Interludium

Rør ikke ved mitt hjerte i dag. Våren har gjort det alt
(Inger Hagerup)

Ventetid

Reality is for people who can't handle imagination

Jeg har egentlig orket å ta det inn over meg før, men nå som det begynner å nærme seg to år siden infeksjonen som førte til M.E., er det kanskje på tide å se fanden i hvitøyet. I følge statistikkene er det bare 20% som blir helt friske. 70% blir bedre, de siste 10% ikke i det hele tatt.

Normalt kimser jeg veldig av statistikker. De er ikke til å stole på. Det er bare noe fjas som analytikere og andre nerder har funnet på for å skape en slags forutsigbarhet. Mirakler skjer hele tiden, og tiden leger alle sår. Ikke sant?

I morgen er det en ny dag. Mai rundt hjørnet. Snart sommer. Da skal alt bli bedre. Hvis jeg tror på det, blir det det. Tror jeg.

Dersom du en dag blir stil spørsmålet
"Hva bruker du
dine våkne netter
og dine søvntunge dager til?"

Hvis noen spør
og du for skams skyld
syns du må lete fram et svar
Så vil du først finne det
i det innerste låste skapet
i den mørkeste kroken i hjernelabyrinten
Og det banale svaret lyder slik:

" Jeg venter på at det skal skje
et mirakel "

- Ingar Knutsen -

En Beta-kvinnes innblikk i den glansede verden

Min venninne redaktøren har gitt meg et gratis abonnement på magasinet for Hverdagslivet på høye hæler . Det er litt som å kaste perler (altså bladet) for svin(altså meg). Men hva sier man, liksom? Det mest nærliggende for meg var å si tuuuuusen takk og smile gledestrålende. Venninna mi er et veldig bra menneske, og jeg - slubberten - er et utakknemlig beist.

Grunnene til at jeg ikke kjøper glansede magasiner er mange. Jeg føler meg rett og slett litt ueffen når jeg blar i dem. Ikke er jeg fiks nok på håret, ikke har jeg kule nok klær og sko, jeg er en håpløs kokk, og bryr meg filla om hvordan Sarah Jessica Parker balanserer morsrollen og skuespilleryrket.
Glansede magasiner gir meg rett og slett dårlig samvittighet, kanskje fordi jeg føler meg som en kikker inn i en uvedkommende verden.

Noen ganger dukker det imidlertid opp noe som kan minne om interessante tema. I dette nummeret Alfahunnens fremmarsj.
Alfakvinnene er, i følge lederen, et resultat av at mennene er i ferd med å bli undertrykt. Hvertfall de mennene som på 70-tallet vokste opp med at de måtte la jentene slippe til i skoletimen. Jeg gikk på barneskolen på 70-tallet, og kan ikke huske at noen passet på at jentene fikk slippe til. Kanskje jeg er akkurat for gammel til å ha opplevd det? Jeg har et inntrykk av at folk (både menn og kvinner) som er 5-6 år og mer yngre enn meg, er mer selvhevdende og selvopptatte enn mitt årskull. (Muligens et tegn på at jeg begynner å bli en gammel, sur kjærring). For mens bladet påstår at Alfakvinnens største utfordring blir at hun selv har anledning til å begynne og undertrykke slik at mennene i neste omgang må se seg nødt til å gjøre opprør for å hevde seg, mener jeg at det er egosamfunnet vi må gjøre noe med. At vi alle, menn og kvinner, må bli mer ydmyke og lydhøre for hverandre. Hvis kvinnene utnytter sin relative frihet til å bli værre enn gutta, vil gutta hevde seg ytterligere. Og så har vi det gående.
Hvor sterke og individuelle vil vi egentlig være? Blir det en god verden hvis alle roper høyest, knuffer seg fremover i køen og ivaretar egne interesser før alle andres? I think not.
Det påstås at Alfakvinnene sprer seg fort. De kommer som et resultat av at kvinner har fått større ambisjoner, høyere utdannelse og mer penger mellom hendene.
Så blar man seg videre fra lederen til den aktuelle artikkelen. Og hva handler saken egentlig om? Jo, at menn sier de vil ha sterke, selvstendige kvinner. Men det er bare jug. Den egentlige dybden, eller mangel på sådan i artikkelen er at hvis du er jente og forbeholder deg retten til å ture frem som Siv Jensen eller Madonna blir det ikke noe på deg.

