θέλημα

(θέλημα = Thelema; greske ordet for Vilje)

«Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det», sier folk. Det synes jeg godt de kan slutte å si. De har ikke peiling. Når livet smeller mot deg fra alle kanter, har du strengt tatt ikke noe annet valg enn å bare ta det på den måten situasjonen krever.

Når folk lirer av seg floskler de åpenbart ikke egentlig forstår seg på, blir jeg irritert. Når jeg blir irritert, vekkes sider i meg som jeg ikke helt vil vedkjenne meg. Sarkasme er hverken spesielt sexy eller fruktbart for videre dialog, men når folk sier dumme ting klarer jeg altså ikke å dy meg for sarkasmene.

Jeg vil veldig gjerne være et godt menneske. Aller helst skulle jeg gjerne vært et gjennomført godt menneske sånn fiks ferdig, men det er jeg altså ikke.
Hvis jeg var Dalai Lama ville jeg sannsynligvis tenkt at folk sier disse tingene i beste mening, og at jeg må møte dem med takknemlighet og et vennlig sinn. Men jeg er ikke Dalai Lama, jeg er bare meg, og denne bare-meg’en blir ganske lett irritert over floskler, selv om de sies i beste mening.

Buddhistene mener at vi kan oppnå verdensfred gjennom indre forvandling. Ved å møte verden med ro, toleranse, kjærlighet og uselviskhet, danner enkeltindividet en atmosfære av fred og harmoni som vil påvirke omgivelsene.
Jeg synes det er en veldig vakker tanke. En side av meg, godsiden så klart, ønsker å tro at dette er mulig. Men tvilen kommer når jeg registrerer hvor lett jeg lar meg irritere over viderverdigheter, og jeg vet jo at andre også gjør dét.

Folk irriterer seg over de underligste ting. Veldig mange mennesker irriterer seg over andres skriftspråk eller talemåter. Hvis du har for vane å lage dine egne ord, slurve med komma og pøse på med utrops- og spørsmålstegn for eksempel, går noen mennesker helt av skaftet. Du må passe på å uttale kj-lyden riktig, huske reglene for da og når, og du må aldri skrive på dialekt.

Hvis vi bodde i et land der vi sultet, levde under en evig trussel av krig, nød, død, ville vi mest sannsynlig ikke brydd oss om for mange utropstegn etter en setning. La være å bombe meg, og du kan sette så mange utropstegn du bare lyster!!!

Men dette vet vi jo: bombingen kan metaforisk skje på så mange måter. Den kan bli påført deg i form av ulykker, krenkelser, usikkerhet, sykdom, tap og masse annet. På en eller annen måte vil sannsynligvis en bombe eller to smelle av i nærheten av deg før eller siden. Disse bombene skaper ikke nødvendigvis synlige skader. Med denne vissheten i hu; burde vi ikke være litt rausere med hverandre? Hvem vet hva som har skjedd med jenta som sitter og snakker i mobiltelefonen på bussen. Kanskje trenger hun en trygg stemme i andre enden, selv om du hører høyt og tydelig at hun bare snakker vås. Og sier schiipt i steden for kjipt.

Ethvert liv er en fortelling, der en episode leder til en annen. Det som skjedde før, er med på å forme den vi er og det vi tenker om det som skjer akkurat nå.

Hvis du har blitt sveket fundamentalt, hvis du har blitt tyrannisert, mobbet, krenket, — vil ikke dette alltid være med deg, slik at selv snev av svik, krenkelser og tyrannisering vil få deg til å se rødt?

Jeg har i likhet med mange andre blitt krenket, sviktet og skadet. I mange år tenkte jeg det var viktig å tilgi for å komme videre. Jeg syntes sinne var en veldig smålig følelse som jeg ikke ville vedkjenne meg. Det gikk ikke så bra, for sint var jeg med rette. Etterhvert forbeholdt jeg meg retten til å være sint. Det var min måte å plassere ansvaret for krenkelsen der den hører hjemme. Jeg forsonet meg med at verden kan være svikefull og prøver etter beste evne å omgi meg med bare fine mennesker. Fine mennesker gjør meg snill; lar meg vokse som person.

