Det som skjedde var at en av mine kunder forleden ba meg ringe salgskonsulenten de hadde kjøpt annonsen av for å få spesifikasjoner.
Jeg så navnet til konsulenten i kontrakten. Kjente kvalmen stige, pulsen økte og plutselig svartnet det for meg.
Da jeg våknet var jeg helt kald og rolig. Og forundret. Underlig reaksjon på noe som skjedde en halv livstid siden, og som forlengst var gjemt og glemt.
Jeg ringte, han kjente igjen navnet mitt. Vi hadde en kort, tilnærmet hyggelig mimreprat hvor jeg egentlig lot som ingenting, lot som jeg ikke husket, som vi aldri hadde vært 17 år, - lot som han ikke var viktig, at det som hadde skjedd aldri hadde skjedd.
Var det forundring i stemmen hans? Ydmykhet, skyldfølelse, skam?
De fleste kvinner jeg kjenner har på en eller annen måte på ett eller annet tidspunkt følt seg presset inn i en situasjon som har føltes som overgrep. Også noen menn, men de takler det på andre måter, kanskje fordi menn generelt har en annen innfallsvinkel til sin egen seksualitet enn det kvinner flest har. Kanskje fordi de reellt sett "sitter med makta". Jeg vet ikke.
Man kan naturligvis føle at man har grep om sin egen seksualitet. At man har kontroll - setter premissene. Men dette kan være løgner man forteller seg selv fordi sannheten er for vanskelig og skremmende å forholde seg til.
Hva når primærbehovet er kjærlighet. Altså agape (ren kjærlighet), eros(begjær) er sekundært. Er det da slik at fordi agape er lite tilgjengelig, bruker man eros som en erstatning. Fysisk tilfredsstillende, javisst. Når alt kommer til alt; å begjære kan alle, men å elske...
Begynner vi i feil ende? Har den rene kjærligheten forsvunnet i bakgrunnen i vårt seksualiserte samfunn? Synes de fleste det er greit å la primærbehovene komme i første rekke? Har behovet for kjærlighet blitt mindre viktig enn orgasmen, eller bare later vi som fordi sex er enklere enn åndelig intimitet?
Hvorfor søker vi snarveier i ett og alt? Feit - fettsug lårene, forvirra - ta en lykkepille. Søker du kjærlighet, få deg et nummer.
På en måte er jeg 17 år igjen. Det jeg trenger er noen som kan vare på meg, og som jeg kan ta vare på. Noen å føle meg trygg sammen med, dele den gode samtalen med. Noen som kan holde en hånd der det verker når det verker som verst. Som kan fortelle meg at alt ordner seg, alt går over, ingenting varer evig.
20 kommentarer:
Jeg skjønner hva du mener...
Ja... hm...
Tror de fleste kanskje gjør det.
Hvorfor er det sånn?
Fordi for mange fyrer tar seg friheter...
Sterkt og modig skrevet om viktige ting Rockette! For å ta det første først; jeg tror nok han husket det, han bare valgte å gå veien med minst smerte. Du gjorde det samme? Jeg hadde antakelig gjort det samme selv..
Og jeg tror du har rett; agape fordrer så uendelig mye større investeringer i form av følelser og tidsforbruk. Der agape krever at man kler seg fullstendig naken, kan man gjerne dyrke eros iført billige og lettvinte forkledninger.
Det å våge å være sårbar er en slags risikosport i dagens samfunn. Alternativet - kynismen, får vi dessverre dyttet på oss fra alle kanter. Du skal ikke behøve å føle smerte..det finnes alltid en quick-fix.. er mantraet. Jeg tror ikke noe på det.
Smerte, sorg, lykke og eufori - alle er de tilstede i løpet av et liv. Velkomne eller uvelkomne. Kynismen erstatter disse med en nummen, egosentrisk likegyldighet. Man skal ikke sperre følelsene ute, men man må lære seg å håndtere dem.
Dessuten;
ingenting varer evig..
PS: Du spurte "Hvorfor er det sånn?" Jeg har mistanke om at det er et av disse enkle spørsmålene som har vanvittig komplekse svar. Det går jo muligens an å begynne i enden med "..enhver er sin egen lykkes smed..", eventuelt "..ha alltid en fluktrute klar..", og så nøste seg videre derfra.
Ja, det er sant, Sadie.
Earlgrey: Takk, det var litt skummelt:-)
Livet byr på så mye, også smerte. Døyver vi den, er vi ikke helt til stede.
Jeg har prøvd kynismen. Hvertfall til en viss grad. Det funker en kort stund, men jeg tror ikke alle er slik støpt at vi kan leve med den i oss over tid. Det er nok med den som finnes rundt.