*sukk*

Nå trenger jeg litt motvekt her. Det blir enten et dypdykk ned i Otto Weininger eller så leier jeg alle Die Hard filmene og blåser ut resten av hjernen med gladvold og Bruce'rn.

Yippikayee, motherfucker!

Broket fortid

Du slette tid og jøjje meg. Mitt rennomme som dannet forretningskvinne har gått dukken!
162 personer har, i følge statistikken på mitt MSN-space, sett meg med 80-tallslugg og -øyebryn, full på raki mens jeg enten kliner med tyrkiske menn og/eller drikker om kapp med finske kvinner. And the other way around, om jeg ikke husker feil. På ett bilde har jeg sogar sovnet på bar.

Jeg har den senere tiden gjenopptatt kontakten med flere av de jeg traff da jeg var ute og reiste på 80- og 90-tallet. Det er kjempekult å ha dem på MSN. Plutselig er verden bitteliten. Jeg kan spørre Soile hva hun lytter til der i Helsinki, flørte med Peter i København eller dele røverhistorier med BA i Belek. Så har vi lagt ut bilder av mange av røverhistoriene. Og jeg trodde altså at det bare var de på egendefinert liste som hadde tilgang til albumet mitt. Men det har alle på MSN-lista mi. Der ligger det mange, også kunder. De har etter sigende hatt et ganske festlig innblikk i min utagerende fortid. (Jepp. Mette-Marit kan slenge seg i veggen!)

Jaggu...
:-/

Cursum perficio 2

Den jeg engang har vært
kan plutselig og intenst savne meg
som når jeg har vært ute og reist
og vender hjem
til mitt eget opplyste hus om natten
griper dørhåndtaket
og kjenner blodet fryse i årene
Låsene som mine nøkler passer til
er skiftet ut
Avstanden til døden er den samme
- Stein Mehren -

Det var ikke sånn det skulle bli. Det kan jeg konstatere. Men det er for sent å angre. På alt jeg har gjort. Jeg angrer ikke på det jeg ikke har gjort. Det sier litt. De aller fleste jeg kjenner har lister over ting de vil gjøre før de fyller 30, 40, før de dør. Ikke jeg. Det føles litt vemodig.
Noen ganger er det for sent å snu. Noen ganger går snumekanismen i stykker og lar seg ikke reparere. Slikt kan man ikke vite på forhånd.

Er du 19, tenker du ikke på at en dag i solen uten solfaktor vil føre til at når du blir 40 er huden din så seig og slitt at du må bruke lærpolish for at den ikke skal sprekke. Når du er 20, tenker du ikke at for mye party og lite vitaminer vil gjøre at kroppen din streiker allerede midtveis. Når du er 21 tenker du at det er et hav av tid å ta av, og alt man skulle, måtte, burde kommer tidsnok. Du vil leve her og nå, for du vet ikke hva som skjer i morgen. Hva som skjer i overimorgen bryr du deg fint lite om.

Noen ganger må man gjøre opp status. Sørge over den man var, og kanskje enda mer over den man har blitt.

Da jeg var 19 hadde jeg et hav av tid og lange uorganiserte lister over alt jeg skulle gjøre før jeg måtte, skulle, burde. Verden for mine føtter. -" the master of my fate; the captain of my soul". Alle steder jeg skulle få oppleve, alle mennesker jeg skulle treffe - oh vey - for en vidunderlig verden.

