Hverdagsondskap

Esquil kom for litt siden med en digresjon i kommentarfeltet på posten Pimp my wrinkly ass. Er det slik at onde handlinger avler ondskap?
Han snakket kanskje først og fremst om riktig onde handlinger som voldtekt, overgrep og utnyttelse, men det fikk meg allikevel til å tenke på de små, slemme handlingene. De som ikke er straffbare. Som kan komme ut av manglende innsikt, forakt, fordommer, misunnelse, konkurranseinstinkt, eller rett og slett bare dårlige manerer. De som vi - der vi ikke blir utsatt for dem gjentatte ganger - bare børster av oss og hever oss over.

Jeg tenker mye på hverdagsondskap. Noen vil kanskje kalle det slemhet, men jeg mener det er ondskap. Slemme handlinger kan være veldig ødeleggende for dem som blir utsatt for det. Slemhet er grobunn for dårlig selvtillitt og mindreverdighetsfølelse. Mindreverdighetsfølelse kan føre til handlinger man kanskje normalt ikke ville begått. I sjeldne tilfeller kan det være onde handlinger som rammer andre, men i de aller fleste tilfeller tror jeg det kan være handlinger som bare rammer oss selv; -Hverdagsondskapshandlinger kan lede til selvdestruktivitet.

Noen mennesker går rundt og er slemme hele tiden uten at de reflekterer noe særlig over det. De gjør ingenting straffbart. Det kan være den undertrykkende storesøsteren/ -broren, de ekskluderende medelevene/ kollegaene, den terroriserende sjefen eller den spydige venn/innen.
Det kan også være h*n som surfer rundt på nettdebatter og lirer av seg onde kommentarer.

Hvem er nettrollet egentlig? Er h*n slik i RL? Er han syk i hodet? Kanskje er det naboen din, kollegaen, kompisen - som er helt grei å ha med å gjøre i hverdagen. Inne i seg nærer han en dyp forakt for andre mennesker. Muligens har han en irrasjonell grunn for det, muligens er han selv et slags offer for onde handlinger. Han kan føle forakt for kvinner på grunn av en herskesyk mor, for homser, for utlendinger, for alle som ikke er slik han ønsker alle i verden skal være så livet blir lettere å leve.

Jeg blir like sjokkert/sint/trist/rystet hver gang dette trollet dukker opp. Senest i dag på Dagbladet.no. Synnøve Skjeldal fra Dixie stiller opp i nettmøte og modig forteller om da hun ble voldtatt av en venn som 17-åring.
I kommentarfeltet er det de sedvanlige som vil plukke på journalistens påstand om at de fleste overgripere er nordmenn, de som mener at dette er feministisk propaganda, og den syke sjelen som kommer med det ondeste av det onde; "du drakk, du tok han med på rommet du, lot han trenge inn i deg. voldtekt my ass". Men også den skjulte, liksom litt tilforlatelige ondskapen: "Men hvor godt kjente hun denne kameraten før hun valgte å invitere personen hjem til seg inn på soverommet midt på natta?"
Den første er kanskje styggest, men på grunn av sin usaklighet rammer den ikke så hardt som den neste. Den neste griper fatt i tvilen offeret muligens har i seg selv; kanskje var det min egen skyld.
Det er den som får konsekvens. Som griper fatt i selvforakten og -destruksjonen. Den er virkelig ond. Mon tro om debattanten reflekterer over dette?

For et menneske som har blitt utsatt for gjentatte onde handlinger eller en sterk krenkelse, er selvtillit og egenverd skjøre saker. Jeg tror hverdagsondskapstrollene vet dette på et underbevisst plan og bruker det for å kunne fortsette terroriseringen sin - uvisst av hvilken grunn. Kanskje gir det dem en følelse av makt.

