De senere dagene har jeg lest et par bloggposter som har fått meg til å tenke på dette med individers valg og den rollen vi inntar i samfunnet. Hvordan vi interagerer med andre, og hvilke tanker vi gjør oss om andre menneskers uttalelser, følelser og levemåter. Hva som tenner oss og hva som fyller oss med maktesløshet. Hvordan ulike erfaringsgrunnlag fører til ulike instillinger til hva vi mener er essensielt og riktig.
Lin skriver på sin blogg "Fullt hus":
Når for eksempel noen forteller om hvorfor de velger økologisk, Rema, barnehage, dagmamma, kontantstøtte, ulønnet permisjon eller hva det måtte være. Plutselig dukker det opp en hel haug med folk som mener at de har blitt fornærmet på det groveste og hengt ut som dårlige mødre. Fordi de velger noe annet.
Alle kjenner sikkert igjen den situasjonen. Det er i grunnen ganske påfallende hvor lite man kan si om egne verdiprioriteringer uten at noen skriker opp og vil ha seg frabedt moralisering eller beskylder en for å være nedlatende. I tillegg har du dem som mener at de selv er rasjonelle og tankestyrt, mens alle andres verdier er irrasjonelt følelsesfjas.
For hva er verdivalg om ikke følelsesstyrt? Eller for å si det på en annen måte; velger vi ikke levemåte både etter fornuft og følelser?
De fleste har vel en eller gang opplevd å komme i konflikt med seg selv. Hodet sier en ting, hjertet sier noe annet. Hvilken vei man velger å følge, avgjøres da gjerne av ytre omstendigheter eller tilfeldigheter. Det er ikke alltid den veien viser seg å være den rette, men det er en del av det å være menneske. Ingen er perfekte, og noen ganger er det helt greit å innse at man har sine tilkortkommenheter. Denne mekanismen driver oss videre; forhåpentlig opp og fram til noe bedre. Det er en balansekunst.
Hva er det så som får oss til å skrike opp når noen pirker bort i verdivalgene våre? Er det skam og samvittighetsnag eller mangel på dette? Er det vårt eget, eller er det de andres?
De aller fleste av oss har en sånn på-knapp. (Milton beskriver sin som en pianotangent. Det er en god beskrivelse) En knapp som aktiviseres av en eller flere bestemte mekanismer. Det er ulike grunner til det, men jeg vil tro at det alle menneskers knapper har felles, er at de har blitt trykket på litt for mange ganger. Så mange ganger at det låter skikkelig skingrende når den blir berørt.
Min sånn knapp blir trigget når noen absolutt skal fortelle meg hva jeg skal gjøre og hvordan jeg skal gjøre det. Spesielt hvis det ikke er noen åpenbar grunn til at jeg skal gjøre det på deres måte annet enn å tilfredsstille deres behov for kontroll.
Jeg blir helt fjortis av sånt. Det er forsmedelig, men jeg klarer ikke la være.
Jeg mener imidlertid at det er en vesensforskjell mellom å misjonere og å stå for egne verdivalg. Våre verdivalg og vårt erfaringsgrunnlag er jo nettopp det som gjør oss til hele individer. At andre blir indignerte eller støtt av dine prioriteringer, får de nesten ta på sin egen kappe.
Forleden kom jeg over en ganske grei livsfilosofi:
Get a plan. Stick with it.
Jeg er litt usikker på om jeg synes den er genial eller teit, men jeg tror jeg går for det første alternativet.
Peace&Love
10 kommentarer:
Det at vi kan reagere når andre forteller oss om sitt syn på saker, henger vel sammen med at vi er stolte mennesker. Vi vil gjerne være enige. Først med oss selv, deretter med andre. Men vi kan vurdere vårt eget syn som bedre og derfor ikke følget andres råd. Om det fører til kritikk så kan man føle skam. Kanskje man tror andre ser ned på en fordi man tar vise valg. Men ofte er ikke det tilfelle, det motsatte skjer som regel. Ens egen anseelse stiger om man tar egne valg.
"Get a Plan, stick with it." er en bra tanke.