Det har vært en fantastisk reise. Men om noen spør meg "var det verdt det?", har jeg bare ett svar:

Nei.

My candle burns at both ends
It will not last the night
But ah my foes and oh my friends
It gives a lovely light

Øyeblikk

Mesteparten av livet vårt består av en serie bilder. De glir forbi som byer langs en motorvei. Men av og til stopper tiden opp. Og vi vet at dette er mer enn et forbipasserende bilde. Vi vet at alt ved nettopp dette øyeblikket alltid vil være med oss

Svimlende

Han har fått mindre hår og mer pondus. Gnisten er den samme, det kan jeg se av bildet. Han har alltid utstrålt kraft og energi. Den slo meg i bakken fra første sekund og løftet meg senere himmelhøyt som en svimmel sol i gnistrende øyeblikk.

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på deg, sier han. Bildet av deg er klistret opp på netthinna mi. Det er ikke alle som får oppleve det vi hadde. Hva var det som gikk galt, hvordan klarte vi å rote det til, jeg husker ikke hva som skjedde. Bare at en gang var alt magisk og vidunderlig, og det har det aldri vært igjen siden.

Jeg svarer ikke. Jeg kjenner at jeg vil krølle meg sammen til en liten ball og stenge meg selv inne i stummende mørke. Der ingen lyder slipper til; ikke et solglimt, ikke en tanke, ikke en sjel.

Til alle dager blir grå igjen

Det som hverken ruster eller blekner

Kunne ha fortalt
om dager på kaikanten
om balansegangen der
om solskinnsdypet som snor seg
og aldri snakker i gåter
men løser dem
-Falkeid-

Tilfeldigheter har en tendens til å dukke opp på de underligste vis og tidspunkt i min tilværelse. Det er ikke alltid så lett å se meningen med det hele.
Den siste tids refleksjon rundt lidenskap har fått meg til å tenke på Den Store Kjærligheten. Eller rettere sagt, - Den Lidenskapelige Forelskelsen. Du vet den som sluker deg med hud og hår og som brenner i deg så det nesten gjør vondt og fyller deg med så mye liv at du nesten ikke holder ut og flammer opp noe så inni helvete til du rett og slett imploderer. Den som etterlater deg i et uforståelig kaos.

Den (foreløpig) siste min brant ut for mer enn 10 år siden, og jeg kan ikke si at jeg har savnet den nevneverdig. Før altså nå i det siste. Jeg tror det er fordi jeg føler at jeg har stagnert. At jeg ikke når frem til geisten i meg. At jeg har behov for en skikkelig vekker. Så har jeg altså savnet den likevel. Tenkt på den. Skrevet om den. Lidenskapen... Flammen som gir liv - eller lyst til å leve. Selveste Livsgnisten.

I går hadde jeg en venninne på besøk. Hun vil ut og reise i sommer. Vi så på reisehåndbøker, kart og bilder fra min Store Reise.
Da hun gikk, ble jeg sittende og betrakte bildene grundig. Fotografier av venner jeg nesten hadde glemt men som jeg trodde alltid ville være nær - som rørte sjela mi. Bilder av steder jeg har opplevd som jeg hadde tenkt å returnere til en gang. Og av han jeg trodde var Den Store Kjærligheten. Jeg husket følelsene. Kjente luktene av urter, salt hav og solvarm hud, smakene av Middelhavet. Jeg hørte ekko av Soiles vidunderlige, trillende latter, så for meg Idils magedans, Lukes pantomime og Peters flørtende blikk. Hvordan månen var større og nærmere der, i Tyrkia sommeren i 89, enn jeg trodde var mulig.

