Jeg har Thomas Dybdahl og Edith Södergran som selskap.
Slett ikke det verste man kan gjøre:
- Å sitte ved vinduet og betrakte verden gjennom flere gråtoner før de fiolette morgentimer trer inn. Mens Thomas synger om Solitude og allting er en våken drøm.
Dette blir en fin dag, tror jeg...
...vi äro alla krigarinnor, hjältinnor, oskuldsögon, himmelspannor, tunga bränningar och förflugna fåglar, vi äro de minst väntade och de djupast röda, tigerfäckar, sprängda strängar, stjärnor utan svindel...
6 kommentarer:
Det er den beste tiden på døgnet, den tiden hvor en ser at livet rundt seg er på vei til å våkne opp,hvor en kan lene seg tilbake og bare beundre en ny dag som stiger frem, i total ro og fred og kansje en dråpe indre harmoni, og lar tankene fly omkring. Det er da en føler at en lever, men samtidig nettopp da en føler savn..
Men det blir fortsatt en fin dag :)
Det er en rar litt zen-aktig følelse når man ikke-tenker. Når verden rundt en bare eksisterer for seg selv og man sitter litt på blå avstand fra alt. Og man vet at man kommer til å tenke, men det vekker ikke mye bekymring at den (s)tilstand man er i går over om ikke så lenge.
Ha en forteffelig formiddag :-)
Depeche Mode er min "morgenvenn".
Ble det?
Betty
Hm, ikke helt Betty.
Men de fiolette morgentimene veide på en måte opp. Den fine dagen var innen rekkevidde, om du skjønner:-)
Jeg forstår!
Betty
Legg inn en kommentar