tirsdag, juli 25, 2006

Grise(u)flaks?

Det finnes noen som har forsket på dette med flaks og uflaks. De mener å kunne bevise at folk som er født i vintermånedene oftere utsettes for uhell enn andre. Og atheldige mennesker etter all sannsynlighet genererer sine egne lykketreff.

Så hvordan fungerer dette egentlig? Jo, siden nyere forskning antyder at fødselstidspunktet faktisk kan påvirke både mental og fysisk helse, lurer forskeren bak prosjektet på om det har innvirkning på flaksen også.

Ståle Fredriksen er lege og mener i sin doktorgradavhandling at livet ikke avgjøres av om du spiser loff eller fedon-brød, men at sykdom skyldes uflaks. Manglende kontroll over egen helse – altså uflaks – kan deles inn i tre typer. Her kan du kategorisere takstein, foreldre og røyking.

Det er klart: får du nok takstein i hodet, er det vanskelig å forvente seg noe annet og generere sine egne lykketreff. Slik genererer man sannsynligvis mange av sine misérer også?

Hm, jeg synes det høres underlig ut. For hvorfor har det seg at noen får flere takstein i hodet enn andre? Og er det fordi man blir pessimistisk og skeptisk over de første taksteinene, at oddsene ikke jevner seg ut? Et sted må det jo begynne. De er født i mørketiden og oppsøker derfor steder hvor det muligens raser takstein, eller?

Nysgjerrigper.no sier de det på denne måten: Har du ofte uflaks? Slapp av, ver open og prøv alle utvegane som finst – og bli ein heldiggris. Mange meiner òg at flaks og takksemd heng saman. Dess meir flaks, dess meir takksemd føler du.
De skriver om mannen som brekte beinet og følte seg meir lykkeleg enn før. Han kalla beinbrotet for flaks. For det kunne jo gått riktig ille. Han kunne ha brekt nakken.

Pffft... Hvis det å brekke benet er det verste som har skjedd deg, har du all rett til å være gladlaks. Faktisk er det din plikt. Men ingen skal fortelle meg at mannen hadde vært like optimistisk hvis han hadde brukket benet gang på gang...

Selv er jeg født i månedsskiftet november/desember. Det kan forklare en del. Men i denne casen tror jeg at jeg velger å forholde meg til alternativet astrologien. Skytten er nemlig av de heldigste tegnene i zodiaken. Sier de som har greie på sånt...
Jeg vil gå barbent i duggvått gress, drikke champagne av en svett mannekropp, la sjokolade smelte på tungen, kjenne salt hav tørke på solvarm hud. Favne verden, og le en befriende uhemmet latter.

søndag, juli 16, 2006

Nerd i solnedgang

Det burde ikke være så vanskelig å plassere meg i bås. Jeg er blond. Jente. Designer. Jeg sminker meg, lakker neglene og vokser leggene. Og gjør andre underlige ting som damer gjerne gjør.
Men på flere områder er jeg gutt. Mann. Nerd attpåtil. Jeg blir heller med gutta og leker med dyre duppeditter uten ledning, enn å prøve sko og drikke kaffe latte med jentene. Jeg ser heller på gladvoldaction enn tårepersefilmer. Og lytter heller til gangsta-rap enn madonna-kylie-britney-pop. Jeg kan hverken strikke, sy eller lage mat, men jeg er en jævel på å snekre og skru.

Det er ikke for å være sær eller spesiell. Egentlig tror jeg at jeg er født sånn. Da de andre småpikene lekte med dukkehusene sine, satt jeg i sandkassa og slåss med gutta om den kuleste traktoren. Da de andre småpikene leste Min Hest og Romantikk, lånte jeg papacitos Agent X9 og Morgan Kane-bøker. Da de andre jentene puttet bomull i BH-en, strammet jeg puppene mine inn med støttebandasjer. (Det var riktignok ikke så mye å stramme inn, og egentlig gjorde jeg det bare da jeg trente eller stilte i konkurranser)

Jeg synes stort sett det er fint å være kvinne. Jeg går som en kvinne, ser ut som en kvinne, snakker som en kvinne. (nuvel, se bort fra en litt skitten tankegang, sansen for brunt brennevin og en relativt dyp stemme - jeg er ikke så veldig glad i å te meg som en kvinne alltid...)

