Retten til å være sint

Nå har jeg lest boken. La Nordlyset slette ditt navn handlet slett ikke om en kvinne som glemmer dagen i det den er over (selv om Dagsavisen sa det), den handlet om hvordan vi elsker og hvordan vi tilgir og hvordan vi velger å gjøre det. Den stilte også spørsmål ved om vi virkelig kan vite hvor vi kommer fra, og om det er mulig å flykte fra fortiden.

Jeg har i det siste fundert mye på om jeg har ekstra vanskelig for å tilgi, eller om jeg bærer med meg så mye ballast fra fortiden at både tilgivelse og forsoning blir vanskelig å nå frem til. Men jeg kom til at jeg slett ikke har det generelt. Jeg har vanskelig å tilgi der ingen tar det inntrufne til etterretning.
Dette gjelder bl.a. sykehuset som skadet meg, legen som forlot min far døende og en venn som sviktet på et skikkelig drittsekkvis på verst tenkelige tidspunkt.

Noen har unnskyld sittende fryktelig langt inne, underlig at de ikke blir kvalt.

Det var synd at det ble slik og det er leit at du føler det sånn funker ikke. Det må erkjennes skyld, og det må bes om tilgivelse, ellers gjelds det ikke.

Kanskje kommer jeg til å bære dette sinnet med meg for alltid.
Du har helt rett om du tror at det neppe kan være bra for meg. Men akkurat dette sinnet er autonomt. Det lar seg bare stoppe av et ektefølt unnskyld.

Jeg forbeholder meg retten til å være forbannet inntil ønske om tilgivelse foreligger. Kanskje kan jeg bruke energien sinnet genererer til noe positivt.