Et år into orbit

Så var et år gått siden undertegnede ble innbygger i Bloggopolis.
Det har vært et lærerikt år, og jeg har blitt "kjent" med mange flotte mennesker jeg kanskje aldri hadde vært så heldig å treffe i det virkelige livet. Jeg har fått innsyn i andres tanker, meninger og tilværelser. Det har vært både berikende og spennende.

I desember 2005 hadde jeg såvidt stablet meg på bena etter lengre tids sykdom. Hodet mitt var ganske tåkete, og jeg følte behov for å få orden på tankene mine - og å kick-starte skriveferdighetene som hadde ligget brakk hele den tiden.
Naturligvis kunne jeg ha skrevet for meg selv, men jeg opprettet en blogg på den store verdensveven i stedet. For å være ærlig trodde jeg ingen ville finne meg her.

Det skal innrømmes at jeg ikke forstod helt hvordan det hele fungerte. Jeg noterte meg at mange kjente hverandre, men jeg skjønte ikke helt hvordan.
Det tok ganske lang tid med smuglesing i andres blogger før jeg deltok i kommentarfeltet. Og når jeg først gjorde det, var det på en måte jeg i ettertid har lært at ikke er helt comme il faux; - med en kort kommentar som "Jaggu" eller noe sånt. Tilgi meg - jeg visste ikke hva jeg gjorde :-) Men sånn gikk det hvertfall til at noen fant meg, og det er jeg glad for. Jeg ble på et vis inkludert i det gode selskap.

Sexy Sadie var den første til å "adoptere" meg. Takk Sadie, for alle fine tanker du har delt med meg i året som gikk. Og takk til alle dere andre som byr på dere selv og som gjør dagene lysere, mer inspirerende og mindre ensomme.

Ett år har gått, og jeg har fremdeles ikke kommet helt i bane. Men jeg er på vei. Og jeg gleder meg til å følge medbloggere inn i det nye året. Måtte det bli et fantastisk, feiende flott et for oss alle sammen!

Peace&Love

I never said I want to be alone. I only said I want to be left alone. There is a whole world of difference
-Greta Garbo-

I shall believe

Jah, har du tenkt å gå rundt i batikkgevanter med treperler og klemme trær og sånn da eller?"
Jeg hadde nettopp fortalt onkel Dima om min masterplan. Dima er en sånn skikkelig tørrvittig, besservissende jævel. Alt dette pratet om fotsoner, chakraer og chí hadde satt ham skikkelig på alerten.

Dima får meg alltid til å le. Særlig av meg selv. Og da særlig meg selv i dramadronningmodus. Han satt med ryggen mot vinduet og ettermiddagssolen slik at håret som alltid stritter elektrisk ut til alle kanter så ut som en gnistrende, surrealistisk glorie. Og jeg tenkte at hvis jeg kunne male så skulle jeg malt ham sånn. På et gedigent lerret. Og henge bildet opp et sted hvor alle kunne se det.

Det er bare dét at man kan ikke male mennesker som gnistrer og lyser og brenner. Det finnes ingen maling, ingen teknikk i verden som kan yte dem rettferdighet. Som foreksempel i de få øyeblikkene da Dima plutselig blir veldig alvorlig og øynene blir to nyanser mørkere og hele ansiktet jevner seg ut. Det er et veldig troverdig ansikt.

"Vet du hva, jenta mi? Hvis du virkelig, virkelig tror på det, så blir det som du har tenkt"

Epilog

Ganske ambisiøst å legge et slikt krafttak av en snuoperasjon til den tiden av året da jeg er på mitt aller svakeste tenkte jeg i mitt stille sinn mellom lyseksplosjoner på netthinna og eksosgassene flytende inn gjennom såre bihuler via vifteanlegget der jeg lå i baksetet på Mamacitas SUV mens vi sneglet oss gjennom Vålerengatunnelen på vei til julekitchpynthelvetet akkompagnert av enten Dionne Warwick eller Sølvguttene eller begge deler på en gang. Og matosen. Den sitter som limt fast inne i nesegangene selv et døgn etter jeg kom hjem til mitt eget relativt luktefrie hjem. Jeg er sliten, jeg har feber, det verker i hele meg og det føles som jeg aldri skal klare å komme meg opp i knestående igjen. Men det skal jeg. Nå er julehelvetet over. Nå er vi så langt ute i året at det ikke er noe igjen å feire. Bare tanken på at det er et helt år til neste gang, gjør at pusten flyter litt friere.