Nok om det. Mens de andre småpikene har stæsjet seg opp, vaklet byen rundt på høye hæler og blafret med øyevippene, har jeg moret meg kostelig med å sette opp trådløst nettverk og klargjøre min splitter nye laptop til bruk fra alt til jobbing, oppkobling mot stereo og annet fjas man bare MÅ bruke dingser til.

Det gikk relativt smertefritt, bortsett fra at jeg hadde glemt å plugge inn ledningen i nettverkskortet på den stasjonære maskinen min, og følgelig styra i nærmere tre timer før jeg ringte support. I likhet med menn er jeg ikke spesielt begeistret for å be om hjelp eller lese brukermanualer.

Men altså. Da jeg skulle installere nødvendig software viser det seg at Apple har vært litt for flinke. Eller software-leverandørene litt for treige. Alt etter som hvordan du ser det. Mye av den softwaren jeg trenger for å gjøre jobben min, er komplett ubrukelig på de nye Intel-baserte Mac-ene. PhotoShop går drittregt, QuarkXpress funker ikke - ikke Distiller heller. Og hva har skjedd med Illustrator og Font-Suitcase?

MacBook skal være blant de kjappeste laptopene på markedet. Apple kaller MacOS X på Intel for verdens mest avanserte operativsystem under sloganen: "Det er her. Det er virkelig. Det er utrolig.
Og joda; Det har en masse kule finesser. Faktisk hele 200 nye funksjoner. Du kan styre med film, bilder, musikk med en liten fjernkontroll i FrontRow, sjekke klokken, været og flyavganger med Dashboard og designet er som vanlig uovertreffelig. Det jeg synes er mest utrolig er at jeg ikke kan bruke softwaren min. For når det kommer til stykket har jeg ikke et intenst behov for å sjekke om det er sol ute eller når neste fly til KualaLumpur går. Jeg må jo jobbe for faen!

But not to worry. Gjennom de Unix-baserte utviklerverktøyene kan jeg visstnok lage mine egne programmer.

Her må nok nerde-faktoren skrus opp noen hakk. Jeg mistenker at det kan komme til å ta litt tid før jeg får anledning til å lakke tåneglene igjen...

lørdag, juli 08, 2006

72,8% vann

Jeg havnet på Samos ved ren tilfeldighet. De beste tingene i livet skjer ofte på slump. Og de verste, men det er en annen historie.
Det går en Nemesis gjennom alles liv.
Året var 1986, og jeg hadde bare vage erindringer om hva som hadde skjedd mellom Hellas og havnen i Puerto Banus, der jeg fikk haik med et britisk/fransk ektepar og deres enorme motoryacht.
Vage bilder fra Portugal, Marocco, Spania, Italia lå som dis på netthinna. Jeg hadde ingen sikre formeninger om hva som egentlig hadde skjedd der. Hvem jeg hadde truffet. Antageligvis andre fortapte får på søken etter mål og mening. Forvirrede generasjon-X’ere proppfulle av ironiske kommentarer og uutholdelig kjedsomhet. Alt var litt tåkete.

Det første jeg gjorde på Samos var å spy. Utover rekka, ned i det blå, blå havet.
Jeg var nykter, det skal jeg ha. Og da jeg kravlet meg opp i knestående og kikket opp mot den lille, fredelige byen, forsto jeg at seilasen var over for min del. Jeg hoppet i land, og for første gang siden jeg reiste fra Norge for å finne friheten, følte jeg meg fri. Det var bare meg – helt naturlig og uanfektet. Det fikk meg til å bryte ut i latter.

Henning hadde sett sørgmodig på meg da vi stod på Gardemoen. Hadde ikke lyst å være igjen, kunne ikke være med.
“Hva skal du gjøre da?”
“Vet ikke. Finne meg selv kanskje”, lo jeg, uten egentlig å merke smilet.
“Hva om du må lete veldig lenge for å finne deg selv? Eller enda verre: tenk om du finner deg selv og ikke liker den du er!”

Henning var min beste venn, og jeg elsket ham mer enn himmelen, stjernene og havet på en gang. Men for Henning er glasset alltid halvtomt. Det er tryggest slik. Da blir han ikke skuffet. Noen ganger tenker jeg at Henning egentlig aldri har hatt et glass som er stort nok.