Av en eller annen merkelig grunn spilte de plutselig Sam Brown's "Stop" på radioen. En stor slager det året jeg traff BA.
Vi var reiseledere. Han jobbet med underholdning, jeg med utflukter. Fra første blikk var det som om galskapen grep fatt i oss. Det kan hverken beskrives eller forklares uten å bli for klisje-aktig.
Jeg har hørt fra ham en gang siden vi brant ut i '95. Han ringte meg i fylla midt på natten for et par år siden og røra i vei om den store kjærligheten og meningen med livet. Å si at jeg ikke var spesielt mottagelig for hans sentimentale fyllerør ville være en underdrivelse. Hele samtalen endte med at han skjelte meg ut og kalte meg en kynisk, iskald bitch. Kanskje er jeg det. Kanskje har alt brent ut. Kanskje er det ikke mer igjen i meg.

Han hadde valgt sin kurs, og jeg måtte følge min. Problemet var at jeg følte meg mer og mer som de gamle sjøfarerne. De som lette etter verdens ende, men som bare fant andre hav og andre øyer. Som ble tatt hånd om av de innfødte og tryglet om å bli. Likevel seilte de videre. - Jaget. De var alltid ofre for rastløsheten. Og jeg var en av dem

Jeg satt altså her i går kveld, så på gamle bilder og hørte Sam Brown på radioen. Så ringte telefonen, og akkurat der og da syntes jeg ikke det var det minste merkelig at det var BA som ringte.

Nå som det er morgen, tenker jeg at det var da en underlig ting. Nesten litt spooky.
Hvis alt liv består av energi, kan denne energien sendes i en spesiell retning og nå et mål? Er alt tilfeldigheter, eller skjer alt med mening. Og hvem eller hva styrer meningen? Underbevisstheten vår? Andre menneskers elektriske impulser? Sjebnen?

Hvis det finnes et svar, er jeg ikke sikker på om jeg vil vite det. Det er noe vidunderlig med disse livets små mirakler, gåter og hemmeligheter. Kanskje er det nettopp de som er raisons d'étre....

Inger Johanne til minne

Jeg lette etter noe helt annet i skuffene mine da brevet dukket opp. Avskjedsbrevet. Inger Johanne valgte å gå ut av tiden i en alder av 42 år den 23 juni 2005. Da hadde hun levd med et uutholdelig, innvendig stress i 2 1/2 år uten å kunne samle tankene, uten å sove, uten å delta i livet.

Det har vært godt å snakke med deg i denne tiden, men får du dette brevet er jeg død. Du har ikke hørt fra meg på en stund... Jeg har mobilisert det jeg kan av krefter for å planlegge min egen begravelse. Det er helt sykt

Inger Johanne var et av ofrene for bivirkninger av så kalte lykkepiller.
Det finnes mange av dem i dette landet. Anslagsvis 10.000 som enten lever med skader, fysiske såvel som psykiske etter bruk av antidepressiva, eller de lever med plagsomme bivirkninger fordi de rett og slett ikke klarer å slutte på medisinen. Dette er medikamenter som fremstilles ufarlige, med milde og forbigående bivirkninger og uten avhengighetsproblematikk. I følge helsemyndighetene og legemiddelprodusentene er ikke de 10.000 menneskene skadet av medisin. De har hatt en "eskalering av sin psykiske grunnlidelse".
Og så går verden videre, uten så mye som et sideblikk på disse 10.000 menneskene. De lever med en smerte de færreste av oss kan ane konturene av, men de gjelds ikke. Lykkepillen har revolusjonert psykiatrien, og vi må ikke snakke om bivirkningene for da skremmer vi folk fra å ta medisinen sin og kanskje begå selvmord - påstår fagekspertisen..

