torsdag, november 27, 2008

Å ha eller å være

Jo mindre du er og jo mindre du lar livet ditt komme til uttrykk, desto mer har du, og fremmedgjøringen av livet ditt er tilsvarende større
-Marx-

Beate og jeg snakket forleden om bokhyllenes skjulte skatter. Bøker som er helt fantastisk givende, men som få vet om.
Jeg har noen slike skatter i mine hyller, de skal jeg skrive om en annen gang. I dag har jeg lyst å skrive om de bøkene som fortjener å avstøves litt oftere. Som er almenngyldige og avdekker nye skatter hver gang du tar dem frem. En sånn skattekiste er Erich Fromms "Å ha eller å være" for meg.
Boken utkom i 1976, og er kanskje mer aktuell enn noen sinne.
Fromm fremsetter påstanden om at det finnes to ulike livsformer som strides om menneskets sjel. Den ene som vil HA bringer oss til randen av katastrofe; økologisk, psykologisk og økonomisk. Alternativet er VÆREN-livsformen som Fromm mener kan snu den katastrofale utviklingen vi er inne i.

Det er jo ganske åpenbart at det moderne menneskets streben etter lykke ikke fører til velvære. Vi er ensomme, redde, deprimerte, destruktive og avhengige. Vi er glade når vi har slått tiden i hjel, samtidig som vi forsøker å spare på den. Vi lager nye ord som tidsklemme og kvalitetstid, men uten å kjenne den virkelige betydningen.

Ha- kulturen har også i økende grad sneket seg inn i språket vårt. Vi HAR en ting, men også kunnskap, status, etc. Substantivene gruser verbene. Fromm mener at det å uttrykke en aktivitet ved hjelp av å ha er feilbruk av språket (som er med på å forsterke ha-kulturens potens), fordi prosesser og handlingsforløp ikke kan eies - bare oppleves. Man kan ikke eie kjærlighet for eksempel, og det er forskjell på å ha kunnskap og på å vite/erfare noe. Likeledes er det forskjell på glede og nytelse.
Buddhistene forkaster nytelsen og oppfatter den ultimate lykke/ nirvana som en tilstand av glede. Det moderne mennesket derimot, fokuserer på å tilfredstille øyeblikkets lyst (å ha nytelse).

Flere store tenkere hevder at de fleste mennesker halvsover i forhold til hva som er ekte og viktig når det kommer til livskvalitet og virkelige verdier. Hobbes betrakter lykke som et ubrutt forløp der ett begjær går over i et annet, Julien de la Mettrie anbefaler narkotika (!) for å oppnå en illusjon av lykke, Epikur, på den andre siden, snakker om en ren nytelse/ lykke med to bestandeler; Aponia (fravær av smerte) og Ataraxia (fred i sjelen); Nytelse i form av tilfredsstillelse av et ønske kan ikke være målet med livet, fordi en slik nytelse nødvendigvis etterfølges av ubehag og på den måten hindrer mennesket i å oppnå sitt virkelige mål; - fravær av smerte.

Fromm svinger også innom andre store tenkere, ulike trosretninger og teorier, primært fra et sosialpsykologisk ståsted, men også rent eksistensielt. (hm, i mitt hode ble plutselig de to det samme, menmen) Det er skrevet på en lettfattelig måte som gjør at man ser sin egen brikke i den store sammenhengen veldig klart.
For meg personlig dette ene: alt jeg har er underordnet. Jeg ønsker å være (og føle) kjærlighet.

Peace&Love

9 kommentarer:

palodegard sa...

Takk for boktips!
Det du skriver om "substantivene som gruser verbene" er viktig. Språket vårt er symptomet på hvilke verdier vi har, hvordan vi lever.

Derfor er det fort gjort å glemme leksa fra Massive Attacks Teardrop:

"Love, love is a verb
Love is a do-word"

Anonym sa...

Så fin post, selv om den kanskje går litt over hodet på meg. Eller ikke, jeg er sannelig ikke sikker, jeg vet bare at jeg liker å lese det du skriver.

Men altså... kan man ha Ataraxia selv om man ikke har fravær av smerte? for jeg tenker jeg helst vil ha ro i sjela, men er det mulig hvis man opplever smerte? og går det egentlig an å ha et liv uten smerte? Eller snakker Epikur om øyeblikk som er slik?

Rockette sa...

Velbekomme, Palode - og velkommen tilbake. Du har vært savnet!
Takk for sitatet:-)

Tusen takk, LohisHånni
Nei, jeg tror ikke noe går over hodet ditt, det er nok snarere jeg som ikke skriver forklarende nok.
Filosofikunnskapene mine er litt rustne, men jeg mener å huske at Epikur snakket om "lykke uten forpliktelser". Omå fjerne smerte for å oppnå lykke, i forstand av å tilfredsstille lystene/lengslene sine slik at smerte og frykt ikke blir bestanddel i livet ditt. Altså ikke begjær av den materielle sorten, men å hengi seg til åndens edlere henrykkelse; kunsten, musikken, den gode samtalen og filosofien.
Den sanne lykke og sjelens likevekt kan bare oppnås ved å tøyle lidenskapen...
Jeg ser for meg at epikureerne var senantikkens surfedudes eller klatrehippier. Peace&Love, man:-D

(håper noen retter på meg hvis jeg er fullstendig på feil jorde her)

Rockette sa...