Det er ikke bare å ta seg sammen alltid. De fleste av oss kan trenge en hjelpende hånd innimellom for å kunne ta det og ha det bedre. Ingen er bare sin egen lykkes smed.

Jeg prøver hver dag å bli et bedre menneske. Litt for verdensfreden, litt for meg selv, men aller mest fordi jeg ønsker å være noe for andre og bidra med noe positivt.

Å bli en bedre versjon av seg selv går ikke alltid knirkefritt, særlig hvis du irriterer seg like lett over viderverdigheter som jeg gjør. Riktignok er jeg ikke en sånn som rynker på nesa og skuer hunden på hårene hele tiden, men jeg må innrømme at jeg har fordommer mot for eksempel folk som er rettskrivingspetimetre. Jeg kan tenke at de ikke får nok sex eller at de ble mobbet på skolen, men det er jo ikke sikkert at det stemmer, og om det skulle stemme gjør det dem ikke til dårlige mennesker, bare rettskrivingspetimetre. Noen synes sikker rettskrivningspetimetre er fine og ikke det minste irriterende.

Et klokt menneske sa en gang til meg at «Det vi fokuserer på blir det mer av. Sørg for at det er fine ting».
Det er helt innlysende at jeg må, — for å bli et bedre menneske, bidra til verdensfreden og alt det der, — slutte å irritere meg over floskler og rettskrivingspetimetre. Jeg må fokusere på den gode tanken bak; at noen vil at jeg skal ha det og ta det bedre, og ha et korrekt språk. Hvis ikke dét funker, kan jeg alltids lukke øyne og ører for irritasjonsmomentene, spille Satie inni hodet mitt og tenke på havet, livet og kjærligheten. Og at personene jeg elsker er 72,8% vann.

Det gjelder å finne en balanse du kan leve med, mellom hvordan du har det og hvordan du tar det. Faktisk. Se, nå lirer jeg rundt i flosklene selv. Dessuten; er ikke denne teksten litt overlesset med semikolon, tankestreker, utropstegn og konjuksjoner først i setningene? Det er nemlig egentlig ikke lov, men jeg tar meg den frihet for å kunne gi deg mine ord på min måte.

Jeg er et ufullkomment menneske, bær over med meg!

Noen av oss er vår egen verste kritiker. Jeg tror vi må bli litt rausere med oss selv også, når vi først er i gang. Det er viktig for selvfølelsen vår, og derfor også for verdensfreden. Får du det ikke til ved første forsøk, så prøv igjen. Og husk å tilgi deg selv.

De fleste har vel tidvis følt maktesløshet i forhold til visse aspekter ved livet og ved seg selv. Noen erfaringer er av en slik art at de former oss om til noe vi ikke kan like. Vi baler og strever for å gjenvinne det tiden og erfaringene har berøvet oss, for å heve oss over og komme videre. I seg selv kan kampen om å bli et bedre og rausere menneske gi livet både innhold, mening og mål. Og den kan være et nyttig verktøy for å påvirke verden, og ja, hvem vet, — skape verdensfred.

Dalai Lama skal ha sagt: «Min religion er enkel. Min religion er kjærlighet».
Hvis det faktisk er slik at det vi fokuserer på blir det mer av, velger jeg å fokusere på kjærligheten.
Den vil jeg både ha og ta på den eneste måten mulig; med entusiasme og glede. Der det er kjærlighet vil alt være i balanse. Uansett.

På gresk har de flere ord for kjærlighet: Eros, Agape, Philia og Storge.
En liten kuriositet for de som har sansen for sånt: Agape, ordet for den høyeste og reneste formen for kjærlighet, gir en verdi av 93 i gresk gematria. Det samme gjør ordet Thelema som betyr vilje. Det velger jeg å se som et tegn på at der det er vilje er det kjærlighet. Og omvendt.

All is love. Love is all.

