Jeg ble sittende lenge og tenke på det. Hva som er så veldig skummelt ved å snakke om ensomhet. Hvorfor det er så mye skumlere enn andre ting som angår oss, menneskene; - Fattigdom, frykt, sorg, død, skuffelse, glede, kjærlighet.
Fortjener ikke alle sider ved vår væren plass i en stadig mer hektisk hverdag?
Ensomhet. Ordet har noe klebrig, skamfyllt og ekkelt over seg. Ensomhet er litt looseraktig, litt påtrengende, litt imageknusende. Et menneskes ensomhet både sier noe om det mennesket og de rundt. Samtidig som det ikke gjør det.
Å høre om andre menneskers ensomhet, gjør at vi får litt dårlig samvittighet. Og de ensomme er kanskje redd for å trenge seg på, briste demninger, være til bry. Som om ensomhet liksom har ribbet en for alle positive ting. Som om man ikke lenger har konsekvens. Eller noe å bidra med.
Slik er det jo ikke, og jeg kjenner at dette er noe jeg har lyst å si veldig mye om. At det er viktig. At det angår oss alle, på den ene eller andre måten. Men jeg sliter litt med innfallsvinkelen. Og motet...
No man is an island, entire of itself
every man is a piece of the continent, a part of the main
12 kommentarer:
Men noen omdanner ensomheten til grandiositet:
"Jag tror på ködets lust och människans obotliga ensamhet"
(August Strindberg)
Åh, var det Strindberg som sa det? (ikke Hjalmar Söderberg?)
Det er jo også en måte å se det på, og rent eksistensiellt er det kanskje også korrekt? At "sjelen" er ensom - gnages vi alle innerst av ensomhet, selvom vi ikke er alene?.
Hm, jeg ble litt usikker nå... :-)
Tror du det er grunnleggende sånn, Titta?
Dette har jeg diskutert før. Jeg mener alle egentlig er alene, "sjelen" hvis man vil kalle det det. Men jeg tror og på at vi kan være alene sammen med noen.
Dette er ikke noe jeg tenker noe særlig over når jeg har det bra, men det er ganske gnagende ellers.
Nå skulle jeg ha gjenoppvekket min far (sitat-mester i min oppvekst) og gitt ham en skrape. Hjalmar Söderberg er korrekt. Og da klinger det ikke like grandiost i mitt mottaksapparat...
Til ditt spørsmål, så har jeg i en stor del av livet opplevd at jeg selv var grunnleggende ensom - ikke minst når jeg ikke var alene. Og kjent skam over det. Og skammen må jo ha vært der fordi 'noe' i meg fortalte at der finnes et grunnleggende fellesskap mellom mennesker, som jeg altså kjente at jeg bare episodisk klarte å være en del av. Etter å ha vært eksistensielt total på bunnen over lang tid, og så likevel fant grunn til å holde fast ved livet, både tenker og opplever jeg dette annerledes. Jeg tror ikke på en personlig Gud, men kjenner tilhørighet til en slags universell 'sjel'.
I litteraturen er 'Steppeulven' av Hesse og 'Et latterlig menneskes drøm' av Dostojevskij kilder hvor jeg finner næring til denne livsfølelsen. Nylig var der en 'merkelig' artikkel på kommentarplass i Klassekampen som berører temaet med utgangspunkt i vitenskapen. Den er ganske komplisert, og jeg vet slett ikke om jeg har forstått alt, men syns den er svært interessant, og anbefaler den på det varmeste:
http://klassekampen.no/54813/article/item/null
Jeg forstår godt hva du mener, Kathleen. Sånn har jeg det også.
Ah, Titta. Det er ikke så lett å holde rede på disse geniale svenske forfatterne.
Underlig det med at sitatet straks ble mer grandiost når jeg tenkte på at det kanskje var Strindberg som hadde skrevet det...
Takk for link, jeg har lest artikkelen og sikkert heller ikke forstått alt.
Den universelle sjelelige tilhørighetsfølelsen - følelsen av å være en del av noe større (?), er ganske (vid)underlig. Jeg tenker at vi, menneskene, har et grunnleggende behov for å føle tilhørighet, og at alle finner sin egen ut fra egne premisser og livsanskuelser.
I tillegg så er det dette med å ha en ulveflokk, som hvertfall for meg er veldig viktig. men det er vel kanskje sånn at noe ved samfunnet slik det er bygget opp i dag ikke helt legger til rette for stabile, langvarige relasjoner? Noen lykkes med å skape det - andre ikke.
Sånn subjektiv sett, synes jeg mennesket blir mer og mer relasjonsløs etterhvert som det blir "friere" på andre områder.
Når det er sagt, har jeg levd et ganske omflakkende liv, uten sterke familiebånd og slikt, så jeg er usikker på om jeg kan snakke om hvordan ting henger sammen relasjonsmessig.
Nå rører jeg fælt her, men jeg håper dere skjønner hva jeg mener...