Hvordan kom jeg til å tenke på dette?
Jo, jeg snakket med Henning i sted. Vi snakket om hvordan livet har blitt. Hvem vi har blitt. Og alle drømmene som ennå ikke er realisert.

Da vi avsluttet telefonsamtalen, kom jeg til å tenke på det Henning sa da jeg dro:
Hva om du må lete veldig lenge for å finne deg selv?
Det er 20 år siden...
I rörelse
Den mätta dagen, den er inte störst - den besta dagen er en dag av törst. Nog finns det mål och mening med vår färd, men det er vägen som er mödan värd
-karin boye-

onsdag, juli 05, 2006

Skyldfølelse

Det var da det slo meg. Akkurat der. Midt i tilsatsen. At jeg må slutte å presse meg selv utfor stupet når jeg simpelthen ikke evner å forsere avgrunnen i to sprang. Ingen kan det.
Det er fullt mulig å stoppe ved kanten. Betrakte utsikten og tenke at dette er her, nå. Slik er det med meg, andre har sine greier, de er ikke nok i seg selv alltid de heller. Det er ok.
Jeg er verdifull. Den jeg er. Det jeg kan. Alt er tilstrekkelig og mer enn nok.

JEG ER BARE DEN JEG ER ...

Nå har lyset gitt opp kampen
Nå har natten gjort beslag
Vi forsvinner inn i søvnen
Drømmer spent om neste dag

Og igjen står jeg tilbake
Som en hage uten trær
Og mens alle andre sover
Er jeg bare den jeg er

Som en rar klovn i et sirkus
Gråter jeg mens andre ler
Det jeg skjuler bak min maske
Er det andre ikke ser

Men når publikum forsvinner
Skifter jeg til ordinær
Som en natt helt uten stjerner
Er jeg bare den jeg er

Hvem vil finne veien til mitt hjerte
Hvem vil finne på å lete her
Jeg er ingen førstepremie
Jeg er bare den jeg er

I en travel hverdag er jeg
En som alle roper på
Og jeg vet når dagen svinner
Skal jeg helt alene stå

Og blant venner vil jeg smile
Jeg er sterk og populær
Like under overflaten
Er jeg bare den jeg er

Hvem vil finne veien til mitt hjerte
Hvem vil finne på å lete her
Jeg er ingen førstepremie
Jeg er bare den jeg er

-Herman Bernhoft-

tirsdag, juli 04, 2006

Jøjjis ass

Det er ganske lenge siden jeg var fjortis, og noen påstår at jeg er litt pirkete på språk og slike viderverdigheter. (Hvilket kanskje egentlig ikke kommer så tydelig frem i denne bloggen, men dog.)
Jeg har overhodet ingen forklaring på hvordan ordlisten på mobilen min har blitt som den har blitt.

Her er noen eksempler:

Ajajaj
Bah
Chillern
Dævver
Elskling
(hvorfor er ikke det et standard-ord?)
Funker
Gangstah-rap
Honeybuns
Intenst
Jøjje
Kæmmis
LuvvYa
Mumremodus
Najs
Ooops
Punkepingviner
(?)
QleKu
Ruler
Seffern
Tihi
Utringet
(jupps)
Vræææl
Wuoooiiiii
Yippikayee
Æsjesen
Øøøyhh
Åjdasann


Er det formildende omstendighet at jeg ikke har noe på Z og X?

mandag, juli 03, 2006

Sexkjøp og feminisme

Hannah Helseth har i dag en kronikk i Klassekampen der hun etterlyser andre tiltak for å begrense prostitusjon i tillegg til å kriminalisere sexkjøp. Blant annet gjennom å hjelpe kvinner som vil ut av prostitusjon gjennom språk- og arbeidsopplæring.

Jeg fant ingen nett-referanse til kronikken, så jeg tillater meg her å sitere litt av den. (Jfr. min forrige blogg-post)
Prostitusjon er et uttrykk for menns rett til å kjøpe seg kvinners kropper. Noen menns seksuelle relasjoner til prostituerte kvinner behøver med andre ord ikke å være gjensidige, de kan være ensidige. De kan tenne på å ha sex med noen som ikke i utgangspunktet vil ha sex med dem. Noe som for meg og mange menn med meg er utenkelig. Dette er med på å påvirke den vanlige norske manns forhold til sin egen seksualitet og syn på damers seksualitet. Ideen bak all seksualisert vold, fra seksuell trakassering til voldtekt, er "godt for meg, vondt for deg". Det er den samme ideen som ligger til grunn for prostitusjonens vesen.

