Sånn det også kan være:) Peace&love
fredag, juli 25, 2008
søndag, juli 20, 2008
Snumanøver
Var veien mellom senga og døra et hjem,
ville jeg støte på et tak over hodet
- hvor jeg enn strakk meg, og det ble ikke så stille
at jeg fikk høre mitt eget hjerte slå -
seig som en arbeider,
som ikke enser en tilfeldig forbipasserende tid.
Da gikk ikke jeg her med en gammel gåte:
Hva er det som går og går og aldri kommer til døra?
Min indre støttespiller har reist på ferie. Sammen med resten av apparatet. Før Lill-Ann dro sa hun til meg: Selvtillitt er ferskvare. Den må vedlikeholdes.
Lettere sagt enn gjort.
Jeg skriver navnet mitt i små bokstaver, og ser hvordan det hviskes ut i sanden. Jeg hvisker det inn i nøkkelhullet, men vet instinktivt at det er fånyttes. Den eneste som lytter er min egen indre kritiker.
Hver morgen starter med en tanke om hvor mye ubrukt jeg har i meg. I den tanken ligger det flere begrensninger enn muligheter. Det pleide å være motsatt.
Gi meg et tegn
på at jeg lever
og ikke bare går omkring
som en skygge
strekk hånden din ut
og ta på meg
slik at jeg kan kjenne
kroppen min
hvisk navnet mitt sakte
igjen og igjen
så jeg ikke helt skal glemme
hvem jeg er
Finn Carling
Jeg leste en gang - i et dikt, en historie? - at når det blir så trangt rundt deg at du ikke holder ut et minutt lenger, skal du ikke gi opp, for da er du på det stedet og den tiden der tidevannet snur.
Så jeg er optimistisk. Denne dagen er kanskje den dagen da alt snur. Må det være ingen vei tilbake.
tirsdag, juli 15, 2008
Nonkonform
Det er fullt mulig å ha helter og forbilder og mislike janteloven men allikevel disse begrepet elite. Likeledes være kritisk til litteraturvitere uten å bare lese kiosklitteratur selv, å ønske seg mer pop-art på de statlige museene uten å sympatisere med FrPs ukulturpolitikk, synes Ibsen er oppskrytt men elske Nationaltheateret, heie på flere monumentale kulturbygg ala den nye operaen og allikevel synes ballett er kjedelig. Og så videre/ for eksempel. Det er tegn på allsidighet, ikke ignoranse.
Forleden sa en kompis til meg at han synes rammene for mannsrollen er så snevre. Det skjønner jeg godt. Rammene for for hva som er kvinnelig er heller ikke spesielt brede. Eller for det å være menneske i det store og hele. Og så går vi der da, menn som kvinner, og sensurerer oss selv, vår gjøren og laden, men av hvilken grunn? Hvorfor er det så viktig for oss å definere oss selv inn i et bilde, det være seg vårt eget eller andres?
Jeg tror det bunner i frykt. Noen er slik at de blir litt nervøse av alt som ikke lar seg defineres, måles og veies. Andre må utslette grensene for å kjenne seg frie og uredde. Klart det blir litt knuffing av sånt.
Det hender jeg setter spørsmålstegn ved såkalte etablerte sannheter. Ikke alle naturligvis, men de jeg ikke synes funker så bra. Først og fremst gjelder dette mellommenneskelige ting.
Jeg registrerer at selv om vi lever i et demokratisk samfunn der alle i utgangspunktet er like mye verdt, finnes det individer som tviholder på gamle forestillinger om klasseskille. Det liker jeg ganske dårlig. Jeg er tilhenger av store doser ydmykhet hos enkeltmennesket, uten at jeg mener noe nedlatende med det. Med andre ord; du skal selvfølgelig være stolt av fine ting du har utrettet, men det er ikke så sympatisk om du hever din verdi over andres. (det er ikke så mye som en moraliserende lillefinger i den uttalelsen, altså)
Så hvordan kan jeg mene at alle er likeverdige og samtidig insistere på å dyrke forskjeller? Vel, det er en hyllest til det polariserende i mennesket. Jeg elsker det uforutsigbare, det frihetssøkende og det selvmotsigende i menneskets natur. Vi er forbi slavetiden, adelskapet, hierarkaiske åk. Er ikke det bare helt utrolig fint?!
Peace&Love
Reprise:
Forleden sa en kompis til meg at han synes rammene for mannsrollen er så snevre. Det skjønner jeg godt. Rammene for for hva som er kvinnelig er heller ikke spesielt brede. Eller for det å være menneske i det store og hele. Og så går vi der da, menn som kvinner, og sensurerer oss selv, vår gjøren og laden, men av hvilken grunn? Hvorfor er det så viktig for oss å definere oss selv inn i et bilde, det være seg vårt eget eller andres?
