Hvert skritt er fred

Dharma - er Buddhas lære. Innholdet er i korthet at mennesker er uvitende og ikke ser ting som de virkelig er. Uvitenheten fører til lidelse; altså grådighet, begjær, hat og uvilje. Å få innsikt er eneste måte å bli befridd fra uvitenheten.

Dana - å gi eller hjelpe andre er en viktig del av buddhistisk praksis. Man får som man gir, og det å hjelpe andre hjelper igjen en selv. Det gir stor glede og styrker ens liv og levnet.

Metta - Kun med medfølelse og vennlighet kan vi stoppe hat, vold og ondskap. I buddhismen er det ingen ting som forsvarer aggresjon eller bruk av vold.



Foto: AFP

Opprop | The World in Action | Democratic Voice of Burma

Åjsann

I dag spør vi hvorfor ikke noen snart kan få ut fingern, does it blend, og hvordan går det med en kronisk utmattet stakkar med medikamentintoleranse og fobisk tannlegeskrekk som må rotfylle en tann...

Rockette presenterer

Et absolutt dyptpløyende og kunstnerisk mesterverk, laget med hjelp av mobilkamera, iMovie og The Streets!



Jaggu. Jeg er den nye... æh, Aune Sand...?

Low road - mellom amygdala og thalamus

Leder i ME-stiftelsen, Janne Grøttumsbråten, skriver i dag i Dagsavisen en kronikk der hun konstaterer at det fremdeles ikke er gjort noe aktivt for å bedre tilbudet til ME-pasienter.

I en interpellasjonsdebatt på stortinget 29. mars i år, lovte helse og omsorgsminister Sylvia Brustad at pasienter med myalgisk encefalopati nå skulle få nødvendig hjelp. Den bebudede satsingen for å hjelpe denne økende og hardt rammede pasientgruppa, har siden den gang begrenset seg til en bevilgning på 5 millioner kroner til opprettelsen av et nasjonalt kompetansenettverk. Ikke en krone er bevilget til pasientrettede tiltak.

Kompetanseheving og informasjon omkring en lite forstått og invalidiserende sykdom er selvfølgelig viktig, men det totale fraværet av behandlings- og omsorgstilbud er dramatisk.

Fordi fagekspertisen tilsynelatende er mer opptatt av å krangle om klassifikasjonen fysisk/psykisk, forsvinner pasientenes behov i en språklig felle.
Nylig kunne en av landets fremste forskere på ME, Vegard Bruun Wyller, konstatere i sin disputas at ME skyldes stressreaksjoner i kroppen (etter f.eks. en infeksjon.) Utrolig nok tolket noen det dithen at ME har en psykiatrisk forklaring.

Jeg skriver utrolig fordi jeg ikke kan forstå hvordan man kan blande kortene på denne måten.
De aller fleste sykdommene i den vestlige verden i dag er stressrelaterte; hjerte-/karsykdommer, magesår, kreft, m.m. Jeg skulle likt å se den legen som skrev ut en infarktrammet pasient kun utstyrt med rekvisisjon til psykoterapi og en resept på lykkepiller.
Wyller sier det slik:

Vi vet at ME kan utløses av infeksjoner, og en infeksjon stresser kroppen. Også psykiske belastninger kan stresse kroppen. Vi vet at mange som får sykdommen har hatt et stressende liv. Stress kan altså være både av både psykisk og fysiologisk art, og ligge bak sykdomsutviklingen.

I den senere tiden har jeg spekulert en del over hvor mange mennesker som ender i psykiatrien fordi de ikke får adekvat hjelp mot sine fysiske skader.
Nå er det naturligvis ikke noe feil med psykisk drahjelp når man lever med en kronisk og invalidiserende sykdom, terapi skader vel sjelden. Problemet blir fraværet av funksjonell behandling.

Skal du bli bedre av ME, er det viktig at du unngår alle former for stress. Men symptomene ved ME er såpass stressende i seg selv, at det blir vanskelig å unngå. I tillegg blir du altså nødt til å krangle med folk som mener du hører hjemme på sjette avdeling. Det kan være skikkelig enerverende. Ikke fordi du nødvendigvis er redd for å bli stemplet som et psykiatrisk kasus, men fordi du vet at det vil innebære feilbehandling som mest sannsynlig vil gjøre deg dårligere.

Det aller siste du vil når du er rammet av ME er å få det verre. Du er allerede på sub-zero. Du unner heller ikke din verste fiende å bli rammet av det. Men det kan være du innimellom ønsker at det hadde eksistert en liten fiffig device du kunne koblet besservisserne til, slik at de fikk oppleve på kroppen hvordan du har det.