Word!

søndag, juli 02, 2006

Hvorfor kjøper noen sex?

Hva er det som gjør at en person med tilsynelatende normale sjelsevner kan kjøpe et annet menneske?

VG Helg forsøker å beskrive sex-kjøperen: Han er mann, skilt eller single og jobber i en mannsdominert bedrift. Han vet om, og fordømmer, menneskehandel, men synes ikke det har noe å si for sitt eget sex-kjøp. 31% av sex-kundene har kjøpt sex sammen med andre menn, og 75% av mennene som stemmer FrP kan forstå at noen kjøper sex.

VG har intervjuet "Svein", en skilt mann i 40-årene. Han kjøper sex-tjenester to til tre ganger i måneden. Han unnskylder det med at han "ikke er så god på nærhet". Dette er en unnskyldning han deler med flere. På forumet til Sexhandel.no skriver "Ole45":
...den viktigste årsaken til at mange kjøper sex er behov for fysisk gjensidig nærkontakt. Det å berøre en annen person og det å bli tatt på av en annen person på kroppen. Denne nærkontakten er svært viktig for helsa og hvordan man fungerer i hverdagen.

Sorry, gutter. Den forklaringen kan på ingen måte unnskylde eller rettferdiggjøre det dere gjør. Har man problemer med nærhet er det flere måter å løse det på: Du kan innse at du har et problem og jobbe bevisst med deg selv for å oppnå nærhet til andre mennesker. Du kan akseptere at du ikke er så god på nærhet, holde deg for deg selv og ta deg en stille anders i ny og ne. Du kan eventuelt kjøpe et kjæledyr å kose med. Det er slike ting mentalt oppegående mennesker gjør. Det er ikke, under noen omstendigheter, greit å kjøpe seksuelle tjenester.

At kjøp av sex fyller et behov for _gjensidig_ nærkontakt er vel snarere en løgn sex-kunden forteller seg selv enn en realitet. Å tro at den prostituerte har noe igjen for møtet annet enn penger er temmelig naivt.
La oss innse at myten om den frivillige, lykkelige prostituerte er nettopp dét.

Som den eminente skribent i Dagsavisen, Kaia Storvik, skrev forrige uke under tittelen Hvorfor horekunder egentlig bør skytes: Dersom noe skal kunne kalles frivillig, må man ha flere reelle valg. Dersom valgmulighetene dine er: Vil du bli prostituert, prostituert eller prostituert, er det ikke frivillig hvis man velger å bli prostituert...
Til dere 200.000 norske menn som kjøper sex, og alle andre som mener at prostitusjon er så himla greit og frivillig: Prøv selv et par dager. Dra til en skummel park nær deg, og la ti-tolv fremmede ta dere bakfra, gjerne uten kondom. Når dere har fått en god porsjon juling, en kjønnssykdom eller to, og har blitt kalt «skitne hore» av et par forbipasserende, skal jeg være villig til å høre på argumentene deres om at prostitusjon er helt greit. Til det er gjort, kan dere holde munn.

VG Helg har gjort et litt tafatt forsøk på å fortelle historien til en kvinne som prostituerer seg "frivillig". Personlig synes jeg ikke baltiske Magdas historie er spesielt troverdig. Enten er ikke dama helt ved sine fulle fem, eller så har journalisten tatt seg kreative friheter.
Det er så godt å vite at noen trenger meg, om så i en halv time. Når noen ligger over meg og sier "Du er så vakker", blir jeg helt varm innvendig. Men etterpå lurer jeg på om de mener det. Hva tror du?

Dette er i mine øyne et utsagn fra et menneske i emosjonell ruin (alternativt resultat av journalistens fantasi), og jeg kan ikke fatte at noen har hjerte til å bruke denne kvinnen for å stille egne behov.

Jeg kan bare slutte meg til Kaia Storviks konklusjon til kjøp av sex-tjenester:
Hvis det ikke er greit at søstera di, dattera di eller mora di gjør det, er det ikke greit for andre kvinner heller.