Arvesynden

WUOOOOIIIIII, HVA GJØØØØØR DU? VI LIGGER PÅ BALKONGEN MED GIN TOOOONIC OG PAAAAPAS ARRUGADAS!!! DET ER 25 VARMEGRADER OG HELT VIDUUUNDERLIIIIG
Mamacita ringer gledesstrålende fra sitt otium. I bakgrunnen står stereoen på full guff. Mamacita hører litt dårlig og nekter av forfengelige grunner å bruke høreapparat. Andre får værsågod stå ut med å snakke unaturlig høyt til henne, og den som våger å påpeke at hun hører dårlig, blir anklaget for å snakke utydelig og snøvlete. Som sedvanlig draaaar hun på vokaaaalene og roper veldig høyt i telefonen, fordi hun er vokst opp i en tid da man måtte det, spesielt hvis man ringte Utlandet. Mobilen min har ikke volum lavt nok til Mamacitas telefonstemme. Jeg vurderer å sende regningen for mitt eget høreapparat til henne når den tid kommer. Hvis jeg er sur nok, er det mulig jeg legger ved bilag for 12 års psykoterapi. Vi får se hvordan hun skikker seg fremover.

WUUUOOOIII, DER KOMMER GARTNEREN!!! HOOOLAAAA, PEDRO!!! QUE TAL??? Y LA SEÑORA??? SI - RECUERDOS DE LA BAMBINAAA! Jeg ser for meg hvordan hun flakser gledesstrålende mot den stakkars gartneren, peker megetsigende på mobilen med lange røde negler mens smykker og gäddhäng (hva heter det på norsk - grevinnevinger?) rister som kastanjetter. Jeg skrur av lyden i et par minutter mens jeg trasker i sluddvær, 4 kalde grader og sne som sniker seg ned under jakkekragen. Trasker mutt. Og tenker litt.

Hvor lenge er man egentlig bambina? Når kommer tidspunktet da ansvarsforholdet snur? Jeg mener, det er helt innlysende at dama lever litt i overkant utsvevende. Tar hun vare på helsa si? Spiser hun bra nok? GT og salte poteter i sterk saus er ikke akkurat den frokosten jeg ble alet opp på. Og det er vel ikke helt comme il faux å hyle til gartneren på den måten?

Jeg skrur på lyden igjen og får med meg avskjedsordene til Pedro.
HIIIJAAAA, HVA GJØR DU??? Jeg mumler noe om at jeg er på vei til møte, at det snør og at jeg må skyndte meg å bli ferdig med møtet fordi rørleggeren kommer og skal installere den nye vaskemaskinen jeg egentlig ikke hadde råd til. Og midt i min tirade forsvinner Mamacitas høye stemme. Jeg får et aldri så lite flashback fra flere år tilbake. Da det var jeg som ringte halvfull hjem mens jeg spiste cornflakes med cava til frokost, og Mamacitas stemme gnålte i vei om studier, fremtid og ansvar.

Ansvar og fremtid er for min del her. Nå. Og jeg kan ikke si jeg liker det noe særlig

Lidenskapens pris

Hva tror du på? Hva drømmer du om? Hva er din største frykt? Din glede? Brenner du for noe? Når er du mest deg selv?

Det sies at i de fleste menneskers liv finnes det et point of no return som man ikke er oppmerksom på i det kritiske øyeblikket. Men hva er man driver med da, mens man står midt oppe i det? Er det bare om å gjøre og holde hodet over vannet, holde ut, holde til? Passe på å ikke være helt til stede. Holde fokus et helt annet sted, langt der i horisonten hvor du slutter å være deg og et annet menneske - det mennesket du drømmer om å bli - begynner? Som en fugl Fønix: Brenne ut og gjenoppstå i flammer.

Jeg tror på lidenskap. Det å brenne for noe som gir mening. Og jeg tror på mennesker som brenner for noe. På - for å sitere Falkeid: "hjertene som skriker sitt lysrop ut og tenner verden". Min største frykt er å ha et liv uten lidenskap. Uten lidenskap, er det kun eksistens - ikke liv. Men hvor begynner galskapen? Hvordan unngår man å trå over den terskelen? Har de fleste mennesker en iboende bremsekloss i seg som stopper før lidenskap tipper over på den andre siden? Hvis man virkelig vil være fri, kan man da unngå å miste deler av seg selv i lidenskap? Og hva er det egentlig som fanger deg. Er det i deg selv eller utenfor. Er det frykt?

Slike tanker kan jeg tenke idet jeg våkner og det er mørkt og alt raser gjennom meg som tusenvis av meteoritter gjennom universet bestående av mysterier, av spørsmål, av gode følelser, vonde - alt om hverandre i psykedeliske mønstre til det blir en ugjenkjennelig grå masse og dagen begynner. Til lydene toner ned, kanalene stiller seg selv og fargene ligger foran meg i en ryddig grafisk skisse.