Vi har ubegrenset med valgmuligheter til en hver tid. Det er det som kalles posibilismen. Vi kan stadig endre kurs. Vi samler erfaring hver dag.
Heisan Rockette! Tilbake fra ferie og får endelig lest blogger igjen. Det er alltid koselig å "besøke" deg og lese tankene dine.
Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver om. Ofte kan jeg reagere som du beskriver, når noen forteller om sine prinsipper og levemåter. Kanskje fordi jeg føler jeg "burde" ha vært mer bevisst de samme tingene selv? Spesielt når det gjelder barneoppdragelse kjenner jeg at jeg kan reagere med å ta ting personlig. Men jeg har etterhvert kommet fram til at jeg velger de tingene jeg synes er viktig selv, og prøver følge mitt hjerte på de områdene. De andre betyr ikke så mye for meg, selv om andre kan føle veldig sterkt om det. Det kan gjøre meg veldig usikker innimellom. Kanskje jeg skulle vært mer opptatt av de samme tingene? Men nå er jeg jo ikke det, og da trenger jeg ikke tvinge meg til det heller. Det er vanskelig å legge hjerte og sjel i noe som man selv egentlig ikke er så opptatt av.
Når noen hevder sitt syn på en sånn måte at jeg føler de forteller meg at jeg burde gjøre det samme som dem, reagerer jeg ekstra sterkt. Jeg skal ha meg frabedt å bli fortalt hva som er riktig/galt.
Pianotangenter skal man ikke kimse av! Som bofast i latinoland vet jeg hvordan jeg kan får verdens mest avbalanserte mennesker til å "go ballistic". Det er bare å snakke stygt om moren deres. Funker alltid!
Selv sier heller jeg at de får ringe til min mor hvis de har noen problemer med henne. Men at de må være så snill å ta hensyn til tidsforskjellen, og huske at hun er gammel, slik at de ikke ringer så sent.
Det utløser først en måpende forbløffelse, fulgt av en befriende latter at jeg verken oppfatter det som min jobb å slåss for hennes ære, eller blir støtt, ettersom de reelt fornærmer et annet menneske. Det gjør at de ikke kan annet enn å le av seg selv og sine inngrodde holdninger, for rent logisk er det jo litt merkelig å skulle la seg fornærme på vegne av andre.
En annen knapp som er litt morsom, men som desverre ikke virker lenger (ettersom modellene som hadde denne knappen er tatt ut av drift), er å pisse litt på de gamle "Gerhardsen-verdiene".
Sånn på åttitallet, da den gamle generasjonen av lojale AP-pensjonister levde, kunne man først pense en diskusjon inn på hvor jævlig pensjonistene hadde det.
Det slo jo aldri feil! Etter kort tid var klagesangen selvgående - og da var øyeblikket inne til å slå til: Vet du hva? I Danmark, Tyskland (fyll inn det som passer) har de løst disse problemene, men der har de jo heller ikke hatt det norske Arbeiderpartiet å slite med!
Man kunne nesten se i blikket deres hvordan de kognitive strukturene krasjet.
Men nordmenn flest har jo også sine knapper, akkurat som latinoene. Alle vet at den norske modellen har sine ulemper, og hvis man latterliggjør de ofrene som nordmenn gjør for fellesskapet, enten de vil eller ikke, og argumenterer for at de er totalt unødvendige, så utløser man fra tid til annen mye innestengt vrede.
Ideen om at de ofrene man har gjort for fellesskapet har vært unødvendig tull, er støtende. Ingen liker liksom å bli ertet med at de har kjøpt katta i sekken.
Bortsett fra dét, tror jeg også at det er forskjell på når man skal la seg styre av følelser, og når verden i stedet er en kalkyle.
I dagens samfunnsdiskusjon braker dette gjerne sammen når noen som mener at "man må jo gjøre noe!" møter en analytiker som ikke vil løfte en finger før de sannsynlige virkningene av et tiltak er klarlagt.
Tenk miljø, U-hjelp etc, så er det ikke vanskelig å finne denne konflikten klart synlig. Som økonom synes jeg det er helt greit at folk føler i vei - så lenge det ikke koster penger. Snakker vi om økonomiske disposisjoner, skal tallene på bordet, slik at vi kan se hva følelsene koster.