Da jeg begynte å få disse voldsomme adrenalin-rushene forsto jeg at skaden var irreversibel. Alt er konstant kaos i hodet mitt. Hele døgnet. Jeg har ikke lenger normale tanker eller følelser, bare disse elektriske støtene. Seroxat har svidd av hjernen min

Inger Johanne var sliten og trist etter et dødsfall i nær familie. Hun orket ikke jobbe. Men da presset om å komme tilbake til jobb ble for stort, fikk hun foreskrevet antidepressivaet Seroxat av legen sin. Hun ble forklart at langvarig sorg kan gi en kjemisk ubalanse i hjernen. Seroxat skulle rette opp dette. I stedet ga den henne krampeanfall, dødsangst, søvnproblemer og følelseskaos. I stedet for å ta henne av medisinen, fikk hun ytterlige medikamenter mot symptomene Seroxat ga henne. Og alt ble bare verre. Og verre.

Man kan ved sjeldne anledninger lese eller høre om andre mennesker som har opplevd å få liv og helse ødelagt av denne type medikamenter. Straks er det en prominent psykiater på pletten som beskylder mediene for å drive skremselspropaganda. Og så blir det stille igjen.

legene har en autoritet i sitt embete, og folk stoler på legenes kunnskap. Men faktum er at når det gjelder disse medisinene, vet de bare de tingene legemiddelindustriene tuter dem ørene fulle av. Da jeg leste noe negativt om lykkepillen for 8 år siden og spurte psykiateren min om dette, svarte hun at: "Du kan ikke stole på det som står i avisen"

NrK Puls startet sin etterforsking på antidepressivaet Seroxat i 2003. Researchen gikk tregt. Ingen fageksperter var villige til å snakke om det faktum at SSRI-medikamenter kan har motsatt virkning i så mye som 36% av tilfellene. At de gjør folk agressive, følelsesmessig avstumpet eller suicidale. At de kan gi varige cardiovaskulære og hormonelle forandringer, nevrologiske og revmatiske sykdommer og alvorlig abstinens som kan vare i åresvis. For hvert svar de fikk dukket 10 spørsmål opp. For hver benektelse fra fagekspertisen, dukket det opp en gruppe mennesker som mente at lykkepillen hadde ødelagt dem.
Det første programmet gikk på lufta i november 2003. Det handlet om folk som hadde dødd av bivirkninger, tatt livet av seg på grunn av bivirkninger/abstinens og de som hadde overlevd bivirkningene og deres kamp for å få erstatning. I programmet blir Statens Legemiddelverk (SLV) og legemiddelprodusenten konfrontert med manglende opplysninger om bivirkninger. Legemiddelprodusenten GlaxoSmithKline hevder hårdnakket at det ikke finnes alvorlige bivirkninger, SLV sier at vel shit happens og at vi må se på helhetsbildet. Det vil si at vi må tåle litt svinn.
Videre fulgte Puls-redaksjonen nye spor, og fant at både den svenske og amerikanske Felleskatalogen inneholdt mange flere detaljer om skader og bivirkninger enn den norske.
Etter å ha søkt Helsedepartementet om tillatelse, fikk Pulsredaksjonen i samarbeid med farmakolog-ekspert Ivar Aursnes endelig innsyn i dokumentasjonen for godkjenning av Seroxat i Norge. I disse papirene fant de bevis for at Seroxat kunne gi alvorlig sykdom, og at den faktisk økte selvmordsfaren. Aursnes skrev en rapport om dette funnet "Suicide attempts in clinical trials with paroxetine randomised against placebo”, som bl.a. ble publisert i det prestisjetunge Lancet. Det ble store oppslag om dette på nyhetene i Europa. Her i Norge var det helt tyst, helt til man nylig kunne lese at det er lagt til en advarsel om suicid i pakningsvedlegget. Seroxat er ikke tatt av markedet. Ingen har fått erstatning for tapt helse. Og verden går videre uten et sideblikk på de som ligger ruinert hjemme i sin egen stue og som ikke orker kjempe for sin egen sak.

Inger Johanne ga opp. Hun orket ikke mer.

det føles som jeg har et eneste langt panikkanfall uten avbrekk. I de siste 2 1/2 år har jeg tenkt på selvmord hvert sekund, men bena mine er helt gele, så jeg vet ironisk nok ikke hvordan jeg skal holde meg oppe lenge nok. Jeg er fanget i min egen elendighet. Det er rett og slett patetisk. På kjøkkenbenken ligger bunker med avskjedsbrev. I morgen finner jeg kanskje en utvei...