Når jeg er våken, holder jeg hodet høyt etter beste evne. Men drømmene vet bedre. I sekundene før tankene gjenvinner kontrollen, er det bare hjertet som lever. Det er i det øyeblikket jeg virkelig forstår at angst og kreativitet er to sider av samme sak, - der angst er den positive faktor. Og at lidenskap ledes av smerte.

Det er jeg som bestemmer!

I fjor sommer skjedde det noe jeg opplevde som særs ubehagelig. Telefonen ringte tidlig om morgenen. I andre enden var det en stemme jeg trodde jeg gjenkjente, men som jeg ikke klarte å plassere. Jeg skulle tas.
Som kvinne risikerer man ofte å utsettes for ubehagelige, truende menn som nyter andres frykt, og som regel dreier det seg om å fremkalle frykt uten noen videre agenda. Denne telefonsamtalen var annerledes. Han visste ting om meg og om hvor jeg bodde. Ting som gjorde at jeg så på trusselen som reell. Jeg anmeldte saken, for uansett om trusselen var reell eller ikke: jeg synes ikke folk skal slippe unna med sånt.

Det var sikkert kjipt for harrytassen som slo mitt nummer forleden. Jeg hørte med en gang at han var av et helt annet kaliber. En ynkelig liten onanist.

Samtalen utspant seg omtrent slik:
Harrytass: (lav, innsmigrende stemme) Hei Rockette
Rockette: Hei, hvem er det som ringer?
Harrytass: Ja, det skulle du vel likt å vite. (ekkel latter)
Rockette: Vel, det hadde vært en fordel
Harrytass: Er du kåt?
Rockette: Mener du sånn generelt, eller akkurat nå? (ja, jeg vet at jeg bare burde lagt på...)
Harrytass: Ditt lille ludder. Her er det jeg som stiller spørsmålene! (hvesende)
Rockette: Javel. Dumt for deg at det er jeg som har kontroll.
Harrytass: Å nei du! Jeg skal nok vise for deg at du er ei svak lita hore!(veldig sint harrytass)
Rockette: Det tror jeg ikke du får anledning til. Ringer du fra din egen telefon nå?
Harrytass: Det skal du drite i!
Rockette: Litt pinlig for deg om politiet finner ut at du for eksempel ringer fra jobben, mener jeg.
Harrytass: (litt usikker nå) Det kan de ikke finne ut av!
Rockette: Jo, det kan de. Jeg anmeldte en telefontrussel i fjor, og når jeg forteller om denne telefonesamtalen til politiet har de hjemmel til å få tak i nummeret du ringer fra.

Her legger harrytassen av forståelige grunner på.
Og jeg håper han er redd. Veldig redd!

An Apple a Day...

Javel, så er jeg litt sent ute. Noen har altså funnet ut hvordan de kan kjøre Windows på en Apple-maskin.

Hvorfor i all verden skulle noen ønske å gjøre besudle sin vakre Mac med et søple-OS? Det blir litt som å drikke polets rødvin til et gourmetmåltid... Urk!

Når jeg først er i gang med Apple-news: En amerikansk mann har saksøkt Apple fordi han mener at å lytte til musikk på en iPod kan ødelegge hørselen. John Kiel Patterson hevder at iPod ikke er adekvat utstyrt med advarsler mot muligheten for hørselsskader.
Det står ingenting om hr. Patterson er til skade for seg selv, men jeg tipper på en ganske klekkelig økonomisk skade etter dette...

Og denne er strengt tatt ingen nyhet, men jeg synes den er ganske festlig:
Amerikanske kristne om Apple/ MacOS
"these propagandists aren't just targeting the young. Take for example Apple Computers, makers of the popular Macintosh line of computers. The real operating system hiding under the newest version of the Macintosh operating system (MacOS X) is called... Darwin! That's right, new Macs are based on Darwinism! While they currently don't advertise this fact to consumers, it is well known among the computer elite, who are mostly Atheists and Pagans. Furthermore, the Darwin OS is released under an "Open Source" license, which is just another name for Communism. "

Jepp. Only in america:-)

Engler i sneen har sin egen sang

Sneen hadde falt i store flak og dekket den gamle eika med et beskyttende teppe. Jeg kikket opp på det gedigne flettverket av grener som kastet lange skygger i den lave vintersolen. I et sammensurium av mønster hadde noen laget engler i sneen. Det så ut som om engler lekte i trekronene.

