Utenfor strekene

Det hender at jeg fargelegger utenfor strekene.
Jeg vet godt at man egentlig skal farge innenfor, og at hår ikke skal være grønt, f.eks. Men allikevel hender det at jeg lager min egen vri, med rosa epler og blå åkere og kluss utenfor streken med lilla. Eller blått. Eller hvilken farge jeg føler for.

At jeg føler for en farge betyr ikke nødvendigvis at valg av farge er irrasjonelt. Det kan faktisk bli veldig fint, og riktig i den forstand at det fungerer og gir mening. Ofte er det gjennomtenkt, selv om det tilsynelatende ikke er det. At det finnes gjengse regler om å fargelegge innenfor strekene i gitte farger betyr ikke det samme som at det er den eneste absolutte riktige måten å fargelegge på.

Noen ganger må hode og hender rett og slett være blå.

If I do not want what you want, please try not to tell me that my want is wrong. Or if I believe other than you, at least pause before you correct my view. Or if my emotion is less than yours, or more, given the same circumstances, try not to ask me to feel more strongly or weakly.Or yet if I act, or fail to act, in the manner of your design for action, let me be.
I do not, for the moment at least, ask you to understand me. That will come only when you are willing to give up changing me into a copy of you.
-David Keirsey-

Knut er søtest!

*sukk*

Det er ett eller annet ved meg som setter gretne gubber i full vigør. Jeg er litt usikker på hva det er. Det kan ikke bare være trynet mitt, for etter jeg begynte med denne nettinga har jeg oppdaget at selv på nett bare MÅ gretne gubber stikke seg fram og påpeke hvor fryktelig de synes jeg er. Jeg behøver ikke en gang å taste med dem, det holder at jeg legger en tanke i en annen bloggers kommentarfelt eller viser et bilde av meg selv på Blink, så kan det være nok til at de synes jeg er arrogant, moraliserende, ekkelt urban, eller bare bent frem uspiselig. Dette blir tilbørlig uttrykt med kuksure kommentarer.

Veldig pussig i grunnen. Og litt slitsomt...

På denne siden av blått

Har du noen gang hatt en drøm så virkelig at du trodde den var sann? Hva ville du gjort om det du trodde var sant ikke var det - og det du ikke trodde var sant var det? Ville du leve deg inn i drømmen og lete etter en perfekt virkelighet? Noen ganger er den eneste måten å våkne på å konfrontere det som ligger gjemt i ens sjel. Du kan bare håpe i de mørke stundene at du ikke er alene.

Det er mennesker som bringer lys til meg. På de underligste og vidunderligste vis. Mennesker som helt naturlig og uanfektet deler raust av sin varme og kjærlighet. I'm blessed.

Kjærligheten er bestandig og allstedsværende. Er ikke det fint å tenke på? Og at mennesket er som havet, vi farges av himmelen.
Nå for tiden er himmelen veldig blå. Jeg liker blått. Blått er himmelens, frihetens, ekspansasjonens og uendelighetens farge. Blått hjelper deg å overkomme de begrensninger du bærer inne i deg; til å strekke deg mot høyere mål. Jeg har alltid tenkt på blått som den mellommenneskelige kjærlighetens farge.

Kjærligheten er det eneste sanne og tilfredsstillende svar på menneskelivets problemer, skrev Erich Fromm i boken The Art of Loving.
Han mente at å bli elsket - ikke å elske, er folk flests oppfatning av hva kjærlighet er.

Jeg er litt usikker på om jeg er enig i den påstanden. Eller om jeg kan kan relatere til den. Men jeg er veldig enig med at kjærligheten er det eneste sanne svar på menneskenes problemer.

I dag er jeg hippie. I dag skulle jeg allerhelst stått på toppen av ett eller annet; - en bro, en klippe, et tårn - og ropt ut til verden: Spre din kjærlighet!

Og til alle dere som bringer lys: Peace&Love&Thanx a million:-)

Pausehumle

Jeg er straks tilbake:-)

Selvtekt eller berettiget harme?

Marianne Aulie har altså navngitt to profilerte menn som dopet og forsøkte å voldta henne på et nachpiel for 14 år siden, og det synes jeg er helt på sin plass.

Det har i den senere tid vært diskutert voldtekt opp og ned og i mente, det har vært påpekt at kvinner må bli flinkere til å anmelde, etc. Men greia er at altfor mange voldtektssaker blir henlagt, og det kan virke som rettsvernet til overgriperne er så viktig at det går ut over voldtektsofres (retts)sikkerhet.

Blir Aulie straffet for å ha offentliggjort navnene, er det bare nok et tegn på at noe er fundamentalt galt med rettssystemet. Det er nesten så jeg håper at flere voldtektsofre går til selvtekt.

You go grrl!

Noen har skrevet mye bra om temaet: Thinking with my fingers, Iskwew, Avil og Beate

Les også denne posten av Prinsesse Lea på 0308-bloggen. Det er høyst relevant i forhold til det kvinnesynet som en del kommentatorer har gitt utrykk for i voldtektsdebatten, for ikke å snakke om det kvinnesynet som blir tydelig i rettssystemet.

Å tre livet gjennom et nåløye

SexySadie har bedt meg å ramse opp ti ting som gjør meg til et godt koneemne. I skrivende stund kommer jeg bare på én, så det får vente til en annen gang.

Til tross for min temmelige isolerte tilværelse, har jeg greid å pådra meg influensa. Kvinnedagen har måttet klare seg uten mitt engasjement, men jeg må berømme skribentene på 0803-bloggen for flotte poster.

Dagene går. Det er dager av tynt glass og jeg forsøker å behandle dem varsomt. Trer jeg livet gjennom et nåløye får jeg kanskje noe å sy en mening med.