Flaskepost

Numb/Encore

Jeg liker Jonas Gardell. Han sier mye fint og klokt. En gang jeg så ham på tv, jeg tror det var i Skavlan, sa han:

Jag behöver kärlek och respekt. Dom som inte kan ge mig det, har inget i mitt liv att göra

Noen av oss er fullstendig ute av stand til å takle selv de minste krenkelser. Jeg er sånn, jeg orker ikke en gang den nedlatende holdningen fra Nav- eller helsepersonell før jeg faktisk blir fysisk syk av det. Av denne grunnen er det ekstremt viktig for meg at de menneskene jeg tar inn i livet mitt forholder seg til det faktum at jeg behøver omtanke og respekt.

Allikevel...

Innimellom svikter mennesker. De klarer ikke helt å forholde seg til andres autonomi, de kjører egoløpet sitt uten å forstå hvor stor skade de faktisk begår.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt at jeg må bli litt sterkere, at jeg ikke må ta sånn på vei, at jeg har for høye krav til folk. Men jeg synes ærlig talt ikke det er for mye forlangt at vi alle skal behandle hverandre med omtanke og respekt. Vi er ikke alene i verden, vi har ansvar for hverandres velvære, ikke bare vår egen.

Det er mulig noen er sin egen lykkes smed. Jeg klarer ikke å være dét. Jeg tror ikke jeg ønsker å være det heller. Jeg vil bidra til noens lykke, og jeg vil at du skal bidra til min. Da blir den mer verdifull for oss alle. En skatt vi deler.

Hvis du ikke deler dette synspunktet, er det greit for meg, så lenge du holder deg langt utenfor min sfære.

Du har inget i mitt liv att göra

Vannmannens tidsalder

Hallo, det er Rocketten her. Jeg var ikke forsvunnet, bare litt fortapt.
I tilfelle du har glemt meg; jeg er hun som gjerne vil være kjærlighet. Bare chille og smile og klemme trær og ikke la meg affisere noe særlig av de som ikke ønsker kjærligheten i verden fordi det blir så mye føleri av sånt, og det kan vi ikke ha noe av.

Som om ikke alt som angår menneskene styres av følelser. Ellers var vi maskiner. Selv vitenskapen styres av følelser, det er jo åpenbart. Bare at de følelsene ofte er mer intelligente og rasjonelle enn det andre har. Sånn at det er helt klart, altså.
Og vitenskapen er litt sur for tida. Sur er også en følelse, i tilfelle du lurte. For dere som ikke skjønner noe særlig, mener jeg. (I aim to please)

I Dagsavisen forleden og Morgenbladet fredag var vitenskapen - i gestalt av to jeg både har glemt navn OG tittel på (*ikke skamme seg så altfor mye*) - , irritert fordi vitenskapen blir beskyldt for å være arrogant.
Hvis vitenskapen er redd for å fremstå arrogant, synes jeg den skal tenke litt på hva slags representanter den sender ut i det offentlige rom.

I studioet til Viggo Johansen, for eksempel, sitter det en gestalt som ser litt ut som han kommer fra et alvelignende/parallellt univers og sier - mens han stirrer NED på oss alle sammen at vi må være enige om at tro er tro og vitenskap er vitenskap . Som om noen er uenig med det.

I Dagbladet søndag er vitenskapen representert ved PROFESSOR Svein Sjøberg, som sier:

Det er stort sett kvinner som tar massasje, går til kiropraktorer, mediterer eller bruker yoga. Et klart trekk er at både troen på og bruken av alternative behandlingsformer er høyest i de land som har et lavt utdanningsnivå

Men vi må allikevel ikke beskylde vitenskapen for å være arrogant. Da blir den opprørt/ lei seg / sur / grisegretten, stryk det som ikke passer. Og i tilfelle det ikke var helt klart ennå: - vitenskapen s følelser er mer skarpsindige og rasjonelle enn andres.

Hallo, altså. Jeg er hun som gjerne vil være kjærlighet. Bare chille og smile og klemme trær og være mild og snill. Men jeg blir så griseirritert på folk som misjonerer. Det være seg om gud, engler, snåsamenn eller absolutte sannheter (som ikke er det). Men aller mest er jeg grisesur på folk som tror de er glupere og (dermed) bedre enn andre. Spesielt når det er så altfor tydelig at de ikke er dét.