Dette fører naturligvis til en følelse av avmakt hos den krenkede. Hva gjør et menneske når det føler avmakt? Jo, man griper etter det man kan for å gjenvinne balansen og tryggheten. Det trygge er i disse tilfellene ikke reellt trygt, det er bare den raskeste måten å havne med bena ned og hodet opp. Førsteinnskytelser er ikke alltid rasjonelle. Sånn sett er det en viss logikk i at jenter som har vært utsatt for voldtekt for eksempel blir nakenmodeller. De tar tilbake kontrollen over sin egen seksualitet og sin egen kropp. Du kan se, men ikke røre. Dette er ikke nødvendigvis den beste løsningen, men det funker. Det gir en form for integritet.
Det kan også være mobbeofferet som sørger for å bli den mest vellykkede, den vakreste, den flinkeste. Som går gjennom hele livet som ja-menneske, men som slites opp innvendig fordi ordet "nei" ligger og gnager og vil ut. Spesielt sunt er ikke det heller.

Onde handlinger avler i noen tilfeller ondskap, men oftere fører det til at gode sjeler faller i staver. Det synes jeg er like viktig å huske på som at gode handlinger avler godhet.

Sett at du vann løpet
og at premien
var eit nytt løp
at du ikkje drakk sigerens vin
men di eiga sevje
at du aldri høyrde hyldestrop
men hundeglam
og at skuggen din
din eigen skugge
var din einaste
og svikefulle medtevlar

-Blanca Verela-

Peace&Love

Hjelpes

Mac'en min tar bilde og tegner meg på under et sekund. Nå er det snart ikke behov for illustratører lengre.
Nuvel, jeg får førtidspensjonere meg, flytte nærmere Middelhavet og skrive på den store Romanen isteden.

HHS, når er loftværelset klart?

Jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige

Viktige ting kan ikke sies for ofte. Spesielt de tingene som ikke når frem uansett hvor instendig du formidler dem.
Hos noen mennesker går ting inn det ene øret og ut av det andre: Det er i og for seg greit. Da vet du at de ikke bryr seg noe særlig. Hakket verre er dem det det ikke går inn hos en gang. De tar seg ikke bryet med å høre etter hva du egentlig sier, for de hører uansett bare det de vil høre, og smeller av med voldsom kraft før du får sagt pivv.

Jeg har sagt det før, og jeg kommer sikkert til å gjenta det framover: Jeg har ingen tålmodighet med mennesker som tror de eier sannheten!

Det er faktisk ikke slik at mine meninger er "fundamentalistiske" selv om jeg mener noe annet enn deg. At jeg er motstander av en ting, betyr ikke at jeg nødvendigvis er blind for de positive aspektene. Jeg har bare valgt standpunkt ut fra mine verdier.

Vi har alle våre egne livsanskuelser, erfaringer og verdiprioriteringer. Og den enes er ikke nødvendigvis mer høyverdige enn den andres.

Jeg kan kanskje si at jeg ikke forstår dine, men jeg sier ikke at du tar feil. Det hadde vært fint å bli møtt på samme måte.

Støy på linjen

Det hender jeg savner ham.

Som for eksempel akkurat i det telefonen ringte.
Han fikk det til å høres ut som om han ikke hadde noe bedre å foreta seg enn å ringe meg. Sånn nonsjalant. Han liker ikke å gå fra a til b uten å gjøre noe annet samtidig. Han var ute og gikk. Fra a til b. Og jeg var siste sjanse for kaffepause.

Det kan sikkert være til pass for meg. Det hender jeg angrer.

/Må bare ikke si det høyt, da blir det virkelig, da manifisterer det seg som en stor, mørk skygge over de hvite flatene, det kan vi ikke ha noe av, vi må late som/

Her er ingen som åpner vei der alt har gått i lås

Han fortalte og telte. Timer, prosjekter, viderverdigheter. Jeg fortalte at jeg har sluttet å telle, og at jeg ikke vet om det er et godt eller dårlig tegn, men at det uansett er en befrielse, jeg går jo så lett surr med disse tallene.

Kanskje jeg burde begynne å resitere dikt i stedet.

Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.

Våg å være sårbar
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?

Våg å være nykter
Våg å leve nå
Syng, om det er det du vil-
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!

- Olav Mørk

Deg, dine barn og oss barnløse

Jeg er generelt motstander av "oss-mot-dem-" og "splitt-og-hersk"-retorikker, spesielt når forskere og politikere utbroderer situasjoner på en måte som ikke nødvendigvis beskriver forskningsobjektenes opplevelse av virkeligheten. Jeg tror for eksempel ikke det nødvendigvis er slik at single er mer egoistiske enn folk med barn, røykere er mindre effektive arbeidstagere enn ikke-røykere eller at barnløse presses til å jobbe mer enn småbarnsforeldre.