Jeg tror det er "sånn" fordi noen ikke har nok respekt for andre mennesker. Akkurat når det gjelder guttungers (og noen menns, for den saks skyld) manglende respekt for kvinner, tror jeg det skyldes liten innlevelsesevne og forståelse.
En erfaring jeg har gjort meg er at gutter/menn som har vokst opp med søstre, alenemor eller som har døtre selv, har et helt annet forhold til kvinner enn det gutter med brødre/sønner har.
Men det er mulig jeg tar feil:-)
Det er vel også mulig du har rett :o) Eller kanskje dette rett og slett skyldes dårlig oppdragelse?
Noe sier meg at man først må se på mennesker som mennesker. Myten om at "Kvinner er fra Venus" og "Menn er fra Mars" burde vært gravlagt for lenge siden. Det er tross alt mye mer som binder oss sammen enn det er som skiller oss.
Men respekt er nok et nøkkelord her ja..
Jeg er SÅ enig.
Grunnen til at jeg sa det om menn, var fordi det var relevant for akkurat denne hendelsen.
Vi er først og fremst mennesker. Hverken mer eller mindre:-)
For min egen del tok det lang tid før jeg var voksen nok til å være i et voksent kjærlighetsforhold - kanskje burde man holdt seg unna eros inntil man klarte å håndtere agape, men de er tett sammenvevd, og på et eller annet vis må man bli voksen også; tid alene er ikke nok. Men det er sikkert forskjellig fra person til person :)
Der sa du noe veldig viktig, Anonym.
Menmen, livet hadde ikke vært det samme uten ungdommelig dårskap.
Og det er jo en viss tilfredstillelse å registrere at man blir klokere og klokere også...
:-)
Mange menn ødelegger mer enn de bygger opp på sin vei gjennom livet.
Fint formidlet. Det er mange som aldri tør stikke fingeren så dypt i jorda som det du gjør her. Jeg tror du er inne på noe viktig.
Du sier så mange ord på noe som egentlig nesten ikke trenger å kommenteres.
Alle ønsker jo kjærligheten, men de fleste tror det finnes noe bedre rundt neste hjørne, så derfor leter vi alle forgjeves, og da er det jo jo kun sex igjen.
Zortar
PS: Altid moro å lese dine tanker :)
"Mange menn ødelegger mer enn de bygger opp på sin vei gjennom livet."
Likevel er det nettopp disse mennene kvinner velger som sine partnere, så da får vel kvinnene det de ønsker seg?
Svin vinner herved prisen for det mest ondskapsfulle og usaklige debattinnlegget.
Det er det mest dustete utsagnet jeg har hørt.
"Svin vinner herved prisen for det mest ondskapsfulle og usaklige debattinnlegget.
Det er det mest dustete utsagnet jeg har hørt."
Jeg synes det er et interessant spørsmål, jeg skjønner ikke hvorfor det skulle være hverken ondskapsfullt eller dustete. Så du får gjerne forklare meg hvorfor du blir så irritert.
Vi diskuterer overgrep, og dette er hva du har å komme med?
Det er ingen kvinner som _ønsker_ å bli forgrepet seg på. Det er noe du må ha lært gjennom pornografien.
Kurs i empati, normal folkeskikk og minst et år praksisplass hos kvinnegruppa Ottar forskrives.
"Vi diskuterer overgrep, og dette er hva du har å komme med?"
Overgrep? Det har ikke jeg fått med meg, og da skjønner jeg mer av reaksjonen din også.
Posten fremstod som en vanlig "menn er svin"-sytetråd da jeg raskt skummet gjennom kommentarene, og derfor bemerket jeg at kvinner har en tendens til å velge nettopp svin som sine partnere, og at deres syting derfor er noe underlig, deres partnervalg tatt i betraktning.
Men det er tydeligvis et annet tema enn det som blir diskutert.
Det er nok lurest å lese blogposten før kommentarene...
Likevel er det nettopp disse mennene kvinner velger som sine partnere, så da får vel kvinnene det de ønsker seg?
Det var nå en grov generalisering. Men det er riktig at enkelte kvinner gang på gang søker mot voldelige menn. I flg en kompis som jobber med rehabilitering har disse svært ofte vært utsatt for overgrep i barndommen, noe som har gjort de sky og ute av stand til å tolke vanlige signaler om ømhet. Når de derimot blir eksponert for mishandling er dette noe de assosierer med typiske familiesituasjoner, slik at underbevisstheten tenker noe à la "det er vel slik det skal være". Ergo er de altså ikke bare blitt mishandlet, men sliter også ofte med varige skader livet ut.
Som sagt, enkelte ødelegger mer enn de bidrar med – det være seg i nettdebatter eller i det virkelige liv.
Legg inn en kommentar