Jeg har på en måte lovet Inger Johanne å følge opp dette. Det har vist seg å være en Sisyfos-oppgave.
Man skulle tro at Puls iherdige arbeid skulle gi resultater også for de som allerede er skadet. Men slik er det ikke. Jeg har vært i kontakt med utallige instanser. Sjokkerende nok bryr de seg ikke. Fordi så mange får hjelp av disse medisinene. Helsemyndighetene er ikke en gang interessert i å finne ut hvorfor noen får bivirkninger og skader, eller hvordan de kan bli friske igjen. I mellomtiden risikerer stadig flere å få livene sine ødelagt av en medisin som skal hjelpe dem. Fordi fortsatt mener helsemyndighetene at dette er trygge medisiner. Så foreskrives det i store mengder; - til sjenerte barn, premenstruelle kvinner og stressa personer.

Vi står midt oppe i et gigantisk sosialt eksperiment som først vil gi svar en gang i fremtiden.

Da håper jeg Inger Johanne vil få oppreisning. I mellomtiden; hvil i fred...

Å leva, det er å leggja all urett og lygn i grav;

Å briste en demning

Jeg er den første til å innrømme at jeg muligens er for følsom for denne verden. Ikke nødvendigvis nevrotisk - jeg kan fremstå stø som et fjell. Mer oversanselig. Jeg sanser lenge før jeg tenker, uten egentlig å være det bevisst. Den rasjonelle tanken bruker litt mer tid på å nå frem enn fornemmelsen. Jeg kan sanse agressivitet på flere meters avstand. Likeså frykt, sorg, glede, kjærlighet.
Man kan kanskje tenke at jeg lever på instinkt. At jeg ikke har et beskyttende filter mot verden. Samtidig har jeg behov for å være helhjertet til stede. Og jeg ønsker at alle andre også skal være det. Det blir et paradoks.

Hva er det med menneskehetens tilsynelatende økende følelsesløshet?
Rasjonell informasjon tyter mot oss fra alle kanter. Alt er tilgjengelig ved et tastetrykk. Likevel, eller kanskje derfor, synes menneskene å få stadig mindre forståelse av sin egen eksistens.

Vi lever i en atomistisk tid, et atomistisk kaos... jakten på lykken vil aldri bli større enn når den innfanges midt i mellom i dag og i morgen. For i overimorgen kan all jakttid ha opphørt en gang for alle...
- Nietzsche-

Det er veldig mange som ikke er helt til stede i verden. Du ser dem - eller i det minste sanser dem - over alt. De som opplever livet som en evig jakt etter lykke og mening. De flykter fra sin egen eksistens gjennom apati, følelsesløshet eller hedonisme.

Nordmenns mangel på lidenskap og entusiasme slutter aldri å forbause meg. Den ergrer meg også, for etter 16 år her har jeg ikke unngått å la meg trekke inn i den kjipe følelsen av å måtte spare på entusiasmen. Som om den vil komme til å brukes opp hvis jeg ikke passer på. Man skal liksom ikke inngi forventninger. Men jeg har likevel et enormt behov for å vise grenseløs entusiasme om det er noe som begeistrer meg. Det skremmer noen. Spesielt menn...