Vi har alle vårt valg, våre forpliktelser og våre verdiprioriteringer. Om du går hjem tidlig fra jobben for å hente barn i barnehagen, regner jeg med at du tar igjen tapt arbeidstid på samme måte som vedkommende som går hjem tidlig på fredag for å rekke fram til hytta?

Min erfaring er at barnløse folk av egen vilje legger mer tid i jobben fordi de ikke har noe mer meningsfylt å bruke tiden til. Det er altså snakk om valg og ikke tvang.
For det er ikke til å komme bortfra, til tross for alt slitet vi hører småbarnsforeldre bale med, at det er må være veldig givende å ha barn. Som Iskwew skriver i sin blogg om Tigerungens varme klemmer og tindrende øyne: ...strengt tatt er det en fornøyelse å tørke spy og pensle vannkopper.

Som barnløs kvinne hender det selvfølgelig at jeg gjør meg betraktninger fra mitt ståsted. (Det hender også jeg blir konfrontert med fordommer om at jeg sikkert er en sånn egosentrisk klatremus fordi jeg ikke har barn, men det er en annen diskusjon)
Alle kan ikke være single, alle kan ikke få barn. Alle single er ikke karrierejagende egoister, og alle som har barn er ikke akkurat selvoppofrende, uegoistiske helter.

I min verden er det slik at single oftere bruker tid på f.eks. miljø- og frivillighetsarbeid. De er også i større grad mer tilstedeværende venner (av naturlige årsaker). Det blir ikke riktig å måle verdien av det mot viktigheten av å oppdra barn, eller vice versa.

Vi har alle vår funksjon. Og jeg tror vi har mye å vinne på å fokusere på hvordan ulike mennesker komplementerer hverandre.

Seierskvinnen

Akkurat nå er jeg min egen heltinne. Det er som å ha klatret Mount Everest, krysset Nordpolen og slått Grete Waitz i NY-marathon. På samme dag! Jeg nekter å banke meg selv opp fordi jeg er usigelig sliten nå. Fus i alt!

Peace&Love

Utskytningsrampen

Endelig har jeg fått blomster på balkongen. Det er takket være Thomas og Calle som ordnet med akkurat sånne margeritter som jeg ville ha, Mamacita som ordnet blomsterkasser, Josef som hentet dem og Hans Göran som hang dem opp for meg.

Ting er jaggu ikke enkle når man ikke greier å fikse den minste ting på egen hånd. Takket være et lite batteri av hverdagsengler, er min lille verden adskillig hyggeligere enn den kunne ha vært.

Tusen takk. I'm blessed:-)

De som eier sannheten

I dag har jeg tenkt å dra alle over en kam. Innimellom er det lettest sånn.

Altså; Vi mennesker er rare. Noen er naturligvis rarere enn andre på det individuelle plan. Akkurat nå snakker jeg om samfunnet. Om sosiale kjøreregler. Om ting vi kan/ikke kan gjøre, burde/burde ikke, og så videre.
Noen av de tingene er selvinnlysende, andre ikke. Hvorfor kan vi for eksempel snakke om hvor fulle vi har vært, men ikke om hvor redde vi er? Hvor går grensen mellom hva som er personlig og hva som er privat, og hvem er det som bestemmer de grensene? Er det de samme som de som "eier sannheten"?

Noen mennesker er nemlig sånn at de har oppnevnt seg til sjef over hva som er essensielt og hva som er bagateller, rett og galt, stygt og pent, o.s.v., selv om definisjonen ikke passer andre. Kanskje er ikke sannhetssjefene engang i flertall, de bare snakker høyest med en elokvens og tilsynelatende ro som får oss andre til å lure på om ikke vi tar feil.

