke-mælende konemor”), de er egoistiske, ansvarsløse og usikre.

Det er slett ikke noe dårlig bilde dette, all den tid det kommer fra et menneske som håper folk skal besinne seg og fokusere på den fruktbare delen av diskusjonen, nemlig den som befinner seg langs den gylne middelvei.

Nåvel.

Rockette sa...

VK:
Nå kan jeg i og for bruke samme taktikk mot din kommentar som du bruker mot min blogg-post .
Du starter med å si at den verdiladede konklusjonen er for snever. I tillegg kaller du posten klisjepreget. Uten å begrunne det. Jeg tenker derfor det er ditt personlige synspunkt. - Altså din sannhet, ikke en universell en.

Jeg er motstander av verneplikt. For menn såvel som kvinner. Jeg synes militærtjenesten skal være frivillig.

Jeg bruker uttrykket sutrende om mennene som støtter Døvings påstander.
Hvis du kikker på debattforumet i Aftenposten, Dagbladet og hos Iskwew vil du forstå hvorfor. De sutrer. Sutrende er ellers ikke en betegnelse jeg bruker om folk som ikke sutrer.

Det er heller ikke mine karikaturer jeg skaper i bloggposten. Jeg fant dem på debattforaene. Debattantente fremstår i tillegg til sutrende, som ureflekterte, usikre, narsissistiske, ansvarsløse, m.m.

Poenget mitt er at likestilling er et samarbeidsprosjekt. Det er ikke "oss mot dem".
At ekstremdebattantene ikke forstår det er en ting, - at Døving ikke gjør det, er langt mer tankevekkende.

VK sa...

Du har rett når du påpeker at jeg kritiserer konklusjonen din uten å begrunne dette nærmere. Dette beklager jeg, og jeg skal rette det opp før jeg er ferdig med dette svaret.

Derimot er jeg ikke enig med deg i at jeg skal ha hevdet at posten er klisjépreget. Det jeg derimot påstod, var at du forfekter velkjente verdier (klisjéverdier, kalte jeg dem). Mens de øvrige kommentatorene hyller deg for det, synes ikke jeg at det er all verdens å rope hurra for. Alle er enige i nestekjærlighetsbudskapet, derfor er dette en avsporing fra den egentlige debatten. Jeg har for øvrig pekt på eksempler fra teksten din for å underbygge hvorfor verdiene (hvor riktig de enn er) må anses som klisjeer, og jeg anser meg derfor ferdig med akkurat dette.

Så til konklusjonen som jeg kritiserte uten å redegjøre nærmere for hva jeg mente med det. Du skriver: "Kanskje ligger [...] løsningen i å [...] vise unge menn at det ligger mye styrke i de såkalte myke verdiene. Blant annet". Ja, kanskje er det der løsningen ligger. Men slik jeg tolker de siste dagers manneutspill, så protesteres det nettopp på premissgivningen fordi denne baserer seg på det feminine.

Alt dette er en naturlig prosess, ettersom utgangspunktet har vært å rette opp en samfunnsskjevhet som i hovedsak disfavoriserer kvinnen. Da må nødvendigvis hennes tankesett, hennes verdier og hennes verdensanskuelse legges til grunn for gjenopprettelsen av en balanse mellom kjønnene. Men slik jeg leser Døving, protesterer han på at kvinnens verdisett skal ligge til grunn for å rette opp også i de situasjonene hvor mannens rettigheter kommer i andre rekke, altså der hvor kvinnen nyter rettigheter langt utenfor mannens rekkevidde - en slags omvendt kjønnsdiskriminering, om du vil. Det blir omtrent som å legge mannens anskuelser til grunn for å rette opp i kvinners kår. Og det skurrer, også i mine ører.

Det var her jeg syntes konklusjonen din var for snever - nå også utlagt og forklart.

Rockette sa...

Takk for redegjørelsen.

Det er helt i orden at du ikke applauderer meg for nestekjærlighetsbudskapet. Det er for de fleste av oss selvfølgeligheter, men du må ikke glemme at dette først og fremst var rettet mot ekstremdebattantene.

Jeg er imidlertid ikke enig med deg at "myke verdier" i utgangspunktet er kvinnelig premissgivning. Vi har en del tillærte roller som det er på tide å bryte. Det er ikke kjønnsbetinget hvem som blir best som lærere, helsearbeidere, o.l. - det er individuelt. Deri ligger også selvfølgeligheter som at mannen er en like god omsorgsperson som kvinnen.