But anyhow; Peace&Lova @ ya'all

Primum non nocere

Lørdag publiserte VG en kronikk av styrelederen i Norsk nevrologisk forening, Ole-Bjørn Tysnes, med tittelen ME ingen nevrologisk sykdom.
Kronikkforfatteren mener at fordi forskningen hittill ikke har kunnet knytte ME til forandringer i nervesystemet, kan man heller ikke klassifisere lidelsen som nevrologisk sykdom.

Tysnes skriver under dekke av å ville hjelpe ME-pasientene:

Pasientene må av leger og trygdemyndigheter aksepteres for de alvorlige helseplager de har

Dette kan man jo være enig i. Men fortsetter man å lese, blir det ganske fort tydelig at Tysnes ikke er like opptatt av å hjelpe ME-pasienter som han er av å putte ME-lidelsen i psykosekken:

I forskningsbaserte studier er det påvist endringer i blodstrøms- og temperaturregulering, hormonnivå samt immunsystemet [...] Slike funn er også dokumentert ved forøket stressnivå

Dette kunne ha vært uproblematisk om ikke Tysnes hadde snakket om stress utelukkende som en tankestyrt/psykisk faktor. Han har rett og slett oversett det andre eksperter sier om den vedvarende stressrespons/ forstyrrelse i det autonome nervesystemet (sympaticus) ME-pasienter rammes av:

ME-pasienter lider av en vedvarende stressrespons. Det finnes kroppslige stressreaksjoner (under/etter infeksjoner, forgiftninger og skader), såvel som mentale. Man kan altså ikke snakke om ME som en utelukkende somatisk eller psykisk lidelse. Det er den genetiske og individuelle evnen til å takle stress/ infeksjoner/ skader som er avgjørende for om et menneske utvikler ME eller ikke.

Når han så fortsetter sine lite subtile hentydninger til psykiatri og ovenikjøpet anbefaler kognitiv terapi og gradert opptrening som behandling, blir det fort tydelig at det viktigste ved denne kronikken er alle de tingene Tysnes IKKE nevner, og alle de tingene han nevner men ikke har forstått. Jeg vil ta meg den frihet å omtale noen av dem, slik at det ikke oppstår flere misforståelser.

Tysnes forteller at pasienter som utredes for ME, undersøkes av indremedisinere og nevrologer, oftest uten funn. Det han glemmer å nevne er at alle kronisk utmattede også må gjennomgå grundig psykiatrisk evaluering, og at denne også oftest er uten funn. Energi- og immunsvikt etter eksempelvis infeksjoner kan altså ikke forklares psykiatrisk heller.

Det råder uenighet i fagmiljøet om det Tysnes presenterer som absolutte sannheter, og han viser i kronikken ganske tydelig de tingene han ikke forstår ved begrepet stress. Blant annet henviser han til Wyllers forskning rundt stressresponsfaktorer hos ME-syke, og sier at denne forklaringen har full støtte i det brede lag av norsk nevrologisk fagmiljø.

Jaha, så når en lidelse ikke lar seg forklare med 100% sikkerhet indremedisinsk, nevrologisk eller psykiatrisk, så må vi velge en av kategoriene? Og da velger vi psykiatri, fordi lidelsen ikke lar seg gipse, medisinere eller masseres bort?

Vi vet en god del om ME. Vi vet at det ikke er en psykiatrisk lidelse, og pasientene har ingen klassisk depresjon. En deprimert pasient vil ofte ikke ha noe svar på spørsmålet om hva en ville gjøre i morgen hvis en var frisk. En ME-pasient har derimot straks planene klare.
Vi vet at kognitiv adferdsterapi ikke hjelper og at tilstanden oftest er utløst av en infeksjon eller vaksine. Den gir funksjonsforandringer blant annet i sentralnervesystemet.
ME-ekspert og nevrolog Harald Nyland i Aftenposten

Vegard Bruun Wyller, som Tysnes henviser til i kronikken, har ved flere anledninger oppfordret fagekspertisen til å unngå skyttergravtendenser og heller søke etter helhetlige og intergrerte forklaringsmodeller rundt ME:

