Jeg har ikke tenkt å fortsette på temaet, det var formuleringen som ble interessant; - "Å se seg om etter exit-skiltet".
Thomas er i grunnen en interessant fyr som grubler over de underligste ting. Vi har hatt mange fine samtaler om havet, livet og kjærligheten. Og om at personen du elsker er 72,8% vann.
Thomas lurer på mye. Som for eksempel hva som vil skje hvis man får en bil opp i lysets hastighet og så skrur på frontlyktene. Sånt kan man jo lure på en stund.
Nok om det og tilbake til exit-skiltet. For kanskje er det slik at menneskeheten kan deles inn i to hovedkategorier. De som går inn i et rom og føler seg som hjemme, og de som går rundt og leter etter utgangen.
Dette er en metafor altså. Jeg mener ikke bokstavelig "gå inn i et rom". Men det skjønner du sikkert. Jeg snakker om selveste livet.
For en stund tilbake blogget jeg om temenos. Kort fortalt betyr temenos en fredlyst plett. Som man kan ha. Inni seg eller utenfor. Stedets ånd bor der, og når vi er åpne for dets nærvær kan vi oppdage den åndelige rikdommen i enkelhet.
Jeg skrev om at jeg ikke har noen fredlyst plett i meg selv.
På mange måter tror jeg at det er min egen aversjon mot å måtte definere meg inn i noe som har ført til at jeg raver rundt i denne skjærsilden av tvetydigheter.
Så lenge jeg kan huske har jeg hatt en intens følelse av ikke å høre hjemme noe sted. Eller snarere å høre til flere steder på en gang. Dette er på mange måter det som er mest karakteristisk ved meg. Rotløsheten. Mange har spurt om det gjør meg ensom. Det gjør det ikke. Ikke egentlig. Bare veldig forvirret.
Da jeg var barn trivdes jeg bedre hjemme hos nesten alle andre familier enn min egen. Da jeg ble tenåring trivdes jeg like godt på FunPub som på Blitz. Jeg har i likhet med Marte Michelet blitt pubertalt dritings og klina med en snål vegetarianer i en av de råtne baktrappene i Pilestredet. Men like etterpå danset jeg chablid til Van Halen på den sjakkmønstrete marmoren i Stasgata. Det var helt uproblematisk for meg, men kanskje ikke for alle andre.
Det var først da jeg forserte tersklene inni meg selv at jeg fant ulveflokken min. Selv om det veldig fort ble tydelig at den største fellesnevneren vi hadde var rotløshet.
Det er oss du kan observere virre hvileløst rundt i rommet på leting etter exit-skiltet. Men jeg tror ikke vi finner det. Jeg tror ikke det er det vi egentlig leter etter heller. Vi leter etter noen eller noe som kan åpne øynene våre og vise oss tersklene. Og dørmatta der det står VELKOMMEN - i store bokstaver.
Foto: alborzshawn, Flickr
10 kommentarer:
Åååh... Dette var sånn grøssegodt å lese. Det var kanskje litt rart sagt, men det jeg mener er at... du satte jo ord på nøyaktig sånn jeg har det. Jeg føler meg ikke hjemme noe sted. Jeg venter alltid på "noe", uten at jeg vet hva det er.
Jeg tror muligens det er derfor jeg misliker å være singel, for jeg tror at hvis jeg bare møter Ham... så vil jeg føle meg hjemme, da vil jeg klare å roe ned uroen inni meg.
Kanskje jeg bare lurer meg selv, men jeg håper ikke det. Jeg blir litt sliten av å ikke få til å være i roen.
Har ikke lest posten ennå- men når j en gang kommer med diktsamling, så skal den trolig få hete :
"Drager og Stengsler"
Apropos metaforer-
Denne er drøy- og helt uten sammenligning forøvrig :
Dan Anderson følte seg "Som en dårligt pressad väkst i et herbarium"
Vet ellers alt om rastløshet
"Fridsamast hava de døda" / Også et Anderson sitat så vidt j husker-
Det blir veldig gøyalt til slutt, tenker jeg :o)
Ha en fin dag,Rockette!