F*CK

Surre-rocketten var innom for å legge til noen Darlinks på bloggrollen, og dermed forsvant hele f*ckings templaten.

Have patience with me. (og nei, jeg trenger ikke å vite noe mer enn det jeg allerede vet om hvor vidunderlig det er å ha backup av alle ting, din nesevise flinkis)

Grmfff...

Howl

På hvilket tidspunkt er det egentlig vi mennesker slutter å hvine i plenum av fryd? Eller kanskje ikke slutter helt da, men undertrykker det og kun tar det fram i beherskede former en altfor sjelden gang.

Skjønner du hva jeg mener?

Hvis du har en offentlig badestrand eller skolegård i området der du bor, skjønner du hvilken hvining jeg sikter til. Kakafonier av pur glede. De kommer bare fra barn. (og fra beautifulle champagnepiker og fotballsupportere, men det er allikevel noe helt annet)

Tar gledeshylene en annen form? Blir det for flaut, for slitsomt? Er det noe vi bestemmer oss for at ikke er sømmelig (for eksempel), eller er det noe som skjer automatisk. Som en endring i kroppens eller hjernens funksjoner.
Et menneske abstraherer ikke fullt ut før det er rundt 18, så kanskje er det der og da vi slutter å hvine i pur glede over å kunne kaste oss i svalt hav på en glovarm dag?

Vi har alle vært barn. Jeg mener selv å huske veldig mye fra barndommen, men jeg kan ikke for bare livet komme på hvilke følelser som brakte fram en sånn hvinende glede i meg, og som jeg delte med utallige mennesker rundt meg - kjente og ukjente.
Noe må det ha vært. Noe som jeg bare kunne føle da jeg ikke visste bedre, da jeg var medlem av dette fantastiske barnefellesskapet. Da jeg ikke ante noe om ensomhet og svik og alt det man kan være redd for. - Alt som må kontrolleres før man kan gi fra seg et lettelsens sukk. Og kanskje et lite smil.

Det er i grunnen en taus og klam affære å være voksen. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var litt mer Christine Kohtsk anlagt. Bare liksom rett ut og fram, helt naturlig og uanfektet.
Jeg er så inni helvete taus og dannet (*host* Det hadde du ikke trodd, tenker jeg.), og jeg tror jeg kommer til å bli kvalt av det.

Blant voksne ting er det så mye som ikke må sies, eller det må sies på bestemte måter. Du må passe deg så ingen tror du er gal, det kan bli veldig ubehagelig for deg. Og så må du passe på at du ikke snakker om alt mulig. Noe er best usagt. Andre ting må snakkes om hele tiden, for eksempel udugelige politikere og været.
Du må også spille spill innimellom, ellers får du det ikke slik du vil. Dette gjelder veldig mye. For eksempel må du ikke ringe han du traff på byen forrige helg, det er han som må ringe deg. Du må ikke møte legen, sjefen, byråkraten som en likemann, det liker de ikke de tror nemlig at de er hevet langt over deg, og de kan gå ganske langt for å sette deg på den plassen de mener du hører hjemme.
Du må ikke tro på engler. Du kan tro på en gud, fordi det gjør visstnok folk flest, men du kan altså ikke tro på engler, alver, karma, nemesis, etc.
Du må ikke selge rompa di som kunst, selv om den er aldri så flott. Et mye bedre skaperverk enn f.eks. musikken til Jessica Simpson, men folk flest vil nok akseptere musikken lettere enn rompa di uansett hvor flott den er.
Du må passe på så du ikke ler for høyt, snakker for mye, tar for mye plass, trår i salaten, synger på trikken. Og for guds skyld; føler du deg som en lysfontene, hold det for deg selv!

Eller hva om vi blåste i alt det der? Hva om du hvinte i ekstatisk fryd over rompa til han du traff på byen forrige helg. Kanskje skrev en ode til den sogar, og deklamerte for halve Karl Johan. Hva om du hvinte i pur glede over å rekke trikken. Hva om jeg gjorde det også. Og han, og henne, og de.

Hadde ikke det vært litt kult?

The only people for me are the mad ones, the ones who are mad to live, mad to talk, mad to be saved, desirous of everything at the same time, the ones who never yawn or say a commonplace thing, but burn, burn, burn, like fabulous yellow roman candles exploding like spiders across the stars
-Jack Kerouac-