Luftbobler

Jeg holdt på å drukne da jeg var to år gammel, fordi jeg ville gjøre som de store barna. De lo, skrek, dyttet hverandre ut i det svarte tjernet og spratt gledestrålende opp igjen med vannspruten glitrende som diamanter rundt de lattermilde ansiktene sine.

Jeg lærte å svømme da jeg var tre, og siden har jeg trått vannet som best jeg kan.

Selvfølgelig husker jeg ikke denne historien selv, jeg ser bare hvor nervøs papi blir i blikket sitt når han forteller den, igjen og igjen. Hører det nervøse i latteren når han forteller at det bare var bleierompa som stakk opp av det mørke vannet, og at han grep fast i den og nappet meg opp som en handlepose.

Akkurat dét indre bildet synes jeg er ganske lystelig.

Nå juger jeg litt når jeg sier at papi blir nervøs i blikket sitt, mer korrekt er ble. Min far er død. I februar 2005 druknet han i sitt eget blod, det er ganske forferdelig.

Jeg var ikke tilstede. I februar 2005 var jeg i det mørke rommet og jeg husker ikke så mye derfra bare at telefonen ringte og da jeg løftet røret var det en fremmed stemme som sa: Din far er død.
Jeg husker at jeg skreik, men at det ikke kom en lyd. Så jeg kastet telefonen i veggen i steden. Det er mange små rare dingser inne i en telefon, og der og da var linja brutt for godt.

Etter det husker jeg ikke så mye mer før lyset begynte å sive inn en god stund senere, og siden har jeg ikke dykket ned i det. Ting går ikke alltid som planlagt og noen ganger er blybeltet for tungt selv om du slett ikke har jugd på vekta.

I fjor leste jeg en artikkel om denne legen som forlot min far druknende og der sto det at papi kunne ha vært reddet om legen hadde gjort jobben sin.
Jeg skreik igjen, men det kom ingen lyd annet enn et brått knekk fra kjeven som hoppet ut av leddet sitt, og plutselig så jeg for meg hvordan det ville være å synke sånn med kjeften på vidt gap uten at det kommer noen ord derfra, bare luftbobler.

Den andre enden opp. Det er det jeg ser for meg står på bleierompa som stikker opp av vannet. Som en pakkeforsendelse, ikke sant. Og så tenker jeg det var bra at papi var der og plukket meg opp. Skulle ønske jeg kunne ha gjort det samme for ham.

Fryd

Jammenjammen, jeg kan ikke blogge nå, altså. Når hodet våkner akkurat i tide til mine litterære helters nyutgivelser. Nå som kroppen begynner å lystre, og bare det å kjenne følelsen av å mestre ting, - noe så banalt som balansen på en sykkel, er synonymt med boblehjerte.



Jeg har jo syklet før, liksom, men nå er det som å sykle for første gang og forbundet med en fryd så sterk at jeg nesten ikke holder det ut, så sterk er den. En fryd mye sterkere, faktisk, enn da jeg lærte å sykle som barn. Og nå har jeg ovenikjøpet mye kulere sykkel en den kjipe jentesykkelen med sommerfugler og tre gir som jeg hadde da.

Det virker muligens litt snodig. At jeg skriver om fryd, mener jeg. Det har vært fire føkkings år, og jeg vet ikke hvor mye lengre. Var jeg en hest hadde noen skutt meg for lenge siden. Men jeg er ikke hest, og ingen har skutt meg ennå, og kanskje kommer det en dag snart da jeg er glad for akkurat dét.

Jeg kan sykle!

Og det fyller meg med en fryd nesten like sterk som når jeg boltrer meg i Saabye-Christensens svingende ordkunstnerunivers:

Strøtanker; - tanker strødd tilfeldig langs drømmenes parseller, der de gror som ugress og mareritt

Dette visste du sikkert ikke, men jeg er Kim Karlsen. Jeg har jugd på vekta, og blybeltet er for tungt. Sånn har det hvertfall føltes litt innimellom; - livet.
Og nå våkner Kim Karlsen tannløs, arrete og uten hukommelse på et hotellrom på Sortland, med få eiendeler, blant annet en syvende sans med fire telefonnumre uten navn. Det ene er hans eget.

Og snøen var grå og hang på skrå som et skittent gitter i luften

Jeg er dypt og inderlig forelsket i Saabye-Christensen. Bare det at han kan komme på å fortelle, plutselig og uforvarende midt i en setning at den perfekte meteren ligger i et hvelv i Paris. Er det ikke fantastisk! - Han eier ordene, og deler så raust av dem. Jeg sluker hver aforisme, anakronisme, metafor og rekvisitt.

Jeg frydes! Og det finnes ikke noe skrekkblandet her, bare ren og skjær glede. Akkurat nå.

På fjerde året

Hvorfor i alle dager har jeg ikke tenkt på det før?! At jeg kan førsøke å få et eller annet fantastisk vidunderlig til å skje på denne datoen slik at den aldri mer blir søttendeføkkingsaugust.

Syttende august, skal jeg si da, mens et salig smil brer seg over ansiktet mitt.

Det er ennå 16 timer igjen av dagen.

Første sykkeltur på 4 år

Balanse og lårmuskler? Not so Much:-D

Love is all around