Det treet har levd lenge. Kanskje så lenge tiden har eksistert. Noen har støttet opp grenene med jernstenger. Det er et mektig tre og det er vanskelig å forestille seg at det skal kunne falle sammen. Det har tålt vær og vind, barn har klatret i det, kjærester har risset initialene sine inn i trestammen, mange har hvilt i skyggen av det på glovarme sommerdager. Hvis du står tett inntill stammen, kan du formelig kjenne energien fra alle som har stått her og latt seg begeistre over eikas mektighet.

Jeg sto der ved eika, la hånden på stammen og kikket på grenenes skygge og englene i sneen. Og tenkte at kanskje det ikke er så rart med mennesker som tror på gud.

Frust!

Det sies at det går en Nemesis gjennom alles liv. Min heter Evelyn og jobber på Oslo Kemnerkontor. Det er litt usikkert hva som har utløst hennes vrede, men det kan være at jeg i frustrasjon har kommet til å nevne noe om røykevanene hennes og stilt spørsmålstegn ved om sexlivet hennes er tilfredsstillende, men jeg er villig til å vedde sølvtøyet mitt på at jeg bare tenkte det inni meg. Jeg er et dannet menneske (hvertfall utad), og har ikke for vane å utbryte"Har du røyka sokka dine?" overfor folk jeg ikke kjenner. Men det hender altså at jeg tenker det inni meg. Jeg går også rundt og skyter ekle folk i rompa med en imaginær stiftepistol, så hvis det er noe i tankens kraft er det vanskelig for Evelyn a sitte om dagen.
Muligens er Evelyn tankeleser. Det vil i så fall bare bekrefte min teori om at offentlig ansatte er romvesener plantet på jorden for å skaffe seg verdensherredømme. Uansett så har hun tilsynelatende satt seg som mål å gjøre livet mitt så ubehagelig som mulig.

Jeg blir utrolig sliten av å måtte være smørblid og høflig mot vriompeiser. Jeg måtte begynne med det allerede på barneskolen. Den skal tidlig temmes som behagelig liv skal få. Rektor hadde lagt meg for hat etter han hadde observert meg i strupen på Elin, klassens dronning. Det han ikke hadde merket seg, var at den lille røya var etter meg i alle mulige sammenhenger, og på et tidspunkt fikk jeg rett og slett nok. Hvis jeg hadde underlagt meg dronning Elins tyranniske regime, ville tilværelsen på barneskolen ha vært adskillig lettere å leve. Men jeg ønsket ikke å være hoffdame. Jeg ville være fri; -spille fotball med gutta og smugrøyke med stallgjengen.

Det er en sjebnens ironi at vriompeiser ofte skaffer seg en jobb hvor de kan ha en form for makt. De kan oppføre seg så urimelig de bare ønsker og allikevel slippe unna med det. Folk er livredde for å si eller gjøre noe som setter dem i vranglås. For det er et utenomtvistelig faktum at å være frekk mot vriompeiser bare gjør dem enda ondere. Det er som å helle bensin på bålet.
Det sies også at man fanger flere fluer med honning enn med eddik. Urk. Må jeg bruke honningtunge mot en av disse ondskapsfulle, maktsyke menneskene en gang til, er jeg redd den faller av.

Jeg håper noen enten sørger for at Evelyn snart blir pensjonert eller gir henne et realt knull, alternativt noe mer nyttig å gjøre slik at hun lar meg være i fred. Jeg har tydeligvis påkalt hennes vrede, og noe sier meg at det kan jeg komme til å svi for i lang tid fremover...

The belief in a supernatural source of evil is not necessary. Men alone are quite capable of every wickedness

Å sikte mot stjernene

Noen vil kanskje tro at det verste ved å være syk over lengre tid, er smertene, frykten og ubehaget. Men egentlig er det ikke sånn. Det er ikke engang dét at du ikke helt kan gjøre ting du har lyst til å gjøre for egen del. Nei, det verste er å føle at du ikke har konsekvens. At du ikke helt evner å stille opp hvis noen trenger deg. Å innse hvor lite viktig du er i den store sammenhengen. Man blir smertelig klar over hvor alene en står. Egentlig.

Før jeg ble rammet av M.E. visste jeg knapt hva ensomhet var. Jeg hadde alltid folk å henge med.
Men de folka har ikke tid og energi til ting i den hektiske hverdagen som ikke er strømlinjeformet. Verden går for fort, det er for mye å gjøre, for mange plikter allerede. Ingenting passer dårligere enn å bli en syk venn. Du behøver ikke å sutre og klage og kreve og være en generell pain in the ass, du behøver bare å være syk nok til at folk vet om det. Enten skyr folk deg - redd for at du skal trå dem for nære og stille krav, eller de begynner å behandle deg som du er lett tilbakestående og ikke vet ditt eget beste.
Det er noe litt nedlatende over medlidenhet. Av de to ondene foretrekker jeg dem som unngår meg litt. Som ikke lengre spør hvordan jeg egentlig har det, men skjuler sin usikkerhet bak viderverdigheter. Overflatisk pjatt topper uforstandige, velmente råd når som helst.