Blander man kortene med hensyn til fakta og følelser, ender man lett opp som Åge Aleksandersen:
Æ syns no itj at'n Bob Dylan e så populær, æ sjø.
Mm, superfly:-)
Velkommen hjem, Lothiane. Og takk!
Jeg er veldig enig med deg, men jeg faller av i de tilfellene der folk selv mener de bare forteller om sine verdiprioriteringer så reagerer andre som om de skulle ha misjonert - om du skjønner.
Milton: jeg skjønner ikke helt behovet for "å pisse på Gerhardsen-verdier", spesielt når vi vet hvor viktige disse verdiene er for noen.
En ting er å si seg uenig med andres verdier, noe helt annet er å håne dem. Det er usaklig, respektløst, uhøflig og kverulerende. Dessverre ser vi en økende trend til dette i dagens samfunn. Jeg savner gentlemenneskene!
Leste et annet sted om forskning som var gjort på hvordan små elementer kunne manipulere mennesker til å gjøre forskjellige ting. Et hint av vaskemiddel i luften i et rom får folk til å rydde og rengjøre det enda bedre enn om lukten ikke er i rommet. Holder man en kopp varm kaffe for noen du aldri har møtt før mens de gjør ett eller annet, så har man en tendens til å tro at de er "varme" personer. Pointet mitt er at artikkelen også nevnte følgende konklusjon: Man kan manipulere mennesker, men bare når de ikke er klar over at de blir manipulert. Når de blir klar over at noen forsøker å manipulere dem, så reagerer man gjerne MOTSATT. Så det er vel sånn vi mennesker er laget, er det ikke?
Dette var en glimrende post, Rockette! Jeg har knapper på omtrent de samme tingene som du har - når noe mener å være forvaltere av den eneste ene sannhet, og vil tre den nedover ørende på meg.
Da blir jeg enten iskald og stum eller skikkelig fjortis.
Den første er vel best kanskje, men det ER deilig å være fjortis innimellom altså :o))
Rabbagast, det er interessant det med subliminaleffekten... Det vaskemiddelet burde jeg få tak i:-)
Takk Iskwew:-)
Det ER deilig å reagere fjortis innimellom, særlig når du føler at motparten er akkurat så usaklige som en. Men i noen tilfeller kan det være litt pinlig etterpå.
Jeg hadde blant annet skrevet noe feil på fransk i bloggen min en gang. Da kom en fra språkpolitiet og arresterte meg på en veeeeldig nedlatende måte. Hvilket førte til at jeg forbeholdt meg retten til å skrive det akkurat slik jeg vil - jeg er jo ikke fransk og dette er ikke franskeksamen- tihi.
Misforstå meg rett - det er helt greit at noen kommer med tips og råd altså, det er måten de gjør det på som er avgjørende:-D
Det var kanskje hos meg du leste om den undersøkelsen, Rabbagast. I hvert fall skrev jeg om den, selv om jeg ikke hadde helt den vinklingen: http://iskwew.com/blogg/2007/08/03/lukten-av-kaffe/
Rockette, jeg kunne ha reagert helt likt på slikt språkpirk :o) Det er unødvendig, spesielt om det var noe annet som var poenget med at du skrev.
Jeg tenker at når mennesker med ulike verdisett møtes, og den ene blir støtt av det faktum at de ikke er like, så handler det mye om at vi mennesker er flokkdyr, og at enkelte har større behov for bekreftelse enn andre, derfor virker det man tolker som mangel på bekreftelse truende, man er redd for å ikke få en plass i flokken.
Dessverre skjønner ikke slike mennesker at denne overdrevne trangen på bekreftelse bidrar til å skape avstand og virker fremmedgjørende istedenfor inkluderende. Det er ikke ulikhetene som er problemet, problemet ligger i trangen til å gjøre andre lik seg selv.
Verdivalg handler jo ikke om at alle må være så like som mulig, det handler om å velge det som er riktig for hver enkelt, fordi ingen mennesker er like, og til slutt handler det om å respektere disse forskjellene.
Nemlig, HHS. Godt sagt!
Legg inn en kommentar