Hvem vet

I restaurantbransjen sies det at man kan fortelle mye om en person ut fra hvordan vedkommende behandler betjeningen.
Gerd-Liv Valla er en super gjest. Et sprudlende vesen som snakker engasjert med servitørene og tydelig får dem hun er ute med til å føle seg vel.

Jeg aner ikke hva som egentlig har skjedd i Yssen-saken, eller hvordan Valla er som sjef. Dama skal uansett ha all ære for at hun fremdeles står oppreist...

Kudos til deg, Gerd-Liv. Og skål

I'm bloody Ibiza

Du vet hvordan det er i alle de filmene der Hugh Grant spiller en overflatisk sjarlatan med potensiale for dybde? Vel sånn føler jeg meg innimellom. Ikke som en overflatisk sjarlatan med potensiell dybde altså, men som selve filmen. Eller som om hele livet mitt kan oppsummeres med et sitat fra en av filmene. Som når noen utbryter at No man is an island, og det eneste jeg kan svare er I'm bloody Ibiza.

No man is an island, entire of itself
every man is a piece of the continent, a part of the main
if a clod be washed away by the sea,
Europe is the less, as well as if a promontory were,
as well as if a manor of thy friends or of thine own were
any man's death diminishes me, because I am involved in mankind
and therefore never send to know for whom the bell tolls
it tolls for thee.

Ping på åremål?

Det minner meg egentlig litt om da jeg kom hjem til Norge og ble sammen med en Bygdøy-gutt. En veldig borgelig sådan. Vennene hans kom i par og het ting som Tutta og Preben. Jeg kødder ikke.

Det var nesten litt eksotisk for meg. Jeg satt musestille med mitt fineste smil på coctailparties, krepseparties, spekematparties, og lange kvelder med TP og GT. Stadig vekk dukket spørsmålet opp om vi ikke skulle spleise på en hytte på Åremål.

Jeg lurte veldig på hvor Åremål var, men jeg bare satt der med mitt fineste smil og ventet på nærmere geografisk beskrivelse. Som ikke kom. Og alle snakket entusiastisk om denne fantastiske hytta vi skulle dele på Åremål.
Jeg gikk hjem og kikket i atlaset, og tenkte at Åremål sikkert var et sånt litt hemmelig, veldig fint sted. I atlaset var det hvertfall ikke.

Dette åremål-spørsmålet ble litt som kinesisk vanntortur, helt til Vips en kveld utbrøt etter oksestekmiddag og litt for mye rødvin hos K&M på Nordberg: "Jammen, HVOR ER ÅREMÅL DA???"

Puh. Dette orker jeg ikke mer. Siden Vibeke ikke er her og kan spørre for meg; HVA er PING og hvor gjør man det? (for jeg har jo etterhvert skjønt at man skal pinge...)

Rett rundt hjørnet

Forleden leste jeg en post hos Bastet:
[...] Derfor skal jeg møte nye mennesker med mer åpenhet. Et hvert nytt bekjentskap er en potensiell ressurs.

Posten rørte ved noe i meg. Noe jeg nesten var i ferd med å glemme. Et løfte jeg ga meg selv for lenge siden, og som jeg ennå ikke har innfridd. Selv om jeg er på vei.

Et hvert nytt bekjentskap er i utgangspunktet en ressurs for meg. Men det er også en potensiell fare. Jeg må passe på så vedkommende ikke brister demningen min. Det er som jeg ikke evner å flyte fritt uten å risikere å forsvinne, fordampe, tilintetgjøres.

Jag stannar aldrig någonstans, jag är alltid på väg. Om jag någon gång hittar någon, som älskar mej ända ner i helvetet, så ska jag stanna där
Sussie i filmen Älska mej 1986

Jeg er et løvetannbarn, oppvokst i asfaltjungelen. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har vist andre mennesker 100% tillit. Jeg drives av instinkt. Alltid på vakt. Det er naturligvis slitsomt for meg, men enda verre - sårende for de som oppdager det. Det er det takk og lov ikke alle som gjør, for jeg har blitt ganske flink til å kamuflere.

Inntill for ganske få år siden levde jeg i eksil. Jeg holdt sammen med andre flyktige mennesker. Reiste fra kyst til kyst og lot det som lå bak, ligge bak. Hver etappe var et nytt kapittel, en ny mulighet. Trodde jeg. I virkeligheten var det jo ikke sånn. Min reise var ikke en søken, det var en flukt.
Da det gikk opp for meg, ble jeg kjemperedd. Jeg var på villspor. Jeg hadde levd et halvt liv og dødd mange døder, og selv om jeg ikke ville være så mye av det foruten, bestemte jeg meg for å snu.

Den beslutningen har brakt mange fine mennesker inn i livet mitt, blant andre en veldig god venn jeg ganske nylig ble kjent med. Vi snakker mye tøv, men innimellom toucher vi ved de viktige tingene også.
Noe av det jeg liker best ved ham, er at han er åpen og nysgjerrig og at han gir mennesker han treffer mer enn en åpning. Han ønsker å bevare litt av uskylden og naiviteten i seg selv. Det synes jeg er både fint og inspirerende. En tillitserklæring som bringer frem det beste i folk. Til og med en streetwise, halvkynisk Rockette.

Jeg kjemper hver dag for å bli et bedre, åpnere menneske; - for å kunne bidra med noe. Vær så snill og vent på meg. Jeg er rett rundt hjørnet.

Det vesentlige ved lykken er ikke rikdom og nytelse, men aktivitet, den frie utfoldelsen av evner, samt vennskap med gode mennesker
-Aristoteles-