Debatten preges av aktører som anser de biologiske funnene hos ME-pasienter for gjensidig eksluderende. [...] Denne skyttergravskrigen, der begge parter henter ammunisjon fra en nærmest dogmatisk reduksjonisme (psyke vs soma), fremmer hverken vitenskapelig innsikt eller gode helsetjenester.
ME-ekspert Vegard Brun Wyller i VG

Denne oppfordringen har åpenbart gått Tysnes hus forbi. Hans kronikk føyer seg bare inn i rekken av formålsløse synsinger om en sterkt invalidiserende lidelse, og fremmer hverken pasientenes interesser, deres helbred, eller deres rettigheter. Å skrive den under dekke av å ville hjelpe pasientene, blir derfor en ganske selvmotsigende affære.
Noen ganger er det helt greit - jeg vil si nødvendig - å innrømme ting man ikke forstår, og heller bruke energi på å oppnå forståelse:

Det er mye vi ikke forstår ved ME. Vi må derfor være åpne for nye behandlingsformer og teorier som har bevisbar effekt enten vi skjønner mekanismen eller ikke. Men selv om det er mye vi ikke forstår, har ME-pasientene krav på å bli behandlet med respekt - ikke minst av helsevesenet. Det å ikke forstå betyr ikke at det dreier seg om psykiatri.
Dr. Ola Didrik Saugstad i Aftenposten

Hvis Tysnes virkelig tror at det største problemet for ME-pasienter er manglende trygderettigheter, trenger han å opparbeide seg litt innlevelsesevne og kanskje fundere litt på hvorfor leger som han selv synes det er problematisk å benytte den aksepterte diagnosen ME men i steden bruker de mer diffustpsykiatriske, mindre aksepterte fatigue og asteni.

Samtidig kan han jo google psykiatri+stemoderlig behandling og/eller lese litt fakta om ME hos Iskwew.

Jeg ønsker ham lykke til. Nå må jeg gå og hvile. Å drive legeopplysning er dårlig energiøkonomisering. Og burde strengt tatt være unødvendig.

* Overskriften Primum non nocere er fra den Hippokratiske ed og betyr "først, gjør ikke skade". Jeg anser kronikker av Tysnes' type særs skadelig for pasientene såvel som for forskningens fremme

The Order of Interbeing/ Hvert skritt er fred

Jeg har fortalt om mormor, ikke sant? Mormor som sa at ethvert menneske som kommer inn i livet ditt er en gave. Du skal forvalte den gaven med kjærlighet og respekt.
Mormor pleide også utbryte: "Er det noe rart det blir krig i verden", hver gang kusinene mine, søsteren min og jeg kranglet. (Hvilket var ganske ofte) Vi skjønte ikke hvordan verdenskrigene kunne ha noe med oss å gjøre, så slike utsagn fniste vi litt av. Da ble det i det minste fred og fordragelighet i den mormorske heim en stakket stund.

Nylig leste jeg boken "Hvert skritt er fred" av den vietnamesiske Thích (lærer) Nhất Hạnh omigjen. Boken er en rekke påminnelser om hvordan vi kan gjøre hverdagen og verden bedre gjennom bevisstgjøring av oss selv og våre handlinger.
I den anledning hadde jeg tenkt å skrive litt om sommerfugleffekter og Random Acts of Kindness. Om hvordan hver enkel av oss kan lære å leve med oppmerksomhet og glede, og derigjennom faktisk direkte bidra til fred på jorden.
Jeg skulle vise eksempler, snakke litt om Dalai Lama og Gandhi og slike, og om viktigheten av å stoppe opp, sanse og "klemme et tre". Men så ble jeg litt nummen.

Selv om forsøket på å skape fred i verden gjennom indre forvandling er vanskelig, er det den eneste måten. Kjærlighet, medfølelse og uselviskhet er det grunnleggende element for fred. Når disse egenskapene er utviklet hos et menneske, er han eller hun i stand til å skape en atmosfære av fred og harmoni. Denne atmosfæren kan utvides fra enkeltmennesket til hennes familie, fra familien til samfunnet, og etterhvert til hele verden
-Dalai Lama-

Det høres enkelt ut sånn sort på hvitt, ikke sant? Men vi vet jo alle hvor vanskelig dette er. Det skal så lite til før vi føler de onde tingene i oss. Sjikane, urettferdighet, arroganse, ignoranse; - disse tingene er mye lettere å møte med harme enn med ro.

