Sjeleverktøy

Hvordan har det seg egentlig at uttrykket "ingenting varer evig" er noe vi bruker om fine ting vi er redd skal ta slutt, mens når noe er vanskelig tenker vi "hva om det aldri går over?".

I flere asiatiske, åndelige tradisjoner blir mantra brukt som kraftord/affirmasjoner som skal lede sinnet inn i en meditativ tilstand for å få orden på tankene og fred i sinnet.
Selve ordet kommer fra sanskrit og er avledet av 'man' som betyr sinn og 'tran' som betyr redskap. Mantra er altså redskap vi kan bruke for å arbeide med sinnet.

Her er mine fem viktigste sjeleverktøy, inspirert av boken Stress av Andries J. Kroese:

1. Vær oppmerksom på øyeblikket
Dette øyeblikket er det eneste som eksisterer akkurat nå.
Det finnes hverken tanker, frykt eller stress i hvert enkelt øyeblikk fordi alt er avhengig av tid for å manifistere seg. Du kan velge å la hvert sekund eksistere for seg. La ikke fortid, fremtid eller frykt forstyrre deg i å oppleve nuet.

2. Se tankene dine uten dømme dem
Tankene mine er ikke meg. Jeg kan nøytralt observere dem uten å la meg påvirke
Registrér inntrykk fra alle sanser, tanker og følelser som melder seg i bevisstheten og betrakt dem så nøytralt som mulig. Ikke fall for fristelsen til å analysere eller dømme.

3. Akseptér det som er
Virkeligheten er som den er. Toleranse fører til ro.
Noen følelser og tanker liker vi bedre enn andre. Derfor har vi en tendens til å sortere alt som skjer - vi tar til oss det vi liker og avviser det vi ikke liker. I stedet for å annerkjenne følelsene som er der, går vi inn i en stresspiral som er vanskelig å snu. Nøkkelen er visstnok å akseptere virkeligheten som den er, uansett om vi liker den eller ei...

4. Gi slipp på mentale bindinger
Det jeg ikke behøver, slipper jeg fri
Å akseptere og gi slipp henger sammen. Det er greit å snu ryggen til noe du ikke liker, men først etter at du har akseptert at det er faktum. Slik blir du mentalt ferdig med det du opplever. Hvis vi knytter oss for sterkt til noe, enten det er mennesker, jobben, ideer, objekter eller tanker, så gir vi opp noe av vår frihet. Å la noe vike for å slippe inn noe nytt, er like naturlig som å puste vekselvis inn og ut.

5. Finn fred midt i smerten
I senteret av en virvelstorm er det helt stille.
Hvis vi motsetter oss stress og smerter - eller flykter fra dem - vil det bare øke stresspiralen. Det å være til stede i smerten, virker lindrende, fordi stresset rundt smerten minker.

Namaste!

Pantone Matching System

Det er veldig mange ting jeg lurer på. En av dem er hvor premenstruell man egentlig kan bli før man ender opp med å ødelegge noe eller drepe noen.

Note to self: Holde meg inne, unna skarpe gjenstander og ikke ta telefonen hvis Mamacita ringer.

Unpimp the world!

Jeg er ikke så veldig komfortabel med samfunnet slik det er i dag. Det ligner mer en markedsplass enn en human verden.
Vi har glansede plakater som referanserammer for hvordan vi skal se ut. Coacher, sexologer og ernæringsfysiologer forteller oss hvordan vi lever best, sunnest og sexiest. Flere og flere synes det er greit med plastiske operasjoner, og vanlige mennesker forsøker å fylle tomheten inni seg med ytre stash.

Jeg kjenner et uutholdelig ubehag inni meg når venninna mi sier "Åååå, jeg synes Beyonce er så flott".
For å være ærlig kan jeg ikke si at jeg vet hvordan Beyonce egentlig ser ut, for jeg har bare sett henne på glanset papir eller i retusjerte videoer. Hun ser ikke ut som et menneske av kjøtt og blod, hun ser ut som en plastdukke. Jeg synes ikke plastdukker er pent. Ikke bling-bling, botox eller silikon heller. All denne pornoglam'en som liksom er dagens uttrykk skjærer med min estetiske sans.
For å si det med kommentatoren Tanketom borte hos Dagens Onde Kvinner:

Unpimp my society!

Annette Orre skriver i Dagsavisen i dag om Saltvann i brystet, gift i pannen, kniv i ben og armer:
Vi investerer raust i oss selvog aerobic og øyekrem er ikke lenger effektivt nok. I 2005 ble det foretatt kosmetiske inngrep for over 20 milliarder dollar verden over. Tallet omfatter ikke medisinsk begrunnet kirurgi eller inngrep som kan gi folk med misdannelser en normal tilværelse, det handler kun om dem som vil bli litt "penere". Ti prosent av norske kvinner har lagt seg under kniven én eller flere ganger, og nesten halvparten av den kvinnelige befolkningen kan tenke seg å gjøre det i framtida. Betyr det at halvparten av oss er så stygge at vi ikke bør vise oss utendørs i dagslys? Eller handler det om at sykdomstegnene blir flere og flere innen den eneste medisinske disiplin som hovedsakelig er basert på selvdiagnose?