"Det afrikanske ubuntu, innebærer solidaritet, gjensidig ansvar og respekt. En person er til i kraft av sine relasjoner til andre personer. Mens det kartesianske begrepet “jeg tenker, altså er jeg” danner basis for vestlig oppfatning av individualitet, ville et tilsvarende uttrykk utfra ubuntu bli “jeg deltar, derfor er jeg”. (Ukjent kilde)
Enig med deg - og afrikanerne - i at tilhørighet er et grunnleggende behov. Frihet uten ansvar angriper de livsnødvendige relasjonene. Og trygghet og frihet er, om ikke omvendt proporsjonalt, så i allefall i et forhold til hverandre slik at mer av det ene med nødvendighet gir mindre av det andre.
Men relasjoner og fellesskap kan også være undertrykkende og kvelende. Så det er ikke lett, san.
I filmen 'Et vakkert sinn' tillegges Adam Smith, tror jeg det var, en definisjon på sunn egoisme:
En skal gå for det som tjener en selv og fellesskapet best - samtidig. Egne behov som for å bli tilfredsstilt forutsetter at fellesskapet får det dårligere, vil slå tilbake og skade den som går for det.
-Og nå er det på tide jeg avslutter, for nå tror jeg at jeg rammes av et annet sitat jeg husker fra oppveksten:
'Det dunkelt sagda är det dunkelt tänkta' - eller noe lignende...
(Forresten:Det å ha erfaringer med tap av goder, gir vel svært god kompetanse i å verdsette goder. Jeg har inntrykk av at du har en svært høy kompetanse på det mellommenneskelige feltet!)
Titta
Er du ensom er du fort litt patetisk, og det vil vi ikke være. Derfor sitter det langt inne og si at vi er det.
Jeg pleier å si at jeg er alene, ikke at jeg er ensom. Jeg liker ikke ordet, jeg heller. Og jeg fyller alenetiden med så mye godt. Enten inne i mitt eget hode, eller på nett.
Men uten nett, da tror jeg at jeg hadde vært ensom mer enn alene, ja.
Takk, Titta - jeg blir alltid så lykkelig av å lære nye ting.
Jeg deltar, derfor er jeg... Fantastisk. I mine øyne blir det selve meningen med livet.
Iskwew, sweetiedarling. Du har så rett, nettet gir enestående mulighet for relasjoner som kan holde ensomhetsfølelsen på avstand.
Noen av de flotteste menneskene jeg har møtt, har jeg blitt kjent med på nett;-)
Men altså; de fleste kjenner åpenbart på ensomheten sin. Hvorfor anser vi den som patetisk, skamfyllt, stakkarslig, etc?
Fint innlegg om vanskelig tema - og kommentarfeltet er jo en fryd for øyet!
Når det gjelder eksistensiell ensomhet passer diktet Beceuse av André Bjerke godt, synes jeg. (Det la jeg nylig ut i bloggen.)
Ja, jeg tror de aller fleste kjenner på ensomhetsfølelsen - men hvorfor denne skammen da? Jeg har ikke svar jeg heller, bare vet at jeg gjør hva jeg kan for å unngå å kjenne på den. Som Iskwew skriver, så er internett redningen for meg også. Uten det hadde jeg nok følt meg mye mer ensom.
Tror den eneste måten å få jobbet vekk skamfølelsen, er at folk tør snakke om det... bryte tabuene. Men det er søren ikke lett å gjøre, spesielt ikke når det lett kan føre til at omgivelsene tar det ille opp, får dårlig samvittighet el.l.
Det krever sterk rygg å skulle bane vei her, spesielt om man skal gjøre det alene.
Flott og viktig innlegg!
Syns også den vinklingen "jeg deltar, derfor er jeg" var verdt å tenke på, både som en forklaring på ensomheten som kommer når du er syk, og ikke får deltatt, men også i forhold til dagens barneoppdragelse. Vi har en erfaring nå om "barndommen" som et viktig element for et godt liv. Vi ønsker å lage denne barndommen så smertefri og lykkelig som overhodet mulig. Så lenge barnet ler og smiler har vi gjort en god jobb. Men barnets oppgave blir jo da og være glad og lykkelig og ikke det å bidra og delta. Vi lærer barna selvtillit, men kan glemme selvfølelsen, som kommer når de føler seg trengt og må være med å dra lasset som en familie. Da holder det med å gjøre en jobb for ikke å føle seg ensom, og ikke det å være glad og fornøyd....og der tenker jeg videre på; når føler man seg mest ensom, når man faktisk ER glad, eller når man er trist, syk, redd eller sint? Hm, dette ble kanskje vel rotete, men syns det er et tema det er verdt å rote litt rundt i :D Veldig viktig ting du tar opp her :D
Du har et grep på ord og bilder som du bruker sjeldent godt, Rockette.
Montro hva de tenker og føler, de som slår opp ensom i ordboken og leser at ordet er laget "etter mønster av grusom"
Takk, snille Håkon:-)
Er det virkelig en sammenheng mellom de ordene? Makes sense!
Legg inn en kommentar