tirsdag, januar 20, 2009
torsdag, januar 01, 2009
2008, Rockette-style: Opp som en løve, ned som en fell
Jeg våknet i dag, på årets aller første dag, med sangen Young at Heart på hjernen. Det burde være et godt tegn.
I fjor på denne tiden var jeg ikke fullt så optimistisk. Da hadde jeg hatt intense ansiktssmerter og nesten ikke spist siden juli.
Jeg hadde vært hos utallige spesialister; kjevekirurg, ØNH-lege, nevrolog - og hos tannlegen i hytt og pine fordi fyllingene mine sprakk og det gjorde vondt å sette dem inn igjen, som om det ikke var mer plass i munnen. Jeg var helt skjev i ansiktet, hadde helvetesild inne i munnen og på halsen pluss systemisk soppinfeksjon, jeg kunne ikke tygge, kunne ikke svelge, orket ikke lukter og smaker.
jeg veide 48 kilo og var usigelig sulten.
Legene bestemte at jeg hadde en spiseforstyrrelse. Og at skjevheten i ansiktet mitt bare var naturlig assymmetri/noe jeg innbilte meg. Jeg ble henvist for "hjelp" ved en spiseklinikk, men hverken de (eller jeg) synes jeg hadde noe der å gjøre. Så da ble jeg overlatt til meg selv.
Helt for meg selv var jeg imidlertid ikke. Jeg hadde Lillingen. Som etterhvert kom på at jeg burde høre med kiropraktoren hennes om han kunne hjelpe meg med kjevesmertene i det minste.
Jeg tok taxi til Frogner plass. Det tar normalt 5 minutter å gå dit, men jeg kunne ikke gå, jeg kunne knapt holde meg oppreist.
Kiropraktormannen plasserte meg på en benk og strakk, dyttet og dro i meg. Først var det ekstremt ubehagelig, men så kjente jeg at kroppen ble varm og litt sånn boblete. At livet kom tilbake, at hjertet begynte å slå, at noe "åpnet" seg og at alt det krampeaktige slapp taket.
Det hele tok 10 minutter.
Jeg gikk hjem, rank og tilnærmet energisk. Jeg spiste og spiste, tømte matskapene og gikk opp til butikken (selv) for å handle enda mer mat. Og spiste mer.
De neste tre månedene gjorde jeg knapt andre ting enn å gå og å spise. Jeg fikk et lite tilbakefall da jeg dro på rehab (man driver nemlig ikke med symptomlindrende behandlinger ved norske helseinstitusjoner), jeg gikk og spiste, fikk pupper, rompe og lår og det verket sinnsykt, men jeg hadde energi, jeg kan tåle hva som helst av smerte, bare jeg har energi. Og etterhvert kunne jeg sykle - bare dét var en skjelsettende opplevelse!
Og legene? De hyllet "placebo-effekten". Alle vet jo at kiropraktorer er kvakksalvere og at feilstillinger i skjellettet er resultat av "psykiske belastninger"- ikke for eksempel fall fra hest eller surfebrett når du er 17, som kinker seg til under en operasjon, gjør det vanskelig for kroppen å håndtere infeksjoner og forværres etter lang tid uten trening.
Jeg har utallige høner å plukke med norsk helsevesen. Jeg har en blogg. Det er mulig her vil bli plukket høner framover, og jeg beklager det, men kanskje kan det ha nytte for noen.
Om jeg er frisk nå? Nei, jeg er ikke det. Jeg har tatt for store sprang, og som alle vet kan man ikke forsere en avgrunn i to steg. Det er bare at jeg har litt tungt for ting jeg ikke har noen glede av å vite om. Så jeg tryna, men forhåpentlig har jeg lært leksa mi: hvis du har energi- og immunsvikt er det ikke sikkert at helseuvesenets råd generelt, eller de om gradert opptrening i særdeleshet, har noe for seg. Det kan være at intuisjonen din trumfer alle verdens eksperter. Og at "kvakksalvere" kanskje er de eneste som kan hjelpe deg til et bedre liv.
Jeg ønsker deg og dine et aldeles fortryllende 2009!
