De senere dagene har jeg lest et par bloggposter som har fått meg til å tenke på dette med individers valg og den rollen vi inntar i samfunnet. Hvordan vi interagerer med andre, og hvilke tanker vi gjør oss om andre menneskers uttalelser, følelser og levemåter. Hva som tenner oss og hva som fyller oss med maktesløshet. Hvordan ulike erfaringsgrunnlag fører til ulike instillinger til hva vi mener er essensielt og riktig.
Lin skriver på sin blogg
"Fullt hus":
Når for eksempel noen forteller om hvorfor de velger økologisk, Rema, barnehage, dagmamma, kontantstøtte, ulønnet permisjon eller hva det måtte være. Plutselig dukker det opp en hel haug med folk som mener at de har blitt fornærmet på det groveste og hengt ut som dårlige mødre. Fordi de velger noe annet.Alle kjenner sikkert igjen den situasjonen. Det er i grunnen ganske påfallende hvor lite man kan si om egne verdiprioriteringer uten at noen skriker opp og vil ha seg frabedt moralisering eller beskylder en for å være nedlatende. I tillegg har du dem som mener at de selv er rasjonelle og tankestyrt, mens alle andres verdier er irrasjonelt følelsesfjas.
For hva er verdivalg om ikke følelsesstyrt? Eller for å si det på en annen måte; velger vi ikke levemåte både etter fornuft og følelser?
De fleste har vel en eller gang opplevd å komme i konflikt med seg selv. Hodet sier en ting, hjertet sier noe annet. Hvilken vei man velger å følge, avgjøres da gjerne av ytre omstendigheter eller tilfeldigheter. Det er ikke alltid den veien viser seg å være den rette, men det er en del av det å være menneske. Ingen er perfekte, og noen ganger er det helt greit å innse at man har sine tilkortkommenheter. Denne mekanismen driver oss videre; forhåpentlig opp og fram til noe bedre. Det er en balansekunst.
Hva er det så som får oss til å skrike opp når noen pirker bort i verdivalgene våre? Er det skam og samvittighetsnag eller mangel på dette? Er det vårt eget, eller er det de andres?
De aller fleste av oss har en sånn på-knapp. (
Milton beskriver sin som en pianotangent. Det er en god beskrivelse) En knapp som aktiviseres av en eller flere bestemte mekanismer. Det er ulike grunner til det, men jeg vil tro at det alle menneskers knapper har felles, er at de har blitt trykket på litt for mange ganger. Så mange ganger at det låter skikkelig skingrende når den blir berørt.
Min sånn knapp blir trigget når noen absolutt skal fortelle meg hva jeg skal gjøre og hvordan jeg skal gjøre det. Spesielt hvis det ikke er noen åpenbar grunn til at jeg skal gjøre det på deres måte annet enn å tilfredsstille deres behov for kontroll.
Jeg blir helt fjortis av sånt. Det er forsmedelig, men jeg klarer ikke la være.
Jeg mener imidlertid at det er en vesensforskjell mellom å misjonere og å stå for egne verdivalg. Våre verdivalg og vårt erfaringsgrunnlag er jo nettopp det som gjør oss til hele individer. At andre blir indignerte eller støtt av dine prioriteringer, får de nesten ta på sin egen kappe.
Forleden kom jeg over en ganske grei livsfilosofi:
Get a plan. Stick with it.
Jeg er litt usikker på om jeg synes den er genial eller teit, men jeg tror jeg går for det første alternativet.
Peace&Love