Blir du syk over en lengre periode er det siste du ønsker å treffe på en gladlaks som kan fortelle at det ikke finnes problemer bare utfordringer. At du er din egen lykkes smed, og at det som ikke tar livet av deg bare gjør deg sterkere. Det er fint lite som irriterer meg mer enn slike Polyanna-figurer. Jeg skulle likt å se det mennesket som evnet å leke "være-glad-leken" etter halvannet år i sykesengen.

Ironisk nok er de jeg har best kontakt med nå de som tidligere var veldig i periferien av bekjentskapskretsen min. De synes jeg er sterk og modig. De gir meg mest glede i hverdagen.
Det har naturligvis å gjøre med at de i utgangspunktet er totalt blottet for noen som helst slags forpliktelse for mitt ve og vel. De slipper presset. Indre demoner som maser om at de burde, skulle måtte.

Det siste jeg ønsker er å oppleves som en belastning for andre. For de perifere vennene mine er jeg god nok som jeg er. De ser mulighetene, ikke begrensningene. De gir meg bekreftelse. De aksepterer meg som jeg er. Her og nå.
Jeg har tro på, og ønske om, at disse menneskene er blant mine nærmeste venner når dette er over. For det er ikke bare sånn at det er i motgang du ser hvem som er dine egentlige venner. Det er i motgang du oppdager hvem du selv egentlig er og hva du står for.

Den som har stått lenge nok ved avgrunnen, lærer seg å nyte utsikten.

Viktig melding

For det skal du vite; at når du har skrevet noe ned i affekt fordi du er redd for hva det vil avstedkomme ansikt til ansikt, og sendt det i en tung konvolutt med skarpe papirkanter, står de der svart på hvitt alle de slemme og vonde ordene. Selv om brevet forlengst er brent på et ulmende, rituelt bål og asken er spredt for alle vinder, står ordene etset inn i sjela mi.
Den harde solas sorteste skygge vil aldri lyse fred over ditt minne. Eller brenne inne med mitt.

En skål for alle kvinners ære

Som den gode(?) feminist jeg er, skulle jeg naturligvis helst ha tørket tårene, knyttet nevene og marsjert mot undertrykkelse og kroppsfiksering, men de røde strømpene er fulle av hull og jeg får ikke på meg buksene. Kan noen fortelle meg hvordan to usle kilo på en 175 cm høy kropp kan tilsvare en hel buksestørrelse?!

Nuvel. Det er med stor glede jeg registrerer at ikke alle har dabbet av engasjementet tilsvarende. Pedagoger heller Barbie ut med badevannet, Ladyfest arrangerer Minibøllekurs for unge jenter, det holdes appeller, arrangeres forestillinger og diskusjoner hele uken til ende. Engasjementet lever. Takk og lov.

Så: Bøllejenter, kåte jenter, flinke piker, ikke fullt så flinke piker, ladies, bitches, snupper, kvinner, bærter, etc., etc. Kjære medsøstre. Gratulerer med dagen!

Curbing my enthusiasm

Undertegnede er lykkelig (men ikke fullt så stolt) eier av Frogners styggeste dunejakke. Den er bronsefarget(!) og minst fire nummer for stor. Det fine med den er at den er så varm at jeg sannsynligvis kunne gått over Nordpolen med den uten å fryse. Er det noe jeg misliker, så er det å fryse. (Det er litt forsmedelig at man i dette forhutlede landet ikke kan være både snæsen og varm.) Jeg tar på meg sægge-jeans over treningsbuksene, Frogners styggeste dunejakke, lue og et stort, stikkende skjerf. Det er bare øynene som synes. Jeg kunne like gjerne gått i burka.

Egentlig ser jeg litt ut som en blanding av Michelin-mannen og et forvokst, vintertøypåkledd barnehagebarn i den dunejakka. Hvis jeg hadde veltet, hadde jeg ikke klart å reise meg igjen - bare trillet bortover.

Jeg visste ikke helt om jeg skulle le hjertelig eller bli skikkelig flau da jeg i dag møtte to hunder som synes dunejakka mi var usedvanlig festlig. De styrtet elleville mot meg med eieren på slep, logret villt og formelig kastet seg over meg. Eieren ble litt beskjemmet og mumlet noe om at de ikke pleide å gjøre sånt. Han forsto det simpelthen ikke. Men jeg forsto det. Hundene synes Frogners styggeste dunejakke er megakul!

Det kan jeg leve med:-)