Vannmannens tidsalder

Hallo, det er Rocketten her. Jeg var ikke forsvunnet, bare litt fortapt.
I tilfelle du har glemt meg; jeg er hun som gjerne vil være kjærlighet. Bare chille og smile og klemme trær og ikke la meg affisere noe særlig av de som ikke ønsker kjærligheten i verden fordi det blir så mye føleri av sånt, og det kan vi ikke ha noe av.

Som om ikke alt som angår menneskene styres av følelser. Ellers var vi maskiner. Selv vitenskapen styres av følelser, det er jo åpenbart. Bare at de følelsene ofte er mer intelligente og rasjonelle enn det andre har. Sånn at det er helt klart, altså.
Og vitenskapen er litt sur for tida. Sur er også en følelse, i tilfelle du lurte. For dere som ikke skjønner noe særlig, mener jeg. (I aim to please)

I Dagsavisen forleden og Morgenbladet fredag var vitenskapen - i gestalt av to jeg både har glemt navn OG tittel på (*ikke skamme seg så altfor mye*) - , irritert fordi vitenskapen blir beskyldt for å være arrogant.
Hvis vitenskapen er redd for å fremstå arrogant, synes jeg den skal tenke litt på hva slags representanter den sender ut i det offentlige rom.

I studioet til Viggo Johansen, for eksempel, sitter det en gestalt som ser litt ut som han kommer fra et alvelignende/parallellt univers og sier - mens han stirrer NED på oss alle sammen at vi må være enige om at tro er tro og vitenskap er vitenskap . Som om noen er uenig med det.

I Dagbladet søndag er vitenskapen representert ved PROFESSOR Svein Sjøberg, som sier:

Det er stort sett kvinner som tar massasje, går til kiropraktorer, mediterer eller bruker yoga. Et klart trekk er at både troen på og bruken av alternative behandlingsformer er høyest i de land som har et lavt utdanningsnivå

Men vi må allikevel ikke beskylde vitenskapen for å være arrogant. Da blir den opprørt/ lei seg / sur / grisegretten, stryk det som ikke passer. Og i tilfelle det ikke var helt klart ennå: - vitenskapen s følelser er mer skarpsindige og rasjonelle enn andres.

Hallo, altså. Jeg er hun som gjerne vil være kjærlighet. Bare chille og smile og klemme trær og være mild og snill. Men jeg blir så griseirritert på folk som misjonerer. Det være seg om gud, engler, snåsamenn eller absolutte sannheter (som ikke er det). Men aller mest er jeg grisesur på folk som tror de er glupere og (dermed) bedre enn andre. Spesielt når det er så altfor tydelig at de ikke er dét.

But anyhow; Peace&Lova @ ya'all

Karma-error

Dette forklarer jo en del...
Jeg smører meg med patience og prøver igjen om noen dager!

Tilnærmet fysisk utfoldelse

Det hender man har litt problemer med å forholde seg til første person entall. Noen ganger er det nemlig sånn at første person entall-rollen er litt krevende. Da må man ty til avstand. Avstand kan for eksempel erverves ved utstrakt bruk av man. Livet forklares i slike tilfeller best om det står skrevet i kursiv.

Vår heltinne har vært i Møte. Med dr Økseskaft pluss to til.
Slike (møteivrige) er ikke videre opptatt av å møte andres behov, underlig nok. Altså - de andre; som for eksempel mennesker som er rammet av energisvik og har problemer med å forholde seg til mer enn en person ad gangen.

Slike har alltid kontorer med lysstoffrør. Muligens for at de skal kunne lese Boka bedre.
Andre, som for eksempel mennesker med energisvikt, får litt problemer i rom med lysstoffrør. Det gjør vondt i øynene, vondt i pannebrasken, og er ganske ueffent.

Det er ikke så lett å oppfatte alt om man befinner seg i et rom som er opplyst av lysstoffrør og med flere mennesker som snakker på en gang. Men det hender at man oppfatter litt. Og det kan være mer enn nok. For eksempel kan man lære at "Folk med ME er så engstelige for å utforske grensene sine - så redde for å utfolde seg fysisk".

Selv om man har svikt i energien sin, eller kanskje nettopp derfor, blir man lett litt opprørt over all forutinntattheten som finnes i kontorer med lysstoffrør.

Sinne gir akkurat nok adrenalin til en real utfoldelse.

Man kan lett komme til å oppdra slike.
Forhåpentligvis vil ens utforsking av grenser og tilnærmede fysiske utfoldelse komme andre til gode ved en senere anledning.

Hver dag er en fest, og jeg er et smykke

Unnskyld denne behnske innledingen, altså. Jeg tenkte nemlig på å skrive om ironi i dag, og så visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle begynne.

Ironi; gresk είρωνεία (eironeia). Forstillelse eller hyklersk uvitenhet, avledet fra verbet είρων (eiron), «å si».

Jeg bruker mye ironi. Du kan kanskje si at det å bruke ironi er en slags overlevelsesteknikk. Det tror jeg den er for veldig mange av min generasjon (aka ironigenerasjonen). Vi er merket av en viss mangel på naivitet, optimisme og tro på tradisjonelle verdier. Vi raver rundt i en skjærsild av tvetydigheter. Det er lett å ty til ironiske vendinger.
Men dette med ironi kan ofte være litt internt. Det er ikke alltid folk vil bruke ordet ironi om en ting, de synes snarere det er tragisk, for eksempel. Eller de opplever ironien som sarkasme.
Jeg bruker ofte ironi for å dekke over/ufarliggjøre frykt og sinne. Eller desillusjon.

Mye kan sies om den situasjonen jeg befinner meg i. Jeg opererte vekk en kul.(skummelt) Det viste seg at kulen var godartet. (bra!) I stedet holdt jeg på å stryke med av skader og infeksjon. (dumt)
Det har skortet litt med medisinsk hjelp i ettertid, kan man si (underdrivelse). Da jeg endelig fikk tak i den glepphendte kirurgen som opererte meg, var hans eneste tilbud arreduksjon. Det syntes jeg var litt ironisk. Jeg klarte ikke å stå oppreist, men arret ville i det minste bli pent. Kirurgen skjønte ikke hva jeg lo av. (ironisk latter)

Well life has a funny way of sneaking up on you
When you think everything's okay and everything's going right
And life has a funny way of helping you out when
You think everything's gone wrong and everything blows up
In your face
Ironic, Alanis Morisette

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er redd. Og innmari sint. Jeg liker ikke meg selv noe særlig når jeg er redd og sint på en gang. Da blir jeg streng og litt ond. Det kler meg ikke. Fra naturens side er jeg nemlig et mildt og snilt vesen:-)

Sokratisk ironi er måten man som spørsmålstiller gir uttrykk for en forstilt uvitenhet (naivitet). Sokrates var absolutist. Han mente det fantes universelle verdier og normer. Han prøvde å komme frem til allmenngyldige definisjoner av begreper som godhet, sannhet og rettferdighet. Sokrates mente at riktig kunnskap (episteme) førte til riktig handling. Riktig handling førte igjen til lykke. Derfor var begrepsanalyse så viktig. Begrepsanalyse ga kunnskap, som igjen ga kunnskapsbæreren god moral og gjorde ham lykkelig. Dette bidro til å gjøre samfunnet bedre.

Så hvordan passer da ironien inn i riktig kunnskap og handling? Ikke i det hele tatt spør du meg.
Jeg tror jeg må finne en ny overlevelsesmekanisme...