Tidspunkt for eksamen vår 2007
Eldre global historie: HIS1130 - vår 2007
Skriftlig eksamen
30. mai kl. 14:30 (4 timer).
Gymsal 4, Idrettsbygningen
Gymsal 3, Idrettsbygningen
Kunngjøring av eksamensresultater
20. juni
Nyere europeisk historie: HIS1320 - vår 2007
Skriftlig eksamen
31. mai kl. 09:00 (4 timer).
Gymsal 1, Idrettsbygningen
Gymsal 2, Idrettsbygningen
Gymsal 3, Idrettsbygningen
Gymsal 4, Idrettsbygningen
Kunngjøring av eksamensresultater
21. juni
Språk og tekst på internettet: NOR2132 - vår 2007
Muntlig
31. mai til 1. juni
Detaljert muntligplan offentliggjøres ca. 1 uke før eksamen begynner.
Med tanke på exit-skiltet så tenker jeg på at vi kan ikke gå tilbake til å ikke definere kjønn som det vi driver med i dag, men vi må finne selve definisjonen. Løse problemet rett og slett. Slik at vi kan gå videre til å definere noe annet igjen. Som Sexy Sadie kommenterer i den tidligere posten din om at det er ikke det at barnehagene som er gjennomfeminisert som er problemet, men at menn til syvende og sist sitter med alle pengene som er grunnproblemet. Jeg er ikke helt enig. Pengene er sikkert fristende, men de er bare en del av alt rotet. Det hele bunner ut i maktfordeling, gjør det ikke?
Da jeg kom i skade for å si til en venninne at det for en jente ville vært kulere å si ”Jeg er gift med en lege” enn å si ”jeg er en lege” så befant jeg meg i en situasjon som kanskje ikke var den beste. Det er en rimelig diskriminerende ting å si egentlig, men jeg kunne ro den i land ved å si at i dag er det flere kvinner som fullfører sine utdannelser på høyere nivå enn menn og at det dermed vil i fremtiden være flere kvinnelige leger enn menn og at derfor var mindre ekslusivt å være kvinnelig lege. Hele samtalen var riktignok bare på tull, men den har ett poeng.
Flere og flere kvinner kommer til å være de som sitter med utdannelse på høyere nivå. Det kommer fortsatt til å være menn som har universitetsutdannelse, men de kommer til å være mindre av dem. Kommer de da derfor til å kunne kreve høyere lønn fremover? Du skal ikke se bort fra det faktisk.
Samfunnets kjønnsdeling er ute å kjøre på en vei som ikke gagner noen av oss. Min generasjon og muligens den før meg og etter meg av menn har ikke idé om hvordan vi skal være eller hva vi skal kjempe for. Kvinner vet at dem vil ha mer makt og mer penger. Dere har ett mål. Det er ikke slik at vi dermed har ett mål om å hindre dere i dette for vi er jo i stor grad åpen for lik lønn for likt arbeid.
Jeg trenger ett mål. En problemstilling. Og jeg nekter at det skal være at jeg skal bli mannen som står omtalt i Cosmopolitan. Den mannsjåvenistiske bedreviteren virker som ett bedre alternativ for å være ærlig, uten at han heller er ett alternativ.
Jeg blogger ikke nå. Ikke mye i hvert fall. Jeg prøver å leve litt for tiden. Egentlig leser jeg til eksamen og derfor har jeg ikke tid\lov til Blink og ting som ligner. Jeg falt innom Facebook for øvrig og tilbringer dødtid der innimellom :)
Ble litt lang kommentar og beklager til de som tvang seg til å lese det hele ;)
Lothiane: er det ikke underlig? Dette "noe", hva skulle det være liksom? Jeg finner ikke ut av det jeg heller.
