Min første kjærlighet het Øyvind. Han hadde fine, brune øyne, sort hår og sort skinnjakke og lignet litt på Rocky. Vi var 13 og det var kjærlighet ved første blikk.
Hvis jeg lukker øynene kan jeg fremdeles kjenne lukten av huden hans. Og av skinnjakken jeg fikk låne da han reiste på ferie med familien. Han kom tilbake med et halskjede av rosa og hvite skjell til meg.
Vi var sammen så ofte vi kunne. Jeg kom alltid for sent hjem, for jeg glemte tiden. Vi hadde så mye å snakke om av universets mysterier.
Noen ganger skulket vi skolen, iførte oss våre mest uskyldige blikk og bommet penger til "trikken" av fremmede på gaten under skalkeskjul å ha mistet trikkekortet. For pengene kjøpte vi pommes frites og cola på den snackbaren i Akersgata jeg har glemt navnet på. Men blikket til Øyvind - glimtet i øyet da han snudde det rosa sugerøret i colaen til meg, vil jeg alltid huske.
Veldig mange år etter satt jeg på Briskebytrikken og så ham ute på gaten. Han lignet ikke på Sylvester Stallone i det hele tatt. Han var lysere, rarere, - og litt kort i bena. Men jeg ble myk i hjertet mitt allikevel. Og takknemlig. På et underlig vis.
Menn kan fordreie noe så enkelt at selv barn kan forstå det rett
Får du hjertet mitt, tar du det som en mann
Holder du hodet mitt, kysser du meg med alt som kan kysse; nese, øyne, munn, hake, panne og kinn
Du kan bevise uten et ord at verden er spiselig, bror
4 kommentarer:
Sentimental du også for tiden. :ler:
LoL, Sadie:-D
Jeg så du også hadde sånn ungdomstid-greie på gang...
Hvor ble gløden av?
Den er her fremdeles, men vanskeligere å tenne.
Du er tagget. ;)
Legg inn en kommentar