Det var i utgangspunktet ikke en bok jeg hadde tenkt å lese. Av forskjellige grunner. Først og fremst fordi det ante meg at boka handler om en tid som for min del ligger best bortgjemt i arkiv fjorten.
Men så var det altså denne bloggposten hos HHS. Ikke bare posten, men diskusjonen. Begge deler overrasket meg litt. Det var mye akking over Bohwims utseende, om dopbruken på Frogner er annerledes enn annet rusmisbruk, eller at Bohwim skulle mene at det var det. Om Frognerfolk tror de er bedre eller annerledes enn annet folk, eller at de ikke skulle ha kjennskap til verden utenfor Frogner.
Jeg hadde også lest intervjuet i Magasinet, men kjente ikke igjen artikkelen i diskusjonen som pågikk. Der ramlet mange foraktfulle og stigmatiserende kommentarer, og det slo meg at det er som vi har levd i paralelle universer. Som om vi har levd totalt ulike liv og lest helt forskjellige artikler. Helt til fr. Martinsen sa:
Hun sier ikke i boka at dopbruket er så anderledes, snarere tvert i mot kanskje. Det virker forbløffende likt. Men dermed syns jeg det er interessant å peke på.
Hvem er egentlig bedre til å fortelle en historie enn den som selv har levd den?
Er historien interessant for andre? Det kan jeg ikke svare på, jeg er neppe objektiv i så henseende. Men hvorfor skulle denne historien være mindre interessant fordi den blir fortalt av et menneske fra Frogner som ovenikjøpet har silikonpupper - og strippestang i stuen?
For oss som var tenåringer og senere bytryner i Oslo på 80- og 90-tallet, ble folk stort sett delt inn i to typer. Det var ikke så mye snakk om østkant og vestkant, det dreide seg om streitingene og oss andre. Røkla som hang på barer hver dag og tilsatte kroppen i overkant mye kjemikalier hverken den eller sjela hadde godt av.
Vi gjorde ikke det fordi vi "vokste opp i overflod og kjedsomhet". Vi gjorde det fordi vi ikke følte oss hjemme noe sted, fordi vi var forvirra, relasjonsløse, desillusjonerte, i opposisjon, selvdestruktive, fulle av savn, tomme for illusjoner, blinde for ambisjoner, sultne på kjærlighet... Stryk det som ikke passer.
Jøjje, var dere ikke tilstede på 80-tallet?
Oslo er som en liten, provinsiell landsby. På 80 og 90-tallet var faktisk hele Europa bittelite. Du traff de samme menneskene om du var på hipp bar i Oslo eller om du var på en hipp bar i Barcelona; Vanlige, spenningssøkende folk, finansmoguler, horer, halliker, kriminelle, artister og andre kulturpersonligheter, - om hverandre. Alle var på hils etter utallige felles fylleopplevelser.
Det ligger mye klokskap i skade, og så langt synes jeg Frognerfitter er en historie som bør fortelles, på den ene eller andre måten. Alexia Bohwim gjør det bra nok. Og bedre på egen hånd, enn gjennom en journalist i Dagbladet som helst vil styre historien ut fra egen forutinntatthet. Jeg vil heller anbefale å se intervjuet med forfatteren i Store studio, om du ønsker et riktigere bilde av henne.
For en stund tilbake skrev jeg en post om det å skue hunden på hårene, og hvordan andre folks fordommer er med på å kue oss alle inn i bleke kopier av oss selv.
Hvorfor er det sånn at vi behandler et originalt dokument eller maleri med varsomhet og omsorg, mens et originalt menneske ofte blir presset inn i en norm så det ender opp som en dårlig kopi?
Foranledningen var blant annet et litt ugjenkjennelig intervju med venninna mi i Aftenposten og ett med meg selv i nevnte Magasinet. Det er ganske utrolig hvordan journalister kan fortelle sin versjon av sannheten, og vi som lesere adopterer vinklingen. Det er kanskje noe å tenke på neste gang du bestemmer deg for å ikke like et menneske du leser om i avisen.
Det spiller kanskje ingen rolle for Alexia Bohwim hva du og jeg synes om henne, men om bokens hovedperson Billie har snev av henne i seg, vil jeg tro at det faktisk vil såre litt å bli forhåndsdømt. Og overhodet ikke få cred for at hun forsøker å fortelle en historie som, alt tatt i betraktning, fortjener å bli fortalt.
Anbefalte poster: Mangel på koherens mellom image og utsagn | lotten bruker lebestift og svart kajal | Blikket på Alexia Bohwim | Jeg har lest Frognerfitter
12 kommentarer:
Så rart :-) Jeg sitter akkurat og skriver en anmeldelse av boka... Leste den ferdig i går.
Er veldig enig med deg i at det er lett å forhåndsstemple mennesker og historier. Har forsøkt å lese boka bare som bok, men er klar over at det er vanskelig og at våre forforståelser vil henge med oss. Samtidig er det visse ting man kan se på når det gjelder om man erfarer en bok som god eller mindre god. Det kan nok også variere fra person til person.
Å gå inn i en debatt om forfatteren som person synes jeg blir relativt lite interessant.
Forforståelse er et godt ord, Cat. Og jeg tenker at vi nettopp som opplyste mennesker bør være inderlig klar over at vår forforståelse ikke alltid stemmer med virkeligheten.
Jeg likte bokanmeldelsen din. Selv synes jeg språket i boka står fint til historien og miljøet som beskrives. Det hadde neppe vært like effektivt i andre sammenheng
"Hvem er egentlig bedre til å fortelle en historie enn den som selv har levd den?"