Jo mer vi strekker oss mot idealet, jo lenger vekk flytter det seg. Det blir ikke perfektere enn perfekt. Bøyningen av verbet er meningsløst. Det er målet også.

Meningsløst er virkelig nøkkelordet her.
Det er da ganske likegyldig hvordan folk ser ut så lenge de er vakre innvendig. Ironisk nok kan det synes som det er en slags omvendthet i dette; Jo mer tid og penger folk bruker på sitt ytre, dess mindre helstøpte er de som personer. De gjør seg selv til objekter. Som for å lyse opp en stadig tristere verden ribbet for virkelige verdier. Resultatet blir absurd og vulgært. Litt som å male et Tidemand&Gude-maleri på en betongvegg i Las Vegas.
Grellere blir det neppe...

Subjektiv kunnskap

"Kunnskapssenteret" har på oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet "systematisk" gjennomgått rutiner for selvmordsforebyggende behandling og konkluderer med at bruk av antidepressiva forebygger selvmord. Dette til tross for at nyere (uavhengig) forskning viser at bruken av visse typer psykofarmaka øker risikoen for selvmord.

"Kunnskapssenteret" har tidligere blant annet konkludert med at fastlegeordningen er en suksess, og at fysisk trening og kognitiv terapi er adekvate behandlingsmetoder for ME-pasienter, til tross for at ME-foreningen mener det motsatte.

Jeg bare nevner det.

Og tomheten svarer aldri

Jeg tror jeg er deppa
Han hadde nettopp sendt gårsdagens erobring ut døra og var mer alene enn da han plukket henne opp i håp om å fylle behovet for nærhet. Mer alene enn noen gang. Aller mest nå i denne natta, så lik mange andre netter på jakt, på flukt, på forvirret raving i tilværelsens irrganger. No rest for the wicked.

Jeg vil ikke være alene akkurat nå
Jeg spurte hvorfor. Kan du ikke bare gå og legge deg? Hva er det skumleste ved å være alene? Da kommer tankene. Hvilke tanker? Nei, jeg vet ikke. Grublinga, lissom. Gnagsår på sjela

Og i det vi sa hadet, tenkte jeg i mitt stille sinn, - selv om jeg hadde mest lyst å skrike det inn i øret hans:

Slår du tiden ihjel, er det din egen du ikke vil leve

Does the noise in my head disturb you?

Da jeg var ganske liten var jeg veldig begeistret for et radioprogram som het Rakt över disc. Programverten Clabbe (Claes von Geijerstam) var litt som en svensk radiopraterekvivalent til en Øystein Sunde på speed. Han kunne si ting som: (må leses veldig fort og med rullende, klare r'er) Härrrr kommer gumman som har slagit i hjäl en älg med brrrrødkorven. Hela jaktlaget var forvånad, men gumman fikk älgen til slut! Og så spilte han en kul låt.
Selvfølgelig kom det ingen gumma med korvdödad älg til studio, men det var liksom det som var litt morsomt.

Man kanskje lure på hvorfor jeg husker slike ting. Poenget er at jeg synes det sier litt om hvordan hodet mitt fungerer. Hjernen min er veldig upraktisk. Den fungerer best til tulleting, drømmerier og tidvis anmassende kreativitet.

Dette radioprogrammet pleide jeg å lytte til inne i klesskapet på rommet mitt. Ikke i det romslige hovedskapet, men i det bittelille overskapet. Der satt jeg sammenkrøket på et hestedekken med radio og tegneblokk, hørte på Clabbes absurde ordbrekkerier og fine plater mens jeg tegnet pegasuser, enhjørninger, griffer og drager i sære fantasilandskap. De tegningene er litt vanskelige å forklare men det var i hvertfall ikke av den typen mor henger på kjøleskapsdøren, for å si det sånn.

Anyhow... Med en så upraktisk hjerne sier det seg selv at dette med tall er litt brysomt. Tall og statistikker.
Jeg har den største mulige respekt for de som klarer å holde orden på det hele med tall og statistikker, men når jeg ser en statistikk tenker jeg umiddelbart at dette viser oss at om et menneske står med en fot i fryseboksen og en på stekeplaten har hun det i gjennomsnitt ganske bra. Jeg ser bare tenkte mennesker bak tallene, og de er litt vriene å plassere i tabell.

Det slår meg at noe av det jeg har fortalt over, kan minne om beskrivelsen av et lettere sosiopatisk individ med potensiale til å vokse opp og bombe ett eller annet i lufta. Sånn gikk det takkoglov ikke. Snarere tvert i mot vil mange si. De som kjenner meg mener jeg har for lange sosiale antenner til eget beste.
Men da er det så underlig at det er så mye av folks greier jeg ikke forstår. Som for eksempel enkelte menneskers tilnærmede tvangsmessige behov for å holde alt i svart eller hvitt.
Enten er det slik, eller så er det sånn? Næh, det tror ikke jeg på hvertfall.