Menneskene som eier sannheten er sannsynligvis de samme som har bestemt at verden skal fungere fra 8 til 16, selv om de fleste av oss sliter med å fungere før 12. (Feel free to correct me, men jeg mener å ha lest et sted at de fleste mennesker er b-mennesker)
De har også laget en rekke systemer som alle andre må forholde seg til, som for eksempel at vi må huske utallige pinkoder og at det er helt greit at kid-numre på giroblanketter er på mer en 10 sifre. De har bestemt at vi - teoretisk sett - kan snakke om gikta og armbruddet på pauserommet, men ikke om hemoroidene eller depresjonen. Ofte vil de også mene at vi ikke har lov til å spe på norsken vår med engelske ord, at vi kan blogge slik men ikke sånn, at vi ikke skal gå kledd i hvitt etter høstjevndøgn, at lovverket må følges til punkt og prikke - humanitære hensyn er sekundære/ikkeeksisterende, at møtevirksomhet er viktig og at foredrag best holdes med powerpoint-slides.
De som presser sine egne meninger over på alle andre. Som blander sin sannhet med den absolutte. Sannhetspolitiet. Deres verdiprioriteringer er almengyldige.

Når alt kommer til alt er det veldig lite av det som er virkelig viktig som er absolutt annet enn på det individuelle plan. At to pluss to er fire er en absolutt. Det er greit å vite, men spesielt viktig er det ikke i den store sammenhengen. At det er lettere å snakke om å ha vondt i armen enn at man har vondt i rompa er forståelig. De fleste kan forstå at ting som er juridisk korrekt ikke nødvendigvis er etisk riktig. Eller at det som føles riktig for deg ikke nødvendigvis føles riktig for meg. Sånn sett består det meste av gråsoner. Ting er ikke sort eller hvitt.

Så la oss gå fra å skjære alle over en kam og dele skillen på midten. Mellom empater og ikke-empater.
Jeg opplever det sånn at sannhetssjefene er de med minst empati. Ikke-empatene er også de som er i overkant selvhøytidelige. Folk med fattig innlevelsesevne er også de med dårligst evne til å inngå kompromisser.
Er dette en absolutt sannhet, eller er det min personlige oppfatning? Hvis det er en absolutt sannhet, er det da riktig at de skal kunne få lov til å bestemme hva som gjelder?

Det hender veldig ofte at jeg blir forvirret over det som forventes av meg.
Nesten alltid når jeg hører uttrykket "folk flest", er det i sammenheng jeg ikke kan gjennkjenne meg i. Ut fra det har jeg forlengst konkludert med at jeg ikke er som folk flest. Det føles litt sårt, og det er slett ikke noe jeg er stolt av eller udelt glad for. Er det ikke slik at vi alle gjerne vil føle oss som en del av et fellesskap? I så fall vil jeg si at uttrykket "folk flest" virker mer eksluderende enn inkluderende. I alle fall for de av oss som ikke er som folk flest.

En ting jeg har lurt på lenge er om mennesker alltid har hatt denne trangen til å kategorisere andre, eller om det er noe vi har begynt med i moderne tid. Før i tiden hadde man hierarkaiske modeller, overklasse og underklasse, men i Norge i 2007 lever vi i et demokrati. Man er i utgangspunktet fri og likeverdig og skulle tro at det første åket vi kvittet oss med var det som skilte mellom folk. Nesten alle er opptatt av likeverd. Allikevel skiller vi, deler opp og båssetter. Det er noe veldig nevrotisk og tvangspreget over det. Vi sorterer hverandre som om vi var jordbær i verdensåkeren; store, medium, små, ekstraordinære eller råtne. Dette gjør vi etter individuelle prinsipper og preferanser.

Jeg tror denne tvangsartede adferden bunner i frykt. Uansett hvor frigjorte, likestilte og uredde vi liker å karaktere oss selv, blir vi veldig nervøse av ting vi ikke helt klarer å gjenkjenne. Det ukjente er veldig angstfremkallende, og angst vil vi ikke føle. Angst er det nemlig noen som har bestemt er et tegn på svakhet.
Utfra denne vaklende teorien har jeg funnet ut at de som eier sannheten - ikke-empatene - i bunn og grunn er de som er svakest og reddest. Og at de mest levedyktige er de som anses som mest nevrotiske.

Men det er naturligvis mulig jeg tar feil.