Hvis jeg har lest Døving rett, mener han blant annet at kvinnen skal kunne tvinges til å føde barn hvis mannen ønsker barnet. Hvis mannen ikke ønsker barnet, skal han slippe å ta ansvar for det.
Videre har han en del oppfatninger om at kvinner har for mange privelegier, er den som har makt i huset, at de sutrer over å være dobbeltarbeidende og derfor må kvinnen kastes ut av hjemmet slik at mannen kan få tilbake makten der?
I tillegg legger han ut om mannens levealder, kiminalsttatistikker som toppes av menn, studiestatistikker som toppes av kvinner - som om det er kvinnenes skyld at menn blir kriminelle, dør tidligere, tar mindre utdanning og får dårligere karakterer.

Det eneste jeg kan si meg helhjertet enig med Døving i, er lovfestet rett i barnefordelingssaker. Dette har i høy grad med likestillingsarbeide å gjøre. Det er i mine øyne det eneste likestillingsmomentet til Døving. Alt det andre ser jeg på som sexistisk svada og poliserende agitasjon.

Sexy Sadie sa...

Hvor er det menn pr i dag ikke nyter de fulle rettigheter, men kvinnne gjør?

VK sa...

Likestillingsombud Beate Gangås:

- Vi er pådrivere for å få til en reel likestilling (sic). Da må vi begynne med lovverket. Slik det er i dag, er for eksempel verken folketrygd- eller barnetrygdloven kjønnsnøytral. I mange tilfeller taper familien økonomisk på at far tar ut sine rettigheter. Da har ikke familien noen reell mulighet til å dele på omsorgen, sier Gangås.

- Mange menn ønsker mer omsorg for barna, men får ikke lønnet permisjon. Den er nemlig avhengig av inntekten til mor.


For eksempel.

Rockette sa...

Nemlig.

Jeg synes Døving rotet til en i utgangspunktet betimelig debatt med veldig mye tull. Og det er synd.

Iskwew sa...

Noen ganger er det bra at kvinner går foran. På min arbeidsplass var det for 10 år siden slik at arbeidsgiver ikke dekket differansen mellom 6 G (om folketrygden dekker) og den ansattes lønn. Det gjorde de i trygg forvissning at det ikke var noen kvinnearbeidsplass, det var svææært få kvinnelige ledere, og problemet var ikke omfattende.

Så gikk noen av oss på barrikadene på arbeidsplassen og fikk regelen endret. Det er bra for kvinner OG menn, som nå får dekket hele sin lønn under svangerskapspermisjon.

Sexy Sadie sa...

"Det eneste jeg kan si meg helhjertet enig med Døving i, er lovfestet rett i barnefordelingssaker. Dette har i høy grad med likestillingsarbeide å gjøre. Det er i mine øyne det eneste likestillingsmomentet til Døving."

Hva bør forandres?

Just a dreamer sa...

Leit at mange kvinner føler at de må kjempe en kamp for likestillingen.For at skjevheter skal opphøre i fremtiden,er det mulig man kanskje kan omdefinere "kampen".En likestillingskamp mellom kvinner og menn, vil alltid innebære elementer av "oss mot dem". Men en kamp for "retferdighet" vil alltid være kjønnsnøytral.Det ukjente skremmer,etter min oppfatning,mange mennesker fra å forstå.En kamp om retferdighet for alle mennesker kan ingen være uenige i.Uretferdighet kan det være mellom to kvinner, mellom to menn,eller mellom kvinne og mann.Alle er utstyrt med en retferdighets-sans.Etter litt reising rundt i verden,har jeg fått inntrykk av at den er svært lik mennesker imellom,uansett sted.Jeg har nå ihvertfall den oppfattningen at kampen om rettferdighet vil være enklere og føre om den føres kjønnsnøytral.Ingen de mot oss, ingen mann mot kvinne, ingen kvinne mot mann, ingen ting med kultur å gjøre, ingen gruppe man kan skyve forran eller bak seg for å vinne frem med sine argumenter.Retferdigheten i seg selv kan man vanskelig argumentere seg bort fra.Uansett hvilken sak det gjelder.Takker samtidig for en fin blogg Rockette.