Nå begynner det. Nå er jeg klar. Nå kan lyset komme.

Snumanøverdagen

I dag snur solen. I tillegg skal altså verdensfred oppnås. (Kl. 16 presis til info for dere det blir noe på. Ta en ekstraomgang for meg). Også har jeg bestemt at i dag er dagen da formkurven min skal snu. Under samme teori som orgasmehippiene, har jeg bestemt meg for å fokusere på all positive energi som kan oppdrives og ha en ukuelig tro på tankens kraft.

Det er få ting jeg har et direkte hat-forhold til, men førjulstiden, jul og romjul kaster meg vanligvis inn en tilstand midt i mellom kronisk PMS og total meltdown. Jeg har ikke beskyttelse mot all stressingen rundt om. Det går rett inn i pannebrasken og kortslutter hjernen. Jeg blir hudløs og sippete.

I går tok jeg meg selv i å gråte fordi programmet Gyldne Tider hadde en kavalkade med gamle 80-tallshelter akkompagnert av We are the world. (Jah - ikke spør hvorfor. Jeg har egentlig ikke noe sentimentalt forhold hverken til Duane Loken eller 80-tallet forøvrig) I dag leste jeg en bloggpost som gjorde meg kjempeglad og måtte sippe litt, så skrudde jeg på radioen, hørte to strofer av Hallelujah før tårene begynte å renne fordi det var så vakkert.

Jeg er ikke helt god tror jeg. De siste dagene har jeg tenkt så kraftig på at jeg må klare å snu at jeg liksom er inne i en slags renselsesprosess. Slusene er vidåpne. Ut med gruffet, inn med energien og lyset!

En Blink-nabo sa så fint (fritt etter hukommelsen):

Vintersolverv er en merkedag vi bør feire. I min verden er det solen og ikke gud som gir liv.

I riktig gamle dager feiret man Saturnalia på denne tiden. De gamle romere brukte fasen til å varte opp slavene sine, fordi guden Saturn sies å ha hersket i den Gyldne tidsalderen da ingen klasseskiller eksisterte.

Peace&love; Slipp lyset inn!

Global orgasme for fred

Et par i California oppfordrer mennesker over hele verden til å delta i en felles global orgasme for verdensfred. Den kollektive ekstasen, som skal finne sted i morgen, vil forandre energifeltet rundt jorda og bidra til fred.

Jupps - helt seriøst.
Noter datoen: 22. desember 2006...

Just shoot me

Jeg stresser noe inni hampen for å finne metoder til å slappe av. Fordi jeg ikke klarer det helt av meg selv, har jeg måtte ty til ymse teknikker med skiftende hell.

Yoga kjenner jeg godt fra før. Yoga kan man godt bedrive uten å sette seg inn i noen som helst trosretning eller filosofi. Strekk, pust og bøy, hils solen og strekk deg som katten i organiserte, langsomme bevegelser. Det er slett ikke så komplisert som det kan se ut. Men yoga funker ikke så godt alltid, så da må jeg finne på andre ting.

Jeg forsøkte først med kreativ visualisering. En metodisk forestillingsteknikk som spinner rundt hinduistiske og buddhistiske tanker om tidligere og kommende liv. Det funka dårlig. Av den enkle grunn at jeg ikke tror på hverken tidligere eller kommende liv.

Men: - her må det innrømmes at jeg har et litt romantisk forhold til østens filosofier. De har akkurat den dosen av vidunderlig mystikk og magi jeg behøver for å overleve den traurige realiteten.
For eksempel sier buddhistene at om du møter Buddha på din vei, så drep ham. Med det mener de at tilværelsen skal være et mysterium, og at de som påstår å ha løst gåtene alltid tar feil.