TOLERANSE

Dine guder er ikke mine guder
Din sannhet er ikke min sannhet
Din ensomhet er ikke min ensomhet

Men også din ensomhet har sin verdi
Også dine guder er bokført
Også din sannhet vil bli regnet med
Så du skal ikke fortvile
-Kjell Heggelund-

Den dagen vi trodde Leif døde

Han bar det prosaiske navnet Leif. Resten av navnet var litt mer staselig; Ludvik Winblad von Walter.
Hvorfor akkurat Leif er litt usikkert, men det var noe med at navnet hadde gått i arv gjennom generasjoner. Muligens hadde jeg visst nøyaktig hvorfor om jeg hadde hørt litt bedre etter når de eldre i familien snakket til meg. Jeg hadde det med å forsvinne innover, akkurat som Leif hadde det med å forsvinne i dagesvis av gangen, uvisst til hvor.

Her bør jeg kanskje skyte inn at Leif Ludvik Winblad von Walter var en katt. En veldig spesiell katt. Nå tenker du kanskje at, "jah, hva så - alle katter er spesielle". Hvis du ikke liker katter, tenker du kanskje "hah - de slue, skumle rakkerne er ikke så spesielle som folk vil ha dem til". Men Leif var virkelig en ekstraordinær katt, altså.

Leif var kjempediger og kullsvart som en panter og hadde store, gule øyne. Han pleide å følge etter meg til skolen, enda jeg husjet på ham og sa at han måtte gå hjem. Da så han på meg med det gule, underfundige blikket som sa at jeg kunne ta meg et stev. Jeg vedder på at han viste meg fingeren når jeg snudde ryggen til.
Da jeg gikk inn i skolegården, latet han som han snudde. Men ofte hoppet han opp på vindusgesimsen og kikket fandeninvoldsk inn i klasserommet så barna fniste nervøst og frøken ble kjempesur.

Det var ikke sånn at Leif var min katt, det var jeg som var mennesket hans. Når jeg kom hjem fra skolen satt han midt i gata, som selvfølgelig også var hans, og ventet på meg. Nøyaktig klokken 14.15. Jeg kunne bare våge å somle på hjemveien. Ikke for at jeg prøvde for å se hva som ville skje, det får da være måte på å utfordre sjebnen liksom.

Leif likte å vise oss hva som kunne komme til å skje hvis han ikke var sentrum for alles udelte oppmerksomhet. En gang vi hadde et ekstra hyggelig middagsparty kom Leif drassende med hamsteren min. Han hadde lirket opp låsen til buret, og bar rundt på hamsteren som om den var en nistepakke. Rattita, hamsteren, hang og dinglet etter nakkeskinnet fra den svære kattekjeften, enten lammet av skrekk eller totalt likegyldig, akkurat det er litt usikkert.
Alle i middagsselskapet hylte opp, mens svartekatten satt helt stille med hamsteren i kjeften og så på oss som han tenkte: "Jøjje, går det ikke an å ta med hamsteren sin på en aldri så liten spasertur engang eller?"

En gang ble Leif litt for lenge borte. Vi ble bekymret. Da fraværet begynte å strekke seg over en uke, tenkte vi at vi aldri kom til å se Leif igjen. Men så en dag da Mamacita og jeg var ute og kjørte og kranglet som vi ofte gjorde, bråbremset Mamacita plutselig. I veikanten lå en maltrakert, svart katt. Vi hylte og skrek i munnen på hverandre, men etterhvert fikk vi roen oss såpass at vi fikk gravlagt skinnet i veikanten.

I bilen på veien hjem, kranglet vi ikke, vi gråt begge to. Vi dro hjem og satte oss i stuen og gråt. Og gråt. Helt til Leif kom inn balkongdøren og så spørrende på oss. Velkomsten han fikk var nok slik han helst ville ha den hver gang han kom hjem. Vi serverte kos, roastbeef og ferske reker. Det var nok sikkert også slik han helst ville ha det.

Hvor Leif hadde vært hele den uken, er det ingen som vet. Det var heller ikke slik at han var skitten og avmagret som andre katter er etter en langtur. Jeg mistenker at han hadde funnet en snilling og tenkt at der kunne han bli skjemt bort en stund mens menneskene hans savnet ham litt. Det kunne i grunnen være til pass for oss som ikke serverte roastbeef og ferske reker hver eneste dag.