 |
| fredag, februar 10, 2006 |
| Kjemisk lykke? |
Inspirert av medblogger Hjorten's bloggpost om hyperaktive barn og Jakten på diagnosene, fikk jeg lyst til å reflektere litt rundt dette med legenes kobling til legemiddelindustrien, diagnosesetting og økende bruk av medisiner.
For det har jo faktisk blitt slik at menneskelig adferd i økende grad blir patologisert. Hva skyldes det at stadig flere blir diagnostisert med psykiske forstyrrelser og adferdsproblemer? Er vi i ferd med å sykeliggjøre naturlige reaksjoner på livets smerte, og er dette i så fall en positiv utvikling? Er det forsvarlig å medisinere vanskelige barn, sjenerte mennesker og premenstruelle kvinner med medikamenter som potensielt sett er veldig skadelige?
På midten av 90-tallet eksploderte salget av en ny type antidepressiva; selektive serotoninin re-opptakshemmere, SSRI - også kalt Lykkepiller. Det ble antatt at medikamentene hadde færre og mindre alvorlige bivirkninger enn eldre tricykliske antidepressiva. Gjennom denne antagelsen legitimerte man bruk av medikamentene - ikke bare mot tunge depresjoner, men også mot sorgreaksjoner, stressrelaterte lidelser, mot PMS og ved røykeslutt. Det man unnlot å informere om ved lanseringen av det første SSRI-medikamentet Seroxat her i Norge, var at medikamentene bød på ubehagelige bivirkninger, selvmordsfare og avhengighetsproblematikk. Nylig kom det fram at Statens legemiddelverk hadde tilbakeholdt denne informasjonen i 15 år.
Dette har ført til at et 10.000-talls mennesker lever med skader og avhengighetsproblematikk etter (unødvendig) bruk av antidepressiva.
Medisinsk framskritt eller ren markedsføringsstrategi?
"Sosial angst" er eksempel på en ny diagnose ingen hadde hørt om før legemiddelindustrien sa de hadde en medisin mot det. Nå kan man kanskje si at det å være veldig sjenert kan være veldig hemmende for livsutfoldelsen for noen, og om man kan ta en liten pille - hva så?
Vel, jeg vil påstå at det er uheldig sett utfra flere faktorer. For det første er altså ikke medisinene ufarlige, for det andre frarøver de mennesket å vokse gjennom motgang. Før var vi forberedt på å leve med livets mangfold. Nå er vår kultur forandret og livets mangfold ser ut til å ha blitt målgrupper for legemiddelindustrien.
Disse pillene gir mer energi men mindre kraft. Man skulle tro at disse to begrepene har samme betydning, men slik er det ikke. Man får mer energi til f.eks. rydde i sokkeskuffen, men mindre kraft til å forandre livet sitt.
"Lykkepiller" har blitt mer et markedsføringskonsept enn legemiddel. Man har lansert en teori om at mennesker med psykiske lidelser mangler et signalstoff i hjernen; Serotonin. Hvis nivået av serotonin er feil, vil vi ikke fungere som vi skal. Tilføres stoffet blir alt som det skal være.
- Selective serotonine reuptake inhibitors er et begrep som tiltaler forskere innen nevrologi. Spesielt psykiatere som lenge har lidd mindreverdighetskompleks ovenfor sine legekollegaer og blitt ansett som en slags avanserte sosialarbeidere har omfavnet begrepet. De rettferdiggjør medisinering av depresjon på samme måte som medisinering av høyt blodtrykk. “Se, vi er også vitenskapsmenn!”
Tanken om biologisk psykiatri spekket med “vitenskap” om hjernefunksjoner, har forført en hel faggruppe. Termen SSRI stammer dog ikke fra vitenskapen, men fra legemiddelindustriens markedsføring. Prof. Edward Shorter
En av verdens fremste eksperter på SSRI, David Healy avviser teorien om at lavt serotonin-nivå fører til depresjon:
-Man har aldri klart å påvise forstyrrelser av serotonin-nivået hos deprimerte mennesker. Vi vet ikke hva som forårsaker depresjon, men vi vet at SSRI påvirker serotonin-nivået. Markedsføringspråket har forandret vår kultur i den grad at alle har blitt påvirket. Alle tror at mangel på serotonin fører til depresjon, men det finnes ikke bevis, sier Healy.
