søndag, februar 08, 2009

Vannmannens tidsalder


Hallo, det er Rocketten her. Jeg var ikke forsvunnet, bare litt fortapt.
I tilfelle du har glemt meg; jeg er hun som gjerne vil være kjærlighet. Bare chille og smile og klemme trær og ikke la meg affisere noe særlig av de som ikke ønsker kjærligheten i verden fordi det blir så mye føleri av sånt, og det kan vi ikke ha noe av.

Som om ikke alt som angår menneskene styres av følelser. Ellers var vi maskiner. Selv vitenskapen styres av følelser, det er jo åpenbart. Bare at de følelsene ofte er mer intelligente og rasjonelle enn det andre har. Sånn at det er helt klart, altså.
Og vitenskapen er litt sur for tida. Sur er også en følelse, i tilfelle du lurte. For dere som ikke skjønner noe særlig, mener jeg. (I aim to please)

I Dagsavisen forleden og Morgenbladet fredag var vitenskapen - i gestalt av to jeg både har glemt navn OG tittel på (*ikke skamme seg så altfor mye*) - , irritert fordi vitenskapen blir beskyldt for å være arrogant.
Hvis vitenskapen er redd for å fremstå arrogant, synes jeg den skal tenke litt på hva slags representanter den sender ut i det offentlige rom.

I studioet til Viggo Johansen, for eksempel, sitter det en gestalt som ser litt ut som han kommer fra et alvelignende/parallellt univers og sier - mens han stirrer NED på oss alle sammen at vi må være enige om at tro er tro og vitenskap er vitenskap . Som om noen er uenig med det.

I Dagbladet søndag er vitenskapen representert ved PROFESSOR Svein Sjøberg, som sier:
Det er stort sett kvinner som tar massasje, går til kiropraktorer, mediterer eller bruker yoga. Et klart trekk er at både troen på og bruken av alternative behandlingsformer er høyest i de land som har et lavt utdanningsnivå

Men vi må allikevel ikke beskylde vitenskapen for å være arrogant. Da blir den opprørt/ lei seg / sur / grisegretten, stryk det som ikke passer. Og i tilfelle det ikke var helt klart ennå: - vitenskapen s følelser er mer skarpsindige og rasjonelle enn andres.

Hallo, altså. Jeg er hun som gjerne vil være kjærlighet. Bare chille og smile og klemme trær og være mild og snill. Men jeg blir så griseirritert på folk som misjonerer. Det være seg om gud, engler, snåsamenn eller absolutte sannheter (som ikke er det). Men aller mest er jeg grisesur på folk som tror de er glupere og (dermed) bedre enn andre. Spesielt når det er så altfor tydelig at de ikke er dét.

But anyhow; Peace&Lova @ ya'all

8 kommentarer:

Solskygge sa...

Fortapt kan jeg kjenne igjen.
Glemt er du ikke, selv om jeg innrømmer glatt at det var godt å se liv i det rosa hjørnet. :)

Love is all around us. Hvis vi ser bort fra snøhelvete.

Rockette sa...

Ååååh, fineste sokken - jeg har savnet deg veldig! Takk for at du er!

Vi ser vekk fra snøhelvete!

:-)

Solskygge sa...

Ja, la oss det.

*finner skylapper med strandgardiner*

Anonym sa...

Blogginnlegg fra Rocketten er litt som en tempelklokke. :-)

Jeg har sto tiltro til vitenskapens systematiske og etterprøvbare tilnærming til innsikt i universets hemmeligheter, at noen (eller er det mange) i vitenskapens navn skal påstå at vi må forklare og forstå noe før vi godtar at det kan gavne vårt velvære og helse er litt drøyt.

Om en tur i skogen for å klemme noen trær hjelper mot tungsinn, så foretrekker jeg dét framfor å ta en pille. ;-) Og, til tross for forebyggende tiltak fra flinke ergonomer på jobben min så blir det et merkbart utslag dersom bedriftshelsetjenestens massør ikke kan stille opp en periode.

Anonym sa...

God du, Rocky! :)

Rockette sa...

Oh, goodie, Håkon:-)

Jeg er enig med deg - bare at jeg kanskje litt mindre tiltro til vitenskapen... Også blir jeg litt irritert på at man liksom bare skal se en side av en sak; uten abstrakter, uten individuelle forskjeller, uten å skille mellom flygende spagettimonstre og ting som faktisk har noe for seg.

På en sånn tøysegruppe på Facebook - "Vi som natur(vitenskape)ligvis [sic] ikke tror på Snåsamannen" - sier administratoren:
"Placeboeffekten fungerer like bra om en lege får en pasient til å bli positiv og optimistisk, som når en "healer" gjør det" og tar overhodet ikke med i betraktningen at de færreste leger (med noen svært få hederlige unntak) har de personlige egenskapene som må til for å effektuere en helbredelsesprossess hos pasienten...

Jeg lurer på om de tenker på hva som vil skje med placeboeffekten og pasientene når den blottstilles og forklares på denne måten. Kan den fungere uten _tro_?

Takk, Goodwill - det er jaggu du og:-)

Anonym sa...

Åh, du er vel den fineste..!

Ja, til flere sider. :) Nei til snøhelvete.

Anonym sa...

Hva som skjer med placeboeffekten?

Sannelig om jeg vet. Jeg har en mistanke om at en usympatisk lege har litt mindre effekt på sine pasienter enn en sympatisk lege. Jeg har også en mistanke om at en god skuespiller kan ha mer positiv effekt som healer enn en tilfeldig person som forsøker å late som. En oppriktig og hjertevarm klem kan for noen av oss ha bedre virkning mot tungsinn enn en pille i hvilken som helst farge. Og noen snåle mennesker blir sikekrt sprekere av den tranen som smaker vondest.

Placebo hjelper oss vel til å tro, og om noen tror mer på en kald fisk i legefrakk så føler kanskje disse menneskene seg bedre etter et besøk der enn om de gikk til den sympatiske legen.