I følge zenbuddhismen er egoet vårt den totale summen av alle våre opplevelser og kunnskaper. Det er noe vi behøver for å kunne uttrykke oss og reflektere over ting. Slik det er nå, er egoet snarere et fengsel enn en ressurs. Gjennom å bli ett med Jeg'et (gjennom opplysning) ser vi forbi egoet vårt. Vi utsletter det ikke, men kan bruke det uten å begrenses av det.

Dharma (buddhismens lære) beskriver livets egentlige lidelser som grådighet, begjær, hat og uvilje. Disse lidelsene springer ut fra uvitehet. Å få innsikt er den eneste måten å bli fridd fra lidelsen.

Man kan naturligvis ta den vestlige, GenX-ironiske innstillingen til dette og si at hva er vitsen med selvinnsikt når man bare blir deprimert av det?
Det er et godt poeng. Livet er lettere å leve om man distanserer seg fra det. Når man er akkurat sånn passe tilstedeværende at man tåler tilværelsen. Men da blir man også lett sånn passe ufordragelig narsissistisk at det før eller siden vil hoppe opp og bite en i nesa.

Østens prinsipp om karma lærer oss at ethvert ord og enhver handling er et frø som vokser og bærer frukter. Frøet er ikke begynnelsen på selve handlingen, det er tanken bak handlingen. Så hvis tanken (frøet) er etisk sunn, uselvisk og ekte, vil vi få en bedre tilværelse og et lykkeligere, mer spirituelt liv. (Note to self:. Få tak i My Name is Earl=lettere og morsommere, om kanskje ikke så mye mer spirituelt liv)
Altså - sagt på en vestlig måte: som vi sår, skal vi høste. Vennlighet smiler tilbake til den som gir.

Vår livsinnsikt er de store linjene tilværelsen vår følger og som gir livet en slags form. Vi kan ganske enkelt si at vi søker lykke, selv om ordet egentlig ikke har betydning før vi ser hvordan lykke manifisterer seg for oss.
Men så sier en eller annen zen-luring at "Lykke er fraværet av streben etter lykke", og da er jeg tilbake til hensiktens paradoks. Hvordan slutter man å streve etter lykken?!

Akk, ja...

Om jeg fant en måte å slappe av på? Nei, ikke egentlig. Men jeg fikk i hvertfall en masse å filosofere over, og plutselig har hele dagen løpt av sted. Funker det også.

Egenreklame

Det kommer sikkert ikke som noen overraskelse at jeg er litt treg. Mens alle andre tok Kjærlighetstesten for to uker siden, tok jeg den i dag.

For dere som ikke allerede visste det - jeg er selveste Drømmekvinnen.

Jaggu... Her er beviset:

Man kan ha så mange jern i ilden at den slokner

Esquil har skrevet en veldig modig post om hvordan han havnet i psykosekken før han ble korrekt diagnostisert med ME. I hans tilfelle ble sykdommen utløst rett etter eksamen og forverret av en vaksine.

For min del skjedde det etter en operasjon som gikk fryktelig galt i 2004. Kort fortalt fikk jeg massive indre blødninger som igjen førte til infeksjon.
Dette ble behandlet på sykehuset. Det var først da sårene begynte å gro og musklene var i ferd med å lege seg jeg virkelig ble syk. Altså, da jeg så smått begynte å trene og jobbe litt, gikk det gradvis nedover med allmenntilstanden min. Legen mente symptomene var et tegn på den traumatiske hendelsen jeg hadde vært i gjennom, og sa det var viktig at jeg presset meg selv til å leve så normalt som mulig.

Flink pike som jeg er gjorde jeg nettopp det. Og ble sykere og sykere. Til slutt lå jeg rett ut og bare ristet.
Jeg fikk ikke sove (selvom jeg svimte av innimellom), jeg fikk ikke i meg mat, den minste lyd var som skarpe klør mot hjernebarken. Lys og lukter var uutholdelig.
Jeg kom meg ikke til lege, for jeg besvimte hver gang jeg forsøkte å reise meg.
Til slutt ringte jeg legevakten. Legen kom, tok puls og temp, og erklærte at jeg hadde panikkanfall.