Det hadde sikkert vært mye lettere å holde det rettere i tabellene, statistikkene og grafene, men livet er ikke sort eller hvitt. Det er oransje og rødt og blått og grønt og lilla. Og bæsjebrunt! Det skjer fine ting, og det skjer dumme ting. Og absurde ting.
En eller annen gang på syttitallet for eksempel, hendte det visstnok at en dame i de svenske skogene slo ihjel en elg med påleggspølse. Uten at jeg skal si det for sikkert.

Qui nescit dissimulare, nescit vivere

Oops

Perler for svin...

Himmelsk korrekturlakk

Det sner. Pakker inn - gjør konturer og lyder myke.
Jeg tenker at det føles veldig godt akkurat nå med litt hvit taushet. Et rent, mykt teppe brer seg om sjela mi, og Maria Menas sarte stemme strømmer ut av stereoen.

Hodet får hvile uten all støyen utenfor. Kroppen verker mindre, pusten flyter lettere. Og jeg tenker på noe Lothiane sa. Om å takke.

Jeg er takknemlig. For alle fine mennesker som er i livet mitt på den ene eller andre måten. For livet, for freden, for kjærligheten. For det livet jeg har levd, og for det livet som skal leves.

Og akkurat nå er jeg veldig, veldig takknemlig for at det sner...

Det snør -
himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer
Og hør -
bylarmen forsvinner under dalende flommer
Vi har hørt at ingen snøfnugg er like
og sånne under kan en tenke på en stund
Jeg lener hodet helt tilbake
og får et iskyss på min munn
-Anne Grete Preus-

Vervekampanje

Tenk så kul verden kan bli med små virkemidler. Som å lage en plakat og gå rundt der folk ferdes og dele ut gratis klemmer.
Knallidé spør du meg. Mer klemmer til folket!:-)



The Free Hugs Campaign er i følge Wikipedia et internett-meme som startet i 2004. Kampanjen ble videreført med større oppmerksomhet i 2006 ved hjelp av en video med musikk av det australske bandet Sick Puppies. Mannen i videoen kaller seg Juan Mann. (pseudonym)

Konseptet går ut på å tilby klemmer til fremmede som en tilfeldig handling av godhet; en uselvisk handling hvis mål er å få andre til å føle seg bedre.

The best thing about life is that we are the ones who get to
piece it all together
Mann, 24 år, Australia

Pirkefritt nytt år

Jeg så ikke kongens nyttårstale, men jeg så et kort klipp av den på nyhetene dagen etter.
Vi har ikke lov til å behandle våre medmennesker med nedlatenhet og forakt, sa kongen mens han så alvorlig og litt sorgtynget inn i kameraet.
Jeg tenkte at det er bra. Nå har kongen sagt at vi ikke får lov til det, så da håper jeg at ingen gjør det mer. Men så enkelt er det jo ikke. De finnes overalt, Pirke-plukke-kritikerne. Som hele tiden og helt uoppfordret høylydt gir uttrykk for misnøye overfor dette og hint. Altså, ikke bare rasistene, homofobene, kristenfundamentalistene, men også de som irriterer seg over andres verdiprioriteringer, levesett, meninger, etc., hele tiden og uten stans. Plukk, pirk, kritisér.

Mitt nyttårsforsett er å unngå disse Jante-menneskene. Eller i det minste la være å jazze meg opp over dem. De er for nedbrytende og energistjelende. Problemet er at verden er full av grinebitere som flyr rundt, vifter med pekefingeren og sier "Æsj, det lukter røyk her, men, fysj, er du vegetarianer - du må bare ikke tro at du er verdt noe for dét, du blogger feil, hvorfor bruker du så mange engelske fraser, det heter ikke A det heter B", osv, mens de ser foraktfullt og triumferene på deg. "Hah - der tok jeg deg!"

Hvorfor er det slik at noen mennesker er så intenst foraktfulle overfor andre uten noen åpenbar årsak? Folk som bare MÅ pirke og plukke og jekke andre ned noen hakk. Skyldes det overlegenhet, underlegenhet, manglende sosial intelligens, ondskap, misunnelse, eller hva er det egentlig?

Av grunner jeg ikke skal komme inn på her, er jeg direkte allergisk mot slike plukk-pirk-kritiser-mennesker. Du kan kanskje spørre hvorfor jeg gidder å bruke energi på dem, men da blir jeg nødt til å spørre hvorfor vi andre må finne oss i deres tvangsartede adferd. Hvorfor kan ikke disse folka være litt mer vennlige, oppmuntrende og imøtekommende?

For å si det med Jonas Gardell:

Jag behöver kärlek och respekt. Dom som inte kan ge mig det, har inget i mitt liv att göra