Vi snakker i dag om SSRI og kjemi som vi tidligere snakket om Freud og seksuelle komplekser. I perioden 1940 til 1960 hadde vi en mengde “psykobabbel”. – En slurvete omgåelse av fakta. Dette har blitt endret til “biobabbel” – en terminologi rundt serotonin som folk tror seg å forstå men som i virkeligheten er meningsløs.
Hva nå?
Nylig kunne avisene melde at det er registrert nedgang i salget av antidepressive medisiner, for første gang på mange år. Fra 1960-tallet har bruken av AD økt hvert eneste år. Helt fram til 2005. Det skyldes sannsynligvis ikke at folk har blitt mindre deprimerte, men forhåpentlig at både leger og pasienter er i ferd med å gjennomskue legemiddelindustriens kyniske bedrag.
(Kilder: MotKur: NRK Puls, BBC og The Guardian) |
Tankeranglet av Rockette on fredag, februar 10, 2006 at 9:57 AM | Permalink  |
|
| 8 har sagt noe: |
-
Det vanlige er jo å gi den grådige og kyniske "legemiddelindustrien" skylden for alt slikt som dette.
Men hvorfor utvikler legemiddelindustrien "lykkepiller"?
Er det ikke fordi den menneskelige mentalitet er blitt som den er blitt?
Smerte, angst, utrygghetsfølelse osv. er tiltagende. "Alt" er farlig. Det viktigste journalist-spørsmål hvis noe dramatisk skjer er :"Var du redd"? Det neste blir påbud om bruk av hjelm i badekaret, eller kanskje forbud mot badekar.
Det er ikke smerten som sådan, nei det er REDSELEN for smerte. Intet er verre enn redselen for smerte. Jeg har i flere år selv vært kiroporaktorpasient (og ble etter hvert kurert), så smerte, hva er det? Det kunne være slike tilstander i rygg og nakke at jeg "så stjerner", men hva så? Ingen snakket om sånt i min oppvkest. Man må da tåle å leve.
Denne paranoide redslel for all "fare" er kalt "sikkerhetsfacismen" og er i dag et "blomstrende" kulturfenomen.
Siden "alt" er farlig må det også utarbeides forskrifter for, påbud for, og forbud mot "alt".
Barns oppvekst i dag må være polstret. Treet i bunnen av akesklia i barnehagen må iføres en skumgummimadrass eller noe, barna kunne jo "slå seg". Jaha?
I min opvekst eksisterte ikke slike ideer, og vi slo oss, skrubbet oss, skar oss opp og gudene vet ikke hva. Noen brakk både armer og bein. But so fucking what?
Ingen tenkte på dette som noe det var grunn til å løfte ett øyenbryn for.
Men i dag er det en hær av synsere, sosionomer, bryråkrater osv. i allverdens "etater" hvis oppgave det er å beskytte oss mot livet.Hvis et barn snubler og skrubber knærne og hendene er det en gedigen skandale som avføder 1.sideoppslag og top story på Dagsrevyen. "Noen må gjøres ansvarlig! Hvor er kommunen?"
Forventningen om det sosialdemokratiske trygghetsparadis har gjort oss slik.
Vi forventer en tilværelse (ikke VI, jeg hører ikke til der) der vi svever rundt på et teppe av den mykeste bomull, og vugge-til-grav staten står parat med sin illusjon om at "dette fikser vi", dersom det skulle være noe. Det er bare å trykke på ringeknappen, så kommer sosionomene løpende. Tror man.
Når mennesker fra en annen barbarsisk kultur banker på hos oss og forlanger at vi skal leve i pakt med deres normer og tradisjoner, at vi skylder dem "respekt", da klapper minst halvparten av befolkningen sammen og skjelver og sier "selvfølgelig skal vi etterleve deres direktiver".