Selv om jeg syntes det var veldig rart at man kunne ha panikkanfall i over en uke i strekk, protesterte jeg ikke. Kroppen og psyken fungerer på de underligste vis, og når du ikke har sovet eller spist på en uke føler du deg uansett litt gal. Og veldig redd. Det tror jeg alle kan sette seg inn i.

Jeg husker ikke så mye av det neste halve året, men på ett eller annet vis må jeg ha klart å komme meg opp i knestående og bli såpass klar i hodet at jeg innså at dette var mer enn "bare angst".

Først sommeren 2005 ble det spekulert i om problemene mine kunne skyldes infeksjonen og ikke hendelsen i seg selv. Jeg husker ikke hvem som kom på det, men det var hvertfall ikke fastlegen min som fremdeles mente jeg hadde en hysterisk reaksjon.
Hvordan det nå var ble jeg utredet utover høsten og vinteren og diagnostisert med myalgisk encefalopati.

Jeg forstår av andres historier om ME at jeg er heldig som fikk diagnosen relativt "raskt".
Den senere tiden har det vært mye informasjon om ME i mediene, og man har begynt å fundere på hvorfor noen mennesker rammes.
Det kan synes som om ME rammer mennesker som tidligere har levd med et ganske høyt aktivitetsnivå. Så utløses den ved en vaksine, infeksjon, ulykke eller en annen stor fysisk påkjenning.
Dette er gjenkjennbart for meg. Og sånn sett har ME kanskje både en psykisk og fysisk forklaring. Det gjelder jo også andre somatiske sykdommer som f.eks. magesår og hjerteinfarkt.

Man kan ha så mange jern i ilden at den slokner. Psyke og soma fungerer sammen. Uansett hvordan man vrir og vrenger på det vil det ene påvirke det andre. Men det er viktig å få konstatert hva som er grunnproblemet. Ved en psykisk lidelse er det essensielt å presse seg til å gjøre ting man egentlig ikke orker. Ved ME er det motsatt. Den kan bare hviles bedre. Alle forsøk på å forsere grenser fører til forverring av sykdommen.
Det var først da jeg forkastet legenes psykiske forklaringsmodell og forholdt meg til ME-prinsippene om hvile og aktivitetsavpasning jeg begynte å bli bedre.

Jeg har en lang vei å gå, og jeg har mye å finne ut av. Dette er en reise jeg ikke var forberedt på å ta, og jeg vet at feil veivalg kan bli et spørsmål om å være eller ikke være. Det er litt skummelt.

Forble psyken min totalt upåvirket av dette, var jeg heller ikke noe særlig til menneske. Tror jeg...

Tikkende stillhet

Jeg gjør mine daglige mantra og tenker at i dag er det én dag mindre til alt skal bli bedre. I dag er det 833 dager siden livet, og enda flere dager siden tiden hadde verdi og en viss ro over seg. Siden urviseren gled jevnt og trutt over blanke flater.

Når sant skal sies er jeg ikke så rent lite imponert over meg selv. 833 dager fanget i mitt eget hjem - i min egen kropp, i mitt surrete hode. Hvit støy. Og jeg har fremdeles ikke bikka over. Eller kanskje har jeg det, bare at jeg vet det ikke selv. Kanskje gjør jeg de underligste ting uten å legge merke til det.

Tenk om et tre falt i skogen uten at noen var klar over det.

Tenk om hjertet plutselig slutter å slå, tenk om jeg ikke får puste mer og kveles til døde, tenk om jeg faller nå og ingen finner meg før det er for sent? Tenk om...

833 dager, 19992 timer, 1199520 minutter. Tikk-takk, det er uret på venstre side som fremdeles går. Neste minutt, neste time, neste dag...

I den tikkende stillheten er jeg som en urmaker, immun mot tiden. Jeg lever om høsten, i barneskolen, med etterbliven sommersol og plutselig ro mellom pultene, eller om våren før forelskelser og grønne bølger. Jeg griper ikke etter ord og hiver meg hodestups i en ønskebrønn med alle årets dager.
Da hvisker du tre ønsker inn i min talehøyde. Og selv om jeg har hørt dem før, går de i oppfyllelse for første gang, jeg sier hver setning som om den var min siste mens hjertet slår i svime, og tiden, den går over all forstand