Jeg tror det bunner i frykt. Noen er slik at de blir litt nervøse av alt som ikke lar seg defineres, måles og veies. Andre må utslette grensene for å kjenne seg frie og uredde. Klart det blir litt knuffing av sånt.
Det hender jeg setter spørsmålstegn ved såkalte etablerte sannheter. Ikke alle naturligvis, men de jeg ikke synes funker så bra. Først og fremst gjelder dette mellommenneskelige ting.
Jeg registrerer at selv om vi lever i et demokratisk samfunn der alle i utgangspunktet er like mye verdt, finnes det individer som tviholder på gamle forestillinger om klasseskille. Det liker jeg ganske dårlig. Jeg er tilhenger av store doser ydmykhet hos enkeltmennesket, uten at jeg mener noe nedlatende med det. Med andre ord; du skal selvfølgelig være stolt av fine ting du har utrettet, men det er ikke så sympatisk om du hever din verdi over andres. (det er ikke så mye som en moraliserende lillefinger i den uttalelsen, altså)
Så hvordan kan jeg mene at alle er likeverdige og samtidig insistere på å dyrke forskjeller? Vel, det er en hyllest til det polariserende i mennesket. Jeg elsker det uforutsigbare, det frihetssøkende og det selvmotsigende i menneskets natur. Vi er forbi slavetiden, adelskapet, hierarkaiske åk. Er ikke det bare helt utrolig fint?!
Peace&Love
Reprise:
mandag, juli 14, 2008
søndag, juli 13, 2008
lørdag, juli 12, 2008
Blogg og tillit
Anders og Øystein, to masterstudenter fra Handelshøyskolen BI, skriver en masteroppgave som omhandler temaene blogging og tillit. De har bedt meg formidle følgende lenke til sin undersøkelse.
http://confirmit.bi.no/wix/p2616922.aspx
Undersøkelsen vil ta rundt 5 minutter. Fint om du bidrar:-)
http://confirmit.bi.no/wix/p2616922.aspx
Undersøkelsen vil ta rundt 5 minutter. Fint om du bidrar:-)
torsdag, juli 10, 2008
Vilje til litteratur
For en stund siden hørte jeg en venninne sukke tungt fordi hun slet sånn med Dostojevskij. Hvem ville ikke det. (Hånden på hjertet nå, folkens). Dannelseslitteraturen må leses når du er sent i tenårene/begynnelsen av tjueårene og nysgjerrig på absolutt alt, ellers går det simpelthen ikke. Det er tungt, tørt og ulidelig kjedelig.
Det hender jeg lider meg gjennom bøker fordi jeg har en formening om at jeg egentlig burde like boken, eller fordi noen har skrytt den opp i skyene. Jeg lider og blar, side for side, med forventning om å plutselig oppdage hva det er som gjør akkurat denne boken genierklært. Det oppdager jeg sjelden, og det gjør meg sinnsykt irritert. Så irritert faktisk, at om jeg møter Carl Frode Tiller på gaten, vil jeg sannsynligvis skjelle ham ut for å ha fått meg til å lide så mye som det jeg gjorde under lesing av hans bok "Innsirkling". Innsirkling er en av de bøkene jeg ikke har hørt noen andre enn litteraturkritikerne rose.
Hva kjennetegner en god bok? Tenker du som meg, vil du kanskje si at en god bok er en fortelling mange kan leve seg inn i og ha glede av. Det spiller ingen rolle om forfatteren bruker enkle virkemidler for å gjøre historien levende. Du flyter inn i den, fryder deg over den, og du sitter igjen med en følelse av å ha opplevd noe når du er ferdig med den.
Som det meste innen kunsten, er det subjektivt hva som er en god fortelling. Det jeg opplever som en god leseropplevelse, vil ikke automatisk by på det samme for deg. Så la oss (med fare for å virke folkelige -hjelpes) si det så enkelt som at en bok som mange lesere liker, er en god bok.
Det er ikke alle som ser det på den måten. Noen mener at lettlest er det samme som middelmådig og at bøkene du og jeg har glede av ikke holder bra nok litterær standard. Dette er litteraturkritikernes skyld, skal vi tro de høye herrer rett.
I det nye nummeret av litteraturtidskriftet Vinduet, slakter litteraturkritiker Espen Grønlie og litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen Selma Lønning Aarøs nye bok "Venstre hånd over høyre skulder". De mener dessuten at norske litteraturkritikere er for snille.
