tirsdag, januar 10, 2012

Et øyeblikks stillhet

Siden verden er uvirkelig, må man føres bak lyset på en eller annen måte for å kunne seire i den.
-W. B. Yeats-

Jeg har som vanlig våknet altfor tidlig. Ute snør det tett og stille, og jeg tenker på M som over en Courvoisier i annen etasje på Baronen i sene nattetimer en gang på åttitallet introduserte meg for Thomas Moore og begrepet temenos.

Vi satt og dinglet med beina, bak pianisten som telte kveldens tips, og kikket ut i bakgården der det snødde; -tett og stille.
M fortalte meg at det var de eneste gangene hun ikke kjente gnagsårene i sjelen. Når det snødde sånn, uansett til hvilken tid på døgnet, tok hun på seg den varme kåpen og ruslet rundt i byens gater. Helt alene, helt i vater, helt til snøfreserne kom frem og brøt idyllen.

Når det snør føler hun ingen lengsel, fortalte hun. Stillheten som faller i store, myke flak, demper den støyende utenforverdenen og tillater henne å lytte til sin indre musikk. Den som taler til sjelen.
Hun hadde ikke funnet andre måter å lytte til den musikken på. Den var der bare når det snødde, og det var den eneste tingen hun virkelig likte ved seg selv. Som fikk verden til å fremstå mer tilforlatelig, mindre skummel.

Den kristne mystikeren Teresa av Ávila beskrev sjelen som en indre borg.
Vi har våre indre rom og hager, fredlyste pletter i oss selv, som tilsvarer det ytre livets grensemarkeringer. Disse rommene er ikke abstraksjoner eller skjelett for sinnet, men rom og hager for hjertet. Steller vi disse vel, kan de brukes som middel til å holde livet sammen, til tross for ytre begrensninger.

M fant temenos bare når det snødde. Helt til hun døde av hjertesvikt før fyllte tretti, var livet hennes preget av rastløshet, frykt og lengsel. Og fordommer. Andres fordømmelse, men aller mest hennes egen.

Jeg kjente henne egentlig ikke, men jeg kjente drømmene hennes. Og jeg tenker at det er best slik når livet ikke kan gi deg ro, at hjertet rett og slett stanser.

11 kommentarer:

lothiane sa...

Vakkert og vemodig...

Jeg har lest flere ganger nå. Ble sittende her og tenke over hva som egentlig er mitt temenos. Jeg er neimen ikke sikker, men nå kommer jeg til å tenke på dette fremover.

Gnagsår i sjelen... godt uttrykk. Så trist at M døde så tidlig, men jeg er glad hun fant sitt temenos (selv om det ikke var særlig ofte hun kunne oppleve det). Vi har nettopp hatt den type vær. Det er ganske spesielt når det laver ned og alle lyder blir dempet. Til tross for at jeg ikke er særlig glad i vinteren er det likevel noe av det mest spesielle og fine jeg vet om når det gjelder vær.

Rockette sa...

Takk, min venn.

Temenos ja... av erfaring har jeg den om jeg får være nær havet. Fortrinnsvis Middelhavet.
Men nysneen også er veldig beroligende synes jeg. Det var veldig vakkert i går tidlig

randi sa...

Nydelig post! Helt enkelt det -

Rockette sa...

Tusen takk, Randi!
:-)

Unni sa...

Det er ofte jeg har lyst til å kommentere det du skriver, men ikke helt kommer så langt fordi jeg blir litt satt ut av hvor fint eller sterkt det er...

Men takk for å ha lært meg et så fint ord. Temenos...jeg nærmer meg Middelhavet jeg også. Og takk for å minne meg på hvor fint snø kan være i den sammenhengen. Også som himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer...

Rockette sa...

Tusen takk, Unni.
Det er ikke kommentarplikt her altså. Jeg føler jo nærværet ditt uansett. Håper du merker mitt også, selvom jeg heller ikke er så flink å legge igjen kommentarer alltid. jeg følger med livet i Lux (og utenfor:-)
Nå regner det forøvrig, så du kan slutte å lengte hjem til snø....

Unni sa...

Ååå (snufs...). Fint å ha deg nær - i Lux og ellers :-)

=Anja sa...

Sjelen er citadellet- og Den Høyeste er citadellets vokter-

tripsandtics sa...

Rart egentlig at jeg alltid blir så ordløs av å lese hos deg, men desto mer bablete når vi treffes IRL. Du skriver så godt, kjære. Jeg lurer på hvor mitt temenos er blitt av, for jeg hadde et snev av det en gang tror jeg.

Sexy Sadie sa...

Jeg har et temenos. Jeg snakker ikke om det til noen.

Dog er Temenos verdsliggjort av trøndelagskysten for meg.

Maryathome sa...

Det er vakkert og vemodig sagt/skrevet; at de eneste gangene hun ikke kjente gnagsårene i sjelen, var når det snødde.

Samtidig - så trist å ikke ønske å kjenne lengsel! Er det ikke nettopp lengselen som kan fortelle oss hvordan musikken høres ut?

Det jeg blir mest takknemlig over når jeg leser blogginnlegget ditt, er at det finnes mennesker som er med på å lime sammen livet. For det er nok av begrensninger, - jeg skaper de selv også, og de er ikke gode. Da er det fint å kunne låne andres ord; at jeg er god nok (selv om jeg sjelden klarer å høre...)