Klinings

Jeg hadde aldri klina før!

Akkurat det syntes jeg var kjempekjipt. Det gjentok seg selv inne i hodet mitt i rytmisk takt: "Hvorfor har ikke jeg klina før. Alle andre har gjort det, men jeg lissom, har ikke klina"

Det var en sensommerkveld som var akkurat så kald at det nuppet seg på armene fordi du ikke ville ta på genser. Tok du genseren på, hadde sommeren tapt.

Jeg var 13 og satt på et svaberg sammen med Tobbe. Ytterst på den nøgne ø Orust i den Göteborgske skjærgården. Det nuppet seg på armene og jeg hadde aldri klina før. Det føltes ganske forsmedelig.

I hele mitt liv har jeg kunnet ta en ting jeg ikke har gjort før, observere andre, og gjennomføre det som bare den. Hvis jeg går inn for det, altså.
(Da jeg ble født, kikket jeg meg sikkert rundt og tenkte; Å, livet ja. Dette fikser jeg". Det skulle vise seg at jeg ikke fikset det så lett, men det er en annen - eller mange andre historier)
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gjør slikt, men det er liksom min greie. Det er nok mer for å føle gleden ved å mestre enn for å imponere folk.
Akkurat det med klining er jo litt vanskelig å observere. Du går ikke bort til noen som kliner og ber om å få se hva de gjør med tungene sine, liksom.

Jeg satt taus ved siden av Tobbe som røykte rød Prince og stirret tankefull utover havet. Han sa ting innimellom også, jeg kan bare ikke huske hva han snakket om.
Han hadde korngult hår, nøttebrun hud og et arr over øyebrynet, men jeg husker ikke stemmen hans eller hva han sa. Jeg var bare opptatt at han var klinbar.

Jeg hadde planlagt det ganske lenge, - at jeg skulle kline på leirskolen. Så da bussen svingte inn mot leirskoleområdet speidet jeg spent over den andre klassen vi skulle være der sammen med. De sto urolige og ventet. Fniste litt og dultet borti hverandre.
Jeg satt bakerst i bussen med Svenne og Pim som var dritings fordi de hadde smugkjøpt øl ved forrige busstopp. Det skulle vise seg senere at det var lättöl, men thats beside the point. Min misjon var å spotte mulige klinekandidater.

Tobbe utmerket seg umiddelbart. Han sto foran de andre, staut og stolt, med direkte blikk mot bussen. Det var han som var sjefen, ikke sant. En sånn type du bør kline med når du ikke har klina før. Ingen vits å kløne rundt med amatører i evigheter når du kan gå rett til sjefen over klinings.
Allerede som 13-åring var jeg veldig intuitiv.

Egentlig var ikke Tobbe kjekkest. Han var røff i kantene og kul med hullete jeans og skinnremmer rundt håndleddet. Den peneste, som senere skulle vise seg å hete Clas, sto litt i bakgrunnen med en sånn mystisk aura rundt seg; - fjernt blikk. Han var høy, atletisk og hadde lyseblå Catalinajakke. Han var vakker, men jeg valgte allikevel å fokusere på Tobbe. Skjønnhet er skrekk. Vi vil fortæres av den, gjemme oss i ilden som omgir den. Men noen ganger trumfer coolness skjønnhet. Det er greit for meg.

Jeg husker ikke helt hvordan det var, men jeg har for meg at det ikke tok lange tiden frem til jeg satt på svaberget med Tobbe og nuppet på armene og tenkte det var kjipt at jeg ikke hadde klina før. Det tok sikkert ikke så lang tid før Tobbe prøvde å kysse meg heller. Det var kjemperart! Litt deilig, men allermest litt ekkelt.
Jeg hadde ikke forventet at tungen hans skulle kjennes så myk og glatt og nesten litt veik. Jeg åpnet øynene mens jeg klina og så rett inn i den korngule luggen og arret over øyebrynet og kjente at det var helt feil. Det var ikke Tobbe jeg skulle kline med, ikke egentlig.

Jeg hørte lydene av latter fra allrommet oppi hellinga. Tenkte at Clas satt der inne i et hjørne for seg selv og var fjern i blikket og usigelig vakker.
Så jeg rev meg løs og løp. Løp oppover mot trädgården, mot allhuset, og jeg var hoppende glad. Jeg hadde klina! Jeg var dronningen av klinings, og jeg ville gå inn i allrommet, inn i det innerste hjørnet, inn i blikkfanget til Clas.

Hva kan jeg si? Jeg var 13 og totalt blottet for moral. Jeg hadde oppdaget klining! Jeg har virkelig ingenting å si til mitt forsvar.