Grønli skriver at: Hyllingene av Aarøs siste roman er et tegn på manglende kritisk sans. Utsagnet støttes av Bjerck Hagen som mener at litteraturkritikere ikke skiller godt nok mellom god, ambisiøs litteratur og det middelmådige eller dårlige.
I Dagsavisen sier Bjerck Hagen: Det er en begivenhet når det kommer en god norsk roman, men ut i fra anmeldelsene gis det inntrykk av at 50 prosent av all norsk litteratur er svært god. Ser man mer elitistisk på det, kommer det ut tre eller fire virkelig gode norske romaner i året
Sindre Hovdenakk, VGs litteraturanmelder siden 2004, avviser at norske anmeldere genierklærer det middelmådige: – Dette er tøv og akademiker-pjatt.. Han mener likevel det kunne være interessant med en bredere, saklig vurdering av litteraturkritikken.
Og her sitter jeg med fryd i sinnet og leser Selma Lønning Aarøs siste bok, og synes ikke en bredere, saklig vurdering av litteraturkritikken ville være det minste interessant. Hvertfall ikke så lenge litteraturkritikerne selv skal begå den. Jeg vil heller begi meg inn i historien "Venstre hånd over høyre skulder", så kan de som liker å plage seg selv, lese seg inn i kulturdebatten. Eller Dostojevskij. Dem om det.
Det hender jeg lider meg gjennom bøker fordi jeg har en formening om at jeg egentlig burde like boken, eller fordi noen har skrytt den opp i skyene. Jeg lider og blar, side for side, med forventning om å plutselig oppdage hva det er som gjør akkurat denne boken genierklært. Det oppdager jeg sjelden, og det gjør meg sinnsykt irritert. Så irritert faktisk, at om jeg møter Carl Frode Tiller på gaten, vil jeg sannsynligvis skjelle ham ut for å ha fått meg til å lide så mye som det jeg gjorde under lesing av hans bok "Innsirkling". Innsirkling er en av de bøkene jeg ikke har hørt noen andre enn litteraturkritikerne rose.
Hva kjennetegner en god bok? Tenker du som meg, vil du kanskje si at en god bok er en fortelling mange kan leve seg inn i og ha glede av. Det spiller ingen rolle om forfatteren bruker enkle virkemidler for å gjøre historien levende. Du flyter inn i den, fryder deg over den, og du sitter igjen med en følelse av å ha opplevd noe når du er ferdig med den.
Som det meste innen kunsten, er det subjektivt hva som er en god fortelling. Det jeg opplever som en god leseropplevelse, vil ikke automatisk by på det samme for deg. Så la oss (med fare for å virke folkelige -hjelpes) si det så enkelt som at en bok som mange lesere liker, er en god bok.
Det er ikke alle som ser det på den måten. Noen mener at lettlest er det samme som middelmådig og at bøkene du og jeg har glede av ikke holder bra nok litterær standard. Dette er litteraturkritikernes skyld, skal vi tro de høye herrer rett.
I det nye nummeret av litteraturtidskriftet Vinduet, slakter litteraturkritiker Espen Grønlie og litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen Selma Lønning Aarøs nye bok "Venstre hånd over høyre skulder". De mener dessuten at norske litteraturkritikere er for snille.
Grønli skriver at: Hyllingene av Aarøs siste roman er et tegn på manglende kritisk sans. Utsagnet støttes av Bjerck Hagen som mener at litteraturkritikere ikke skiller godt nok mellom god, ambisiøs litteratur og det middelmådige eller dårlige.
I Dagsavisen sier Bjerck Hagen: Det er en begivenhet når det kommer en god norsk roman, men ut i fra anmeldelsene gis det inntrykk av at 50 prosent av all norsk litteratur er svært god. Ser man mer elitistisk på det, kommer det ut tre eller fire virkelig gode norske romaner i året
Sindre Hovdenakk, VGs litteraturanmelder siden 2004, avviser at norske anmeldere genierklærer det middelmådige: – Dette er tøv og akademiker-pjatt.. Han mener likevel det kunne være interessant med en bredere, saklig vurdering av litteraturkritikken.
Og her sitter jeg med fryd i sinnet og leser Selma Lønning Aarøs siste bok, og synes ikke en bredere, saklig vurdering av litteraturkritikken ville være det minste interessant. Hvertfall ikke så lenge litteraturkritikerne selv skal begå den. Jeg vil heller begi meg inn i historien "Venstre hånd over høyre skulder", så kan de som liker å plage seg selv, lese seg inn i kulturdebatten. Eller Dostojevskij. Dem om det.
Abonner på:
Innlegg (Atom)