Kenon

Noen skal ha sagt at hver reise vi tar bringer oss hjem.

Det føles ikke sånn. Mine reiser, de geografiske såvel som de eksistensielle, bringer meg lengre vekk, skaper større avstand.

Det har noe med at man ikke kan legge avstanden i seg bak seg, den må forseres. Men avstanden i meg er som en endeløs revne gjennom øyeblikkene. Den måtte i så fall forseres i to sprang.

Jeg er i ferd med å bli så liten at jeg er redd for å knekke sammen og forsvinne; For å være sky og fjern - men også modig og nær. Jeg er redd for å ikke være til lengre når andre ikke er her. Jeg er som en sånn sten i havet som suger fargene inn i seg og mister glansen når den blir tatt opp i solen.

Jeg vet ikke hvordan det ble sånn. Eller når det skjedde. Det eneste som kleber seg tett inntill er en klam hanske av øyeblikk.

Øyeblikket er den minnesløses eneste historie

Det er ikke sånn jeg vil ha det, jeg vil ikke bare leses mellom linjene, leve på overflaten, gjemme meg bak ordene, forsvinne inn i status quo - jeg vil være tilstede, både for meg selv og andre. Jeg vil berøre sjelen din.

Jeg lever for små øyeblikk av tilnærmet tilstedeværelse. Men altfor ofte dukker denne intense følelsen opp; - at tiden (den gamle, skallede juksepaven*), stjeler øyeblikket fra meg, fra oss, og det eneste jeg kan gjøre er å be deg om å lese meg mellom linjene, for det er snart det eneste stedet jeg eksisterer. Egentlig.

Kartet vårt vet ingenting om tiden. Det evner ikke engang å fortelle om timene som er implisitte i dets egen eksistens; - ikke om det som har vært, ikke om det som skal komme. Allikevel må kartet i sin endelige form - og livet det streker opp - falle sammen. For der ender tiden.