Selvbedrag kan være bra, men da må man være innmari flink til å lure seg selv. For å finne roen:-)
Det blir helt sikkert bra til slutt, Anja:-)
"Som en dårligt pressad väkst i et herbarium", var en utrolig kul lignelse. Den kan jeg kjenne igjen.
Åjda Thomas, her går det unna. Takk for timeplanen. Nå vet jeg hvor jeg har deg. Lykke til!
:-)
Hva tenker du forresten mennene kan gjøre for å finne seg bedre til rette i verden?
Ikke for å stereotypifisere, men kvinner har jo en bredere tradisjon for kollektiv tenkning. Dette har vært vår styrke i likestillingsutviklingen.
Det kan virke som om menn ikke har like lett for å se på seg selv som en gruppe. Det blir kanskje deres svakhet?
hehe, oops! Eksamenstimeplanen min kom visst med i det hele ser jeg. De som vil kan komme å heie på ;)
Det er lov å stereotypifisere syntes jeg. Det gjør det enklere, men man må selvfølgelig vite at man kan ta feil innimellom. Men.. Jeg tror det må være lov å være mann. Å løpe sitt eget løp og ikke få pepper for å gjøre det, men heller oppfordres til dette.
Tror jeg. Jeg vet ikke. Jeg har ikke funnet løsningen enda :)
Har ikke spist enda og da går det sent i svingene her ;)
Oj, Thomas
....(mannen) må få løpe sitt eget løp og ikke få pepper for å gjøre det, men heller oppfordres til dette...???
Er det ikke det som har vært problemet? Hvorfor har menn så problemer med kollektivt ansvar? (ja, nå generaliserer jeg altså)
"Er det ikke det som har vært problemet? Hvorfor har menn så problemer med kollektivt ansvar?"
Problemet er ikke at mannen løper sitt eget løp. Problemet er vel mer at det blir så lite igjen til alle andre. Jeg tror det er en forskjell på de to, selv om det er lett å påpeke at de går hånd i hånd.
Hvorfor menn har så problemer med kollektivt ansvar? Jeg tror det er ett fryktelig enkelt svar på det spørsmålet egentlig. Evolusjon gjorde det slik at menn er finpusset til å være ego. Og dermed er det flere grunner til å prøve å unngå å presse alle menn inn i den rollen når det er flere det er unaturlig for enn naturlig.
Om det er naturlig er det vel ikke feil, er det?
Men ja.. det å finne en løsning som gagner flest mulig er jeg jo enig i at er den beste løsning. Det er bare litt unaturlig å tenke på det slik.
Hva er det du sier, Thomas?!
Menn er finpusset til å være ego? *vræææl*
Det er få ting jeg synes er mer tacky enn folk som insisterer å få kjøre egoløpet sitt. En ting når nesten ned på det nivået, og det er folk som insisterer på å få lov til å gjøre primitive ting, fordi det er naturbestemt. (F.eks. Menn som er utro fordi det er "biologisk bestemt at han må spre sæden sin mest mulig utover")
Vi lever i et sivilisert (?) samfunn. Det er veldig mange ting vi må gjøre - eller unngå å gjøre - nettopp fordi vi ikke bor helt alene utpå vidda, hvor naturbestemt det enn må synes. Vi bæsjer for eksempel ikke bak trappa til naboen...
:-)
Jeg vet ikke om vi er finpusset til å være ego. Jeg tolket det slik utfra "kvinner har jo en bredere tradisjon for kollektiv tenkning".
Men.. jeg tviholder forsatt på at egoisme er alles drivkraft og den kan brukes på flere måter, dermed også til noe positivt. Og jeg forstår ikke helt hvorfor noe som muligens er naturlig for flesteparten av alle menn skal være fy. Utroskap er ikke endel av det flesteparten av alle menn finner naturlig. Å kjøre egoløp er kanskje noe flesteparten av alle menn finner naturlig.
Vi bæsjer på plenen. Om ett år så blir plenen så mye finere da :)
Legg inn en kommentar