Og kanskje er det noe med hverdagens hektiske puls som gjør oss ute av stand til å huske at vi har mulighet til å møte verden med kjærlighet. Kanskje trenger vi flere påminnelser. Signaler som ber oss stoppe opp, puste, smile og tenke på alt vi har å være takknemlig for.

I noen buddistiske tradisjoner bruker de tempelklokker som påminnelse for å vende seg til nuet. Hver gang tempelklokken ringer, stopper praten. De stanser tankeflommen og vender tilbake til stillheten. Puster dypt, smiler og nyter øyeblikket.

Jeg tror vi trenger en slags tempelkokker i vår hektiske hverdag. For å samle oppmerksomheten rundt freden istedet for å la den virre rundt i støy og kaos.

Så i dag skal jeg starte mitt eget lille eksperiment. Min valgte tempelklokke er trikken. Hver gang jeg hører trikken skrense nede i svingen, skal jeg trekke pusten, nyte øyeblikket og tenke på alt jeg har å være takknemlig for. Jeg skal smile til fremmede, la andre gå foran meg i køen, hjelpe en gammel dame med bæreposen og sende varme tanker til alle som måtte trenge det.

Hvert skritt er fred. Og det vi retter oppmerksomheten mot, blir det mer av. Sørg for at det er positive ting!



Peace&Love

Kronerulling for Nadejda Sokolova

Støtt Undres oppfordring om å bidra i kronerulling for at Nadejda kan få prøvet saken for en domstol!

Nadejda Sokolova blir, om norske myndigheter får det som de vil, kastet ut av landet fordi hun i en periode mens hun var gift ukependlet mellom hennes og mannens bosted og studie og jobbsted, og fordi staten mener at hun i forbindelse med dette ikke oppga informasjon om at hun var ukependler.

Frihet eller sosial autisme?

Ingen er sin egen lykkes smed.

Dette burde ikke komme som en bombe på noen.
Hvis du er av en annen oppfatning, foreslår jeg at du tar et dobbeltkurs i selvinnsikt og utvikler din sosiale intelligens. Eventuelt ringer mor/ bestefar/ skolelæreren din og får en oppfriskning i hvordan utøve god, gammeldags folkeskikk.

Hvis kjæresten din blir såret når du høylyd beundrer andre kvinners pupper, er ikke det fordi hun er ekstremt nærtagende eller at hun ønsker å undertrykke deg, det er et ærlig uttrykk for den tilkortkommenheten etthvert menneske med normal intelligens og innlevelsesevne innimellom føler. Jeg vil gå så langt som å si at det er et sunnhetstegn på et velfungerende menneske.

Vi er alle avhengige av andre menneskers forgodtbefinnende for å være lykkelige. Likeledes avhenger andre menneskers lykke av hvordan du ter deg.
Det er ikke nødvendigvis så mye som skal til. Et smil, litt omtanke, galanteri og tid, og du kan ha avverget et annet menneskes ulykke. Fremmed eller kjent, - det burde strengt tatt ikke spille noen rolle.

How strange is the lot of us mortals! Each of us is here for a brief sojourn; for what purpose he knows not, though he sometimes thinks he senses it. But without deeper reflection one knows from daily life that one exists for other people -- first of all for those upon whose smiles and well-being our own happiness is wholly dependent, and then for the many, unknown to us, to whose destinies we are bound by the ties of sympathy. A hundred times every day I remind myself that my inner and outer life are based on the labors of other men, living and dead, and that I must exert myself in order to give in the same measure as I have received and am still receiving.
Albert Einstein

Min gode venn Jacob sa en gang at folkeskikk er samfunnets kjøreregler. Det hjelper ikke hvor forsiktig du er i trafikken om andre råkjører.

Er du sosialt mindre intelligent, har du hverken rett eller frihet til å være deg selv. Da må du innrette deg.
Hvis du opplever det som undertrykkende, foreslår jeg at du flytter langt til skogs helt for deg selv.

Jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige

Viktige ting kan ikke sies for ofte. Spesielt de tingene som ikke når frem uansett hvor instendig du formidler dem.
Hos noen mennesker går ting inn det ene øret og ut av det andre: Det er i og for seg greit. Da vet du at de ikke bryr seg noe særlig. Hakket verre er dem det det ikke går inn hos en gang. De tar seg ikke bryet med å høre etter hva du egentlig sier, for de hører uansett bare det de vil høre, og smeller av med voldsom kraft før du får sagt pivv.

Jeg har sagt det før, og jeg kommer sikkert til å gjenta det framover: Jeg har ingen tålmodighet med mennesker som tror de eier sannheten!

Det er faktisk ikke slik at mine meninger er "fundamentalistiske" selv om jeg mener noe annet enn deg. At jeg er motstander av en ting, betyr ikke at jeg nødvendigvis er blind for de positive aspektene. Jeg har bare valgt standpunkt ut fra mine verdier.

Vi har alle våre egne livsanskuelser, erfaringer og verdiprioriteringer. Og den enes er ikke nødvendigvis mer høyverdige enn den andres.

Jeg kan kanskje si at jeg ikke forstår dine, men jeg sier ikke at du tar feil. Det hadde vært fint å bli møtt på samme måte.

Ok - so Pimp my wrinkly ass

Da jeg var nitten (og tjue og enogtjue for den saks skyld) "jobbet" jeg som ticketera på ulike diskoteker i Spania. Jeg tilbrakte vinteren på Gran Canaria og sommeren på Ibiza eller Mallorca.
Jobben min gikk stort sett ut på å vrikke velsminket og bikinikledd på stranden hele dagen, flørte med folk og gi dem billetter til diskoteket jeg jobbet for. På kvelden vrikket jeg meg enda mer sminket og bare bittelitt mer påkledd på høyttalerne i dette diskoteket.

Spesielt fett var det ikke, men jeg tjente nok penger til å bo i en luguber studioleilighet med to andre jenter. Vi hadde ubegrenset tilgang på drinker, dop og gratise lunsjer. (Jo, det finnes noe slikt som gratis lunsj. Hvertfall når du er en lettkledd, blond 19 år gammel ticketera i Spania. Det kostet meg ikke nevneverdig å flørte med glade turister)

Dette er ikke noe jeg er grensesprengende stolt av. Bevares, jeg skammer meg ikke heller, altså. Jeg var ung og pen og morsom. Det var stort sett det jeg hadde å fare med.

Jeg forteller dette nå for at ingen skal tro at jeg moraliserer. Litt samme mekanismen som når folk som blir beskyldt for å ha homofobe eller rasistiske tendenser høylydt bedyrer at de kjenner en skeiv pakistaner.
Ikke for at jeg bryr meg om det hvis noen skulle mistenke meg for å moralisere. Jeg har etterhvert blitt en moden kvinne. Det er mitt privilegium - ja, kanskje sogar min plikt å moralisere litt over ungdommens dårskap.

Men jeg blir så innmari irritert av de diskusjonene som oppstår i kjøvannet av puppemodellers siste sprell. Du vet, den diskusjonen om at alle må få gjøre som de vil og de som mener noe annet er sure, frigide, stygge kjerringer som bare er misunnelige fordi de ikke har utseende nok med seg til å få penger for å såpe seg halvnaken inn foran barn (og fedre) på en bilmesse.

Så her er greia. Vi som ønsker å leve og interagere med andre mennesker, altså delta i et samfunn, har både skrevne og uskrevne regler for hva vi kan foreta oss. Om vi foretar oss noe som får negative ringvirkninger for andre må vi regne med å få kritikk for det. Noen tar det til etterretning, andre ikke.

Det at folk ikke ønsker å kjempe for unge jenters rett til å objektivisere seg selv eller menns rett til å sikle over de selvsamme, gjør dem ikke til sure moralister.

Sånn for ordens skyld: Dette er en glamourpike...

...dette er en glamourpike...

...dette er noe helt annet.


Lesverdig og helt apropos hos Iskwew: Seksualisering av jenter, mediepress og konsekvenser