Jah, nå ser jeg hva Wiki skriver om Epikur. Det lønner seg kanskje å sjekke egne linker før man begir seg ut på krøkkete forklaringer;-)

Ifølge Epikur var det viktig og skaffe seg mest mulig nytelse og minst mulig smerte i livet. Han skrev; "Frykt ikke døden. For når du finnes, så finnes ikke den, og når den finnes, så finnes ikke du" Dette la grunnlaget for en etisk materialisme som gikk ut på å oppnå mest mulig nytelse og å unngå alle former for ulyst.

Anonym sa...

Flott post!...atter en gang :D
Jeg vil tro man kan oppleve "ro i sjela" som Lothiane nevner, selv med smerte. Og ro i sjela er ofte lykke. Husker ikke hva boken het, men for mange år siden leste jeg en bok som var et "samarbeid" mellom en amerikansk psykolog og Da Lei Lama (hm, er det slik det skrives ;)kaller han DLL :D Altså, der gikk mye av samtalen på hvorfor folk i vesten opplevde så mye stress, angst og depresjon. DLL svarer på spørsmålet om han aldri opplevde lidelse, at det var nettopp det vi gjorde "feil". Han sier at lidelse er en del av livet akkurat som glede. Men hver gang vi opplever lidelse, tror vi at noe er galt, vi har tatt et feil valg, noe må forandres ( altså skyldfølelse) og jeg vil bruke Marx ord "fremmedgjøring". Dette fører jo til at vi fremmedgjøres fra egne følelser og blir redde hver gang vi opplever lidelse. Og i tillegg vil vi flykte fra det, og tror vi har skyld i det selv.

Kanskje man kan prøve på å godta lidelsen som en del av livet - og ens eget følelsesregister....?

Lettere sagt enn gjort kanskje....i hverfall når alle andre rundt vil ha det "bort"....

Unni sa...

Ja du Rockette, du får meg til å tenke du... Hvilket er bra :-)

Jeg liker det Løven er inne sier om DLL og hvordan vi møter lidelse, og jeg tror det er riktig og viktig.

Hvilket minnet meg på et av de bedre råd jeg har fått: Bli i følelsen, ikke kjemp mot den.

Jeg tror det ligger i oss å kjempe mot følelser vi ikke liker å ha, men hvis du blir i den, godtar den, så går den fortere over enn hvis du kjemper mot den.

Sånn til "hverdags" funker det i hvert fall for meg, på vonde følelser som kanskje relativt sett ikke er av de største.

Anonym sa...

Godt sagt Unni, og der er vi plutselig inne på Alkymisten "Redselen for lidelsen er større enn lidelsen i seg selv" :D Man flykter unna en følelse, og det gjør man ofte så det "samler" seg.....men tør man kjenne på det, kan man fort merke at lidelsen ved å bære på/ og frykte "bagasjen" var større enn å faktisk "godkjenne" den og føle "den ut" :D Men nå sitter jeg faktisk å skratter av meg selv. Det er så enkelt å skrive dette.....lover å prøve å etterleve det selv :D

Unni sa...

He, he - jeg glemmer nok det gode rådet rett som det er jeg også, og så blir jeg ganske lettet når jeg kommer på det :-)

Rockette sa...

Hoi kloke damene. Beklager sen respons altså...

Tusen takk, Løveninne.
Jeg er enig med deg. Og Dalai Lama er en klok mann. Veldig mye i østlig filosofi og tankegang dreier seg om å _akseptere det som er_ for å finne fred midt i smerten.
I disse fire årene jeg har vært syk, har jeg benyttet meg av buddistisk-inspirerte mantra som har hjulpet meg enormt. http://in2orbit.blogspot.com/2007/01/sjeleverkty.html
Selv om jeg lever med intense smerter, opplever jeg allikevel at det er stresset _rundt_ dem som plager meg. De gangene jeg lykkes med å fjerne dette stresset, har jeg det i grunnen ikke så galt.

Auda, Unni:-D Fint du synes det er bra.
Og dere får meg til å tenke videre også. Vi kan skratte av oss selv noen og enhver for livet er jo strengt tatt lettere i teori enn i praksis. Kanskje det ligger noe der. Det er vi selv som kompliserer ting, og hvordan kan vi lettere etterleve teorien?

Oj - det er for tidlig på morgenen her, kjenner jeg. Kommer forhåpentlig sterkere tilbake med noe lurt å si:-)