"Vi" er så pakket inn i sikkerhetsbomull at bare noen hever stemmen blir "vi" til aspeløv. (jeg er fortsatt ikke med i "vi")
Norge har før vist seg å være et lett bytte. 9. april 1940 da tyske soldater marsjerte ned Karl Johan, (avbildet som en del av vår nasjonale hukommelse), sto befolkningen bare og måpte. Ikke lenge før hadde jo utenriksministeren og regjeringen forsikret folk at Norge ikke ville bli utsatt for noe, tross Hitlers åpenbare intensjoner.
Slik er det igjen. Norge blir igjen overtatt mens folk står og måper. denne gangen er det på det mentale plan.
Nå skal vi vise "respekt" for barbarer, som driver med "æres"drap, kjønnslemlestelse, kvinneundertrykking, tvangsgifte, steining og halshugging som straffemoetoder osv. Og som går fullstendig fra konseptene i møte med kritikk. Og gjengen av måpere
bare nikker nervøst og tafatt når de får beskjeden: Respekter oss eller dø!
Hva fortjener man da? Jo, å leve som dhimmier i "eget land", under den store profets beskyttelse (eller var det guden hans?), der man kan fortsette å tusle tafatt rundt som annenragns borgere, og må henge på "fred være med ham" om man skulle våge å ta profetens navn i sin munn.
Dette er jo dialogens konsekvens.
Hva skjedde om man prøvde "dialog" med Djengis Khan? Men det er jo så lenge siden.
Så, ta en lykkepille og vær glad til at den finnes.
-
Gratulerer, Mammon. Dette må være ny rekord i avsporing fra blogpost! At du også fikk inn et sleivspark til sosialdemokratene der, er nesten imponerende.
;-P
-
Takker. Jeg er ikke vant til å bli gratulert av deg, heller det motsatte, og da med rimelig stram overleppe.
Det er dog litt betenkelig dog at du ikke ser poenget, jeg trodde du hadde en analytisk tilnærming.
Men det letteste er å skylde på de grådige kapitalistsvina, selvsagt. Som alltid.
Hva skal vi nå med legemiddelindustrien, den steller bare i stand djevelskap uansett, rå og kynisk som den er.
Takke meg til medsinmannen og de kloke konene.
-
Jeg skjønner ikke hvor du får det fra at jeg blir sur og fornærmet over kommentarene dine. Sannheten er at de morer meg - tidvis kostelig
-
Morer? Ja da har vi et gjensidig element. Skjønt, tonen når du skriver gir intet inntrykk av morskap.
Men erfaringen er jo lik bestandig: Antyd overfor en kvinne at hun er sur når hun er sur. Da blir hun VIRKELIG sur.
Intet gjør en sur kvinne SÅ sur som å høre at hun er sur når hun er sur.
*Geeeeeez* :-))
-
PS
Og forsikringene er aldri så sterke som da:
Jeg nei? Jeg er SLETT IKKE sur! (Grrrrrrrrrr)
:-)))
DS
-
I tilfelle du ikke har fått det med deg(jf. nyeste bloggpost, bl.a.): Jeg passer ikke så godt inn i de vanligste kvinneklisjeene...
-
/Jeg passer ikke så godt inn i de vanligste kvinneklisjeene...\
Neheii? Men VAR dette en klisje? Kunne det være bygget på "visse erfaringer".. som muligens ikke er klisjeer?
Hm. Kanskje man har latt seg lure av skuespill.
|
| |
| << Utskytningsrampen |
| |
|
|
|
 |
|
|
Det vanlige er jo å gi den grådige og kyniske "legemiddelindustrien" skylden for alt slikt som dette.
Men hvorfor utvikler legemiddelindustrien "lykkepiller"?
Er det ikke fordi den menneskelige mentalitet er blitt som den er blitt?