Peace&LOve
Fairy tales can come true,
it can happen to you
If youre young at heart
I fjor på denne tiden var jeg ikke fullt så optimistisk. Da hadde jeg hatt intense ansiktssmerter og nesten ikke spist siden juli.
Jeg hadde vært hos utallige spesialister; kjevekirurg, ØNH-lege, nevrolog - og hos tannlegen i hytt og pine fordi fyllingene mine sprakk og det gjorde vondt å sette dem inn igjen, som om det ikke var mer plass i munnen. Jeg var helt skjev i ansiktet, hadde helvetesild inne i munnen og på halsen pluss systemisk soppinfeksjon, jeg kunne ikke tygge, kunne ikke svelge, orket ikke lukter og smaker.
jeg veide 48 kilo og var usigelig sulten.
Legene bestemte at jeg hadde en spiseforstyrrelse. Og at skjevheten i ansiktet mitt bare var naturlig assymmetri/noe jeg innbilte meg. Jeg ble henvist for "hjelp" ved en spiseklinikk, men hverken de (eller jeg) synes jeg hadde noe der å gjøre. Så da ble jeg overlatt til meg selv.
Helt for meg selv var jeg imidlertid ikke. Jeg hadde Lillingen. Som etterhvert kom på at jeg burde høre med kiropraktoren hennes om han kunne hjelpe meg med kjevesmertene i det minste.
Jeg tok taxi til Frogner plass. Det tar normalt 5 minutter å gå dit, men jeg kunne ikke gå, jeg kunne knapt holde meg oppreist.
Kiropraktormannen plasserte meg på en benk og strakk, dyttet og dro i meg. Først var det ekstremt ubehagelig, men så kjente jeg at kroppen ble varm og litt sånn boblete. At livet kom tilbake, at hjertet begynte å slå, at noe "åpnet" seg og at alt det krampeaktige slapp taket.
Det hele tok 10 minutter.
Jeg gikk hjem, rank og tilnærmet energisk. Jeg spiste og spiste, tømte matskapene og gikk opp til butikken (selv) for å handle enda mer mat. Og spiste mer.
De neste tre månedene gjorde jeg knapt andre ting enn å gå og å spise. Jeg fikk et lite tilbakefall da jeg dro på rehab (man driver nemlig ikke med symptomlindrende behandlinger ved norske helseinstitusjoner), jeg gikk og spiste, fikk pupper, rompe og lår og det verket sinnsykt, men jeg hadde energi, jeg kan tåle hva som helst av smerte, bare jeg har energi. Og etterhvert kunne jeg sykle - bare dét var en skjelsettende opplevelse!
Og legene? De hyllet "placebo-effekten". Alle vet jo at kiropraktorer er kvakksalvere og at feilstillinger i skjellettet er resultat av "psykiske belastninger"- ikke for eksempel fall fra hest eller surfebrett når du er 17, som kinker seg til under en operasjon, gjør det vanskelig for kroppen å håndtere infeksjoner og forværres etter lang tid uten trening.
Jeg har utallige høner å plukke med norsk helsevesen. Jeg har en blogg. Det er mulig her vil bli plukket høner framover, og jeg beklager det, men kanskje kan det ha nytte for noen.
Om jeg er frisk nå? Nei, jeg er ikke det. Jeg har tatt for store sprang, og som alle vet kan man ikke forsere en avgrunn i to steg. Det er bare at jeg har litt tungt for ting jeg ikke har noen glede av å vite om. Så jeg tryna, men forhåpentlig har jeg lært leksa mi: hvis du har energi- og immunsvikt er det ikke sikkert at helseuvesenets råd generelt, eller de om gradert opptrening i særdeleshet, har noe for seg. Det kan være at intuisjonen din trumfer alle verdens eksperter. Og at "kvakksalvere" kanskje er de eneste som kan hjelpe deg til et bedre liv.
Jeg ønsker deg og dine et aldeles fortryllende 2009!
You can go to extremes with impossible schemes
You can laugh when your dreams fall apart at the seams
And life gets more exciting with each passing day
And love is either in your heart or on its way
Peace&LOve
Abonner på:
Innlegg (Atom)