Dette skrives
ikke i dyp desperasjon eller selvmedlidenhet.
For de som ikke kjenner meg så godt, vil det kanskje synes sånn, men hadde du truffet meg med jevne mellomrom ville du visst at jeg ler mye, at jeg har måter å takle situasjonen på, at jeg gledes over mangt, at jeg har folk som funker rundt meg. Og at jeg på veldig mange måter priser meg lykkelig og vet at jeg har privelegier som ikke er andre i min situasjon forunt.
Dette skrives ikke for at noen skal synes synd på meg;
- Dette skrives i søken etter veier ut og opp.Det heter seg at det viktigste ikke er hvordan du har det, men hvordan du tar det. Jeg er den første til å innrømme at jeg kanskje ikke
tar det optimalt bra.
Mye av tiden, energien og tankevirksomheten min går med til å finne andre metoder til å takle det, komme ut av det, - over det. Jeg bakser og kaver for å finne på noe lurt. Og så lurer jeg litt på hvordan andre ville taklet min situasjon.
En god venn sa en gang til meg at han ikke skjønte hvordan jeg taklet alt dette, at han synes jeg er utrolig sterk, at han ikke visste hvordan han ville taklet det selv - om han overhodet ville taklet det.
Jeg vil gjerne ta til meg det han sa og putte det i stolthetsekken, men for det meste får jeg så mange signaler på at jeg ikke takler dette riktig, at jeg ikke tenker positivt nok, at jeg burde la det ligge og komme meg videre, at jeg kjemper mot vindmøller.
Når det er sagt, vil jeg gjerne understreke at jeg ser på meg selv som overlevende, ikke offer. Rasjonelt sett vet jeg at jeg har hatt ekstrem uflaks og at ingen egentlig/direkte kan lastes for hvordan ting har blitt. Aller minst meg selv. Jeg er nå en gang slik innrettet at jeg har blitt bittelitt selvkritisk. Det skyldes ikke min natur, men at jeg rett og slett har fått det fortalt litt for mange ganger at jeg etterhvert har begynt å tvile på om mitt liv egentlig er verdt så veldig mye.
Altså; misforstå meg rett - intellektuelt sett VET jeg at jeg er verdig, at jeg har konsekvens, at jeg er et bra menneske. At jeg ikke kan lastes for den situasjonen jeg har havnet i. Men det
føles som alt er min skyld. At jeg er dum, vanskelig og sær.
Må egentlig noen lastes og tvinges til å ta ansvar for at andre skal komme seg videre? Ikke nødvendigvis. Men jeg tror de fleste kan kjenne seg igjen i at det er lettere å komme over vanskelige ting hvis noen ber om unnskyldning og forsøker å bote på skaden som har skjedd, selv om intensjonen ikke var å skade.
Mye skjer ved uhell og i vanvare, men fritar det utøveren for ansvar?
La oss si at du kjørte på noen med bilen din og vedkommende fikk en skade for livet som ville få konsekvenser for hvordan han kunne leve livet sitt videre. At drømmene hans måtte forkastes, livssituasjonen revurderes og verdiprioriteringer omkalfatreres. Hvis det var noe du kunne gjøre for å lette vedkommendes situasjon, ville du ikke da gjort det?
Uansett hvor mye vi ønsker å tro det, er vi ikke vår egen lykkes smed. Lykken krever deltagelse, ingen kan smi den helt alene.
Sjebnen gir og sjebnen tar. Ikke alltid med positiv balanse. Det kan føles veldig urettferdig. Clouet er å ikke la negativiteten knekke spiriten. Å gi opp er ingen løsning. Hvertfall ikke for meg. Jeg er altfor sulten på livet.
De religiøse vender seg til gud, de alternative til aura-rensing, noen flykter inn i rus, drømmerier eller andre former for selvfornektelse.
Dette er ikke aktuelle alternativer for min del. Men hvordan i helvete snur jeg spiralen når den er så jævlig ytrestyrt?
Gode råd mottas med takk.
En kriger som blir offer for urettferdighet, søker som oftest ensomheten for ikke å vise sin smerte til andre. Det er en atferd som både er god og dårlig på samme tid. Én ting er å la hjertet lege sine egne sår, en annen å tilbringe hele dagen i dyp meditasjon, i frykt for å virke svak.
Inne i oss finnes det en engel og en demon, og deres røster lyder svært likt. Stilt overfor en vanskelighet, nører demonen opp under denne ensomme samtalen, og prøver å vise hvor sårbare vi er. Engelen får oss til å reflektere over våre holdninger, og til tider trenger den et annet menneskes munn for å bli hørt. En kriger veier ensomheten opp mot avhengigheten.
-Paulo Coelho, Håndbok for lysets krigere-
Jeg var hestejente. Fra jeg var sånn ca. seks år og faren til kompisen min kjøpte hester jeg fikk lov å pusle med, og fram til jeg ble 18 og voksenlivet slukte tiden min, var hester og ridning selve meningen med livet. 
