Det går en Nemesis gjennom alles liv.
Året var 1986, og jeg hadde bare vage erindringer om hva som hadde skjedd mellom Hellas og havnen i Puerto Banus, der jeg fikk haik med et britisk/fransk ektepar og deres enorme motoryacht.
Vage bilder fra Portugal, Marocco, Spania, Italia lå som dis på netthinna. Jeg hadde ingen sikre formeninger om hva som egentlig hadde skjedd der. Hvem jeg hadde truffet. Antageligvis andre fortapte får på søken etter mål og mening. Forvirrede generasjon-X’ere proppfulle av ironiske kommentarer og uutholdelig kjedsomhet. Alt var litt tåkete.
Det første jeg gjorde på Samos var å spy. Utover rekka, ned i det blå, blå havet.
Jeg var nykter, det skal jeg ha. Og da jeg kravlet meg opp i knestående og kikket opp mot den lille, fredelige byen, forsto jeg at seilasen var over for min del. Jeg hoppet i land, og for første gang siden jeg reiste fra Norge for å finne friheten, følte jeg meg fri. Det var bare meg – helt naturlig og uanfektet. Det fikk meg til å bryte ut i latter.
Henning hadde sett sørgmodig på meg da vi stod på Gardemoen. Hadde ikke lyst å være igjen, kunne ikke være med.
“Hva skal du gjøre da?”
“Vet ikke. Finne meg selv kanskje”, lo jeg, uten egentlig å merke smilet.
“Hva om du må lete veldig lenge for å finne deg selv? Eller enda verre: tenk om du finner deg selv og ikke liker den du er!”
Henning var min beste venn, og jeg elsket ham mer enn himmelen, stjernene og havet på en gang. Men for Henning er glasset alltid halvtomt. Det er tryggest slik. Da blir han ikke skuffet. Noen ganger tenker jeg at Henning egentlig aldri har hatt et glass som er stort nok.
Hvordan kom jeg til å tenke på dette?
Jo, jeg snakket med Henning i sted. Vi snakket om hvordan livet har blitt. Hvem vi har blitt. Og alle drømmene som ennå ikke er realisert.
Da vi avsluttet telefonsamtalen, kom jeg til å tenke på det Henning sa da jeg dro:
Hva om du må lete veldig lenge for å finne deg selv?
Det er 20 år siden...
I rörelse
Den mätta dagen, den er inte störst - den besta dagen er en dag av törst. Nog finns det mål och mening med vår färd, men det er vägen som er mödan värd
-karin boye-
9 kommentarer:
Jeg vet hvem jeg er, såpass skal jeg ha.
Det skal du - Du skal sikkert ha mer også:-)
u r missed, Sexy. Håper forberedelsene går bra
60% vann.
Eller 70% vann.
Pasta, kanskje.
72,8% vann kan altså dreie seg om muskler eller pasta, men ikke kroppen som helhet (skal vi tro Britannica, og det er det jo slett ikke sikkert vi skal).
Hadde jeg visst hvem du var, så kunne vi kanskje diskutert pasta. Men det vet jeg ikke, og noen ting er det upassende å ta opp med fremmede.
Personen du elsker er 72,8% vann
Det blir nevnt i forbindelse med havet, døden og kjærligheten - i romanen "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet"
Det handlet om å være usynlig men likevel elsket, om å velge å være et tannhjul i det store urverket, om havet, dem som har krysset det og om vanskelighetene ved å bygge en båt.
Det hender jeg er intern med meg selv. For meg selv.
Men vi kan godt diskutere pasta også:-)
Jeg har den største forståelse for nødvendigheten av kryptiske mumlekommentarer. Jeg bedriver selv den sporten på et sted enkelte, med bekymret forvirring i blikket, omtaler som bloggen min.
Takk skal du likevel ha for presiseringen.
Vil du gjøre oss den ære å gi url'en til den?
:-)
Men i postmodernismen så handler det ikke om å finne seg selv, men å skape seg selv. :fagidiot:
...eller "re-invent yourself"?
Nei takk. Been there done that, som det heter. Nå vil jeg finne tilbake til det ekte og enkle...
:-)
Jo, men hvilken del av oss er ekte og genuin?
Hvor er du hen om dagene, jeg ser deg ingen steder på nett! Abstinens deluxe har jeg nu!
Legg inn en kommentar