Smerte, angst, utrygghetsfølelse osv. er tiltagende. "Alt" er farlig. Det viktigste journalist-spørsmål hvis noe dramatisk skjer er :"Var du redd"? Det neste blir påbud om bruk av hjelm i badekaret, eller kanskje forbud mot badekar.
Det er ikke smerten som sådan, nei det er REDSELEN for smerte. Intet er verre enn redselen for smerte. Jeg har i flere år selv vært kiroporaktorpasient (og ble etter hvert kurert), så smerte, hva er det? Det kunne være slike tilstander i rygg og nakke at jeg "så stjerner", men hva så? Ingen snakket om sånt i min oppvkest. Man må da tåle å leve.
Denne paranoide redslel for all "fare" er kalt "sikkerhetsfacismen" og er i dag et "blomstrende" kulturfenomen.
Siden "alt" er farlig må det også utarbeides forskrifter for, påbud for, og forbud mot "alt".
Barns oppvekst i dag må være polstret. Treet i bunnen av akesklia i barnehagen må iføres en skumgummimadrass eller noe, barna kunne jo "slå seg". Jaha?
I min opvekst eksisterte ikke slike ideer, og vi slo oss, skrubbet oss, skar oss opp og gudene vet ikke hva. Noen brakk både armer og bein. But so fucking what?
Ingen tenkte på dette som noe det var grunn til å løfte ett øyenbryn for.
Men i dag er det en hær av synsere, sosionomer, bryråkrater osv. i allverdens "etater" hvis oppgave det er å beskytte oss mot livet.Hvis et barn snubler og skrubber knærne og hendene er det en gedigen skandale som avføder 1.sideoppslag og top story på Dagsrevyen. "Noen må gjøres ansvarlig! Hvor er kommunen?"
Forventningen om det sosialdemokratiske trygghetsparadis har gjort oss slik.
Vi forventer en tilværelse (ikke VI, jeg hører ikke til der) der vi svever rundt på et teppe av den mykeste bomull, og vugge-til-grav staten står parat med sin illusjon om at "dette fikser vi", dersom det skulle være noe. Det er bare å trykke på ringeknappen, så kommer sosionomene løpende. Tror man.
Når mennesker fra en annen barbarsisk kultur banker på hos oss og forlanger at vi skal leve i pakt med deres normer og tradisjoner, at vi skylder dem "respekt", da klapper minst halvparten av befolkningen sammen og skjelver og sier "selvfølgelig skal vi etterleve deres direktiver".
"Vi" er så pakket inn i sikkerhetsbomull at bare noen hever stemmen blir "vi" til aspeløv. (jeg er fortsatt ikke med i "vi")
Norge har før vist seg å være et lett bytte. 9. april 1940 da tyske soldater marsjerte ned Karl Johan, (avbildet som en del av vår nasjonale hukommelse), sto befolkningen bare og måpte. Ikke lenge før hadde jo utenriksministeren og regjeringen forsikret folk at Norge ikke ville bli utsatt for noe, tross Hitlers åpenbare intensjoner.
Slik er det igjen. Norge blir igjen overtatt mens folk står og måper. denne gangen er det på det mentale plan.
Nå skal vi vise "respekt" for barbarer, som driver med "æres"drap, kjønnslemlestelse, kvinneundertrykking, tvangsgifte, steining og halshugging som straffemoetoder osv. Og som går fullstendig fra konseptene i møte med kritikk. Og gjengen av måpere
bare nikker nervøst og tafatt når de får beskjeden: Respekter oss eller dø!
Hva fortjener man da? Jo, å leve som dhimmier i "eget land", under den store profets beskyttelse (eller var det guden hans?), der man kan fortsette å tusle tafatt rundt som annenragns borgere, og må henge på "fred være med ham" om man skulle våge å ta profetens navn i sin munn.
Dette er jo dialogens konsekvens.
Hva skjedde om man prøvde "dialog" med Djengis Khan? Men det er jo så lenge siden.
Så, ta en lykkepille og vær glad til at den finnes.