Norske menn er, med noen få hederlige unntak, utrolig lidenskapsløse. De kan naturligvis være kjempehorny eller juble av glede når fotballaget deres scorer, men de har ingen hverdagslidenskap. De hopper sjelden i taket selvom de synes du er søt eller sier noe uhyre smart/morsomt. Jeg synes det er merkelig og jeg er ikke bekvem med det. Faktisk er denne følelsen av alltid å ikke være bra nok og måtte holde følelsene i tømme utrolig hemmende for livsutfoldelsen min.

jeg var rede til å tro at jeg måtte lege meg selv for å kunne lege verden. Nå har jeg innsett at jeg må lege verden for å kunne lege meg selv. Det er en umulig oppgave. Den gjør meg krumbøyd.
-Fay Weldon-

I vår kultur ser det ut til at vi alle er redde for å snakke om 'væren'. Er det for avslørende, for intimt, for dypt?
Når vi underminerer 'væren', mister vi nettopp de tingene vi verdsetter mest i livet. For følelsen av 'å være' er knyttet til de spørsmålene som er av de dypeste og mest fundamentale. - Spørsmålene om kjærlighet, død, angst og empati. Og kjærligheten krever ikke først og fremst bevis, men uttrykk for kjærlighet. Frykt sperrer for lidenskap. Men frykt beviser også at verdier, uansett hvor uklare de er, finnes i mennesket. Uten verdier ville det bare finnes ufruktbar fortvilelse.

Mennesket er fremdeles det vesenet som er i stand til å undre seg, bli begeistret av en sonate, rørt av poesi og betrakte en soloppgang med ærefrykt for det magiske i verden. Men hvorfor er det så vanskelig å videreføre denne begeistringen til våre medmennesker? Er vi redd for å trå for nære, ikke strekke til, for å briste en demning?

i fin form

"Det skal værra litt glasur på kaka!", sa min gode venn S da jeg klagde over at buksene mine hadde krympet. "Menn vil ha kvinner med former" (Ja, jøss).
Jeg var sikker på det var noe galt med termostaten på vaskemaskinen. Den villfarelsen har jeg levd på lenge (Intet er så vidunderlig som selvbedrag), men nå som selv sægge-buksene begynner å stramme, er det kanskje på tide å legge vekk sjokoladekjeksen...

Rock bottom

"Først hørte jeg et smell bak panna, jeg klarte ikke å puste og alt ble hvitt omkring meg. Så sank jeg. Det ble mørkere, det var et seigt, mildt mørke uten lyd. Så traff svømmeføttene bånn og jeg fjæra, som mannen på månen. Til min store forbauselse ble jeg stående dønn fast på bunnen. Jeg kom ikke av flekken. Jeg flaksa med armene som en syk fugl. Men jeg fikk ikke panikk. Jeg bare begynte å gå. Jeg ante ikke i hvilken retning. Jeg var en fotgjenger på havets bunn. Det var det blybeltet. Det var for tungt. Det var for mye bly. Eller kanskje jeg var for lett. "

Blybeltet er for tungt. Jeg har jugd på vekta. Men i likhet med Kim Karlsen får jeg ikke panikk.


Jeg er en fotgjenger på havets bunn. Her har jeg gått lenge. Så lenge at jeg har utviklet svømmehud mellom tærne og gullfiskhukommelse. I det siste har jeg tenkt veldig mye på det kapittelet med Kim Karlsen i Bly, enda det må være minst femten år siden jeg leste boken. Jeg husker ikke hva jeg skal hente på kjøkkenet eller hva telefonsamtalen jeg hadde for en halv time siden handlet om, men jeg husker en hel passasje fra en bok som riktignok var god men ikke gjorde overrevolusjonerende inntrykk da jeg leste den.
Hodet er fyllt av vann og tankesurr. Noen har begynt å kalle meg Dory etter den glemske fisken i Finding Nemo. Jeg kan glemme hva jeg snakker om midt i en samtale. Jeg bytter om ord som på en eller annen måte har med hverandre å gjøre men som likevel ikke betyr det samme. Selvangivelse og sykemelding, for eksempel. Tro det eller ei, det kan faktisk bli ganske festlige samtaler av sånt.
Men allikevel - i det latteren legger seg, føler jeg meg alltid litt bortkommen.

Jeg vil ha tilbake den snabbe skallen min!