Gjerne den som har opplevd den selv, men det er mange måter å fortelle en historie. Da blir spørsmålet hvilken form som passer for den enkelte forteller. (Og, når det gjelder bokformen, hvor flinke forleggeren er til å hjelpe forfatteren.)
"Det var ikke så mye snakk om østkant og vestkant, det dreide seg om streitingene og oss andre."
Jeg er ikke helt sikker. Østkant og vestkant var ikke så viktig, nei, men sentrum og utafor var vel fremdeles et skille.
"Vi gjorde ikke det fordi vi "vokste opp i overflod og kjedsomhet". Vi gjorde det fordi vi ikke følte oss hjemme noe sted, fordi vi var forvirra, [...]"
Der tror jeg du er ved kjernen, ja. ;-)
Etter det jeg har lest om boka er den ikke nødvendigvis noe stort litterært verk, men jeg har lyst å lese den en gang likevel - gjøre meg opp min egen mening.
Jeg synes det har vært interessant å følge diskusjonen rundt om på blogger. Det har røsket litt i mine egne fordommer noe som kan være ubehagelig, men også nyttig.
Nå skal jeg se om jeg kan få opp Store Studio og se intervjuet med Alexia der. :)
Klart det er mange måter å fortelle en historie, Håkon. bare det i seg selv er jo egentlig interessant. Se bare hvordan folk løser de ulike vinklingene i Bloggidol, for eksempel:-)
Du har nok rett i at det var et skille mellom sentrum og uttafor (i boken omtalt som Norstrand:D). Poenget mitt var at man ikke nødvendigvis føler seg "bedre" selv om man skiller.
Og ja, jeg tror også jeg er inne på noe der. Hva var det med åttitallet egentlig?
den er kanskje ikke det, Lothiane, men verdt sin tid allikevel, synes nå jeg.
Det prinsipielle rundt diskusjonen har verdi i seg selv. Jeg har også lært noe der:-)
Da jeg så Bohwim i Store Studio, slo det meg at hun er ei kul dame. Det er noe med utstrålingen som "inte ville vara med på bild", om du skjønner?
Jeg har unngått å hive meg inn i debatten om Alexia som person/forfatter, men jeg har også sett intervjuet i Store Studio. Og jeg tenker det, at om jeg skulle ha med meg ei Frogner-dame ut på et glass vin så ville det antagelig vært mer interessant å snakke med Alexia enn ei perleøredobb-drakt-dame. Ikke dermed sagt at Alexia og jeg ville hatt så mye felles, men du skjønner hva jeg mener?
Jeg skjønner hva du mener, Cat:-)
Jeg ble i tillegg litt nysgjerrig på forestillingene folk har (gjennom diskusjonene) - ikke bare om Bohwim, men om "Frognerfolk" generelt. Det er faktisk svært få damer på Frogner med foldeskjørt og perleøredobber nutildax :-D
Jeg veit om ei innmari kul Frognerdame jeg gjerne tar en kopp kaffe (eller et glass Farris) med. :) Tror ikke hun bruker perlekjeder, men det er'kke så nøye.
Hissigproppene som kjører rundt i strøket der, er det verre med, men kanskje det bare er folk på gjennomreise. ;)
Hihi, Lothis. Du er velkommen når det skal være! Ja, dere andre også:-)
Her en sommer ble jeg stoppet av politiet på vei opp til leiligheten. Jeg hadde vært og kjøpt en is, hadde lagt perlekjedet (*host*) hjemme. Det var demo på en av ambassadene og gatene krydde av politi. En av dem stoppet meg og spurte strengt hvor jeg hadde tenkt meg. Så jeg pekte opp på leiligheten og så at jeg bor der. Det trodde han virkelig ikke på. Han målte meg opp og ned der jeg sto i hampvams og bakframlue...
:-D
Haha, jeg synes jeg ser det. Politimannen var full av fordommer om hvordan man skal se ut når man bor på Frogner, tydeligvis. ;)
I'll be back... etter denne helvetesuka blir nok alt bedre. Jah. ;)
"For oss som var tenåringer og senere bytryner i Oslo på 80- og 90-tallet, ble folk stort sett delt inn i to typer. Det var ikke så mye snakk om østkant og vestkant, det dreide seg om streitingene og oss andre. Røkla som hang på barer hver dag og tilsatte kroppen i overkant mye kjemikalier hverken den eller sjela hadde godt av.
Vi gjorde ikke det fordi vi "vokste opp i overflod og kjedsomhet". Vi gjorde det fordi vi ikke følte oss hjemme noe sted, fordi vi var forvirra, relasjonsløse, desillusjonerte, i opposisjon, selvdestruktive, fulle av savn, tomme for illusjoner, blinde for ambisjoner, sultne på kjærlighet... Stryk det som ikke passer.
Jøjje, var dere ikke tilstede på 80-tallet?
Oslo er som en liten, provinsiell landsby. På 80 og 90-tallet var faktisk hele Europa bittelite. Du traff de samme menneskene om du var på hipp bar i Oslo eller om du var på en hipp bar i Barcelona; Vanlige, spenningssøkende folk, finansmoguler, horer, halliker, kriminelle, artister og andre kulturpersonligheter, - om hverandre. Alle var på hils etter utallige felles fylleopplevelser.
"
yes, bra skrevet. I was there. Been there, done that, got the t-shirt. Har hatt den samme undringen: husker dere ikke åssen det egentlig var da?! :)
Ikke sant, Chanel!
Og takk:-)
Legg inn en kommentar