Om å ta på alvor

Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad skriver i dag på MOM-siden i Dagsavisen at hun ønsker å styrke tilbudet til ME-pasienter. Her skriver hun blant annet at Dette er en pasientgruppe det ikke har vært tilstrekkelig oppmerksomhet rundt, og som nå skal tas på alvor i helsetjenesten.
Innlegget er et tilsvar på Janne Grøttums kronikk ME-syke overlatt til seg selv den 18. oktober.
Brustad fortsetter med å fortelle at hun har bedt om en faglig anbefaling fra Sosial- og Helsedirektoratet basert på rapporten Nasjonalt kunnskapssenter la fram i juni.

Haaaalloooooo, Brustad. Følg med her! ME-foreningen trakk seg fra arbeidet med rapporten fordi den ikke var i samsvar med ME-pasienters behov. Grøttum understreker faktisk dette i kronikken du svarer på:

...Når Kunnskapssenterets rapport dessverre bærer preg av manglende avklaringer og en fortsatt ødeleggende profesjonsstrid, er dette særdeles uheldig på flere måter. For det første kan rapporten bli retningsgivende for hvilken behandling som initieres og i verste fall bidra til feilbehandling. Sengeliggende og pleietrengende ME-pasienter har behov for en helt annen oppfølging enn pasienter som er utbrente eller utmattede som følge av belastningsrelaterte og nevrotiske lidelser.

Forøvrig høres Brustads tiltak lovende ut. Man ønsker å opprette et nasjonalt medisinsk kompetansesenter, utarbeide faglige retningslinjer samt å styrke forskningsinstansen. Målet er å styrke tilbudet til pasienter med ME og bedre kunnskapen hos helsepersonell.

Jeg håper dette vil skje i samarbeid med pasientforeningene. Det er tross alt pasientene som sitter med den reelle kompetansen her.

Magiske øyeblikk II

En dag underveis. Halvveis hjemmefra og halvveis fremme.
Jeg hadde ankommet kvelden før, haikende fra Madrid via Granada. Åstedet var en bar med bambusinventar og med tropiske drinker som spesiale. Til tross for det, eller på grunn av (søte drinker har aldri vært min greie), bestilte jeg en Heineken og tente en Fortuna mens jeg ventet på ei jeg bare hadde truffet ved et par anledninger, men som jeg likevel betraktet som sjelevenn. Noen mennesker er slik. Du møter dem, det skjer en eller annen mirakuløs kjemisk reaksjon - og vips, har du truffet en venn for livet. Det er fremdeles slik jeg tenker på henne. Som sjelevenn. Selv om jeg ikke har sett henne på mange år.

Hun var sen. Det gjorde ingen ting. Jeg ble stående å kjenne hvordan jeg var i ferd med å tine. Dypfrosten fra tiden i Norge var i ferd med å slippe taket. I tre samfulle måneder hadde jeg forsøkt å samle livet mitt. Bli voksen og ansvarsfull og bygge en framtid. Jeg fikk det ikke til. Tiden var liksom ikke inne. Så i steden for å denge meg selv for min egen tilkortkommenhet i hver av døgnets timer, valgte jeg å snu nesen en annen vei.

Plutselig gikk strømmen i hele bydelen. Det ble helt mørkt, men det tok bare et par minutter før folk begynte å tenne stearinlys, knakke rytmisk i bordplatene med glass og askebegre. En mann begynte på noen strofer av en gammel folkesang, en kvinne stemte i. I løpet av et halvt minutt var hele området fylt av suggererende, latinske rytmer og mykt, magisk lys. Man kunne høre all latteren og sangen og klapringen som normalt forsvant i tonene fra diskomusikken.
Og jeg smeltet helt. Beveget meg til rytmene og lo en befriende latter.

Hun rundet hjørnet mot baren i samme øyeblikk som strømmen kom tilbake. Jeg lo så jeg nesten falt av stolen. Klarte ikke stoppe.
Hva i all verden har skjedd, lo hun.
Jeg klarte ikke svare, bare hikstet av latter mens jeg brukte askebegerne som kastanjetter.

Noen ganger er livet sånn. Magiske øyeblikk kledd i rød kjole.

Om å være menneske

I det mellommenneskelige samspillets debatter er det mye å undres over. En av dem er hvordan ting har en tendens til å utarte seg til en "oss-mot-dem"-retorikk. Det være seg om vi diskuterer jødedom kontra islam, kommunisme kontra turbokapitalisme, feminisme kontra machokultur. Og så videre.
Muligens skyldes dette debatt-foraenes iboende spissformulerende natur. For det er vel oftest slik at folk flest befinner seg i den gyldne middelsonen?

Den siste tiden har det rådet en ganske opphetet diskusjon om omvendt likestilling rundt om. Lenkene finner du hos Tiqui, debatten hos Iskwew.

Av de vanligste ekstrem-argumentene mot likestilling finner man en litt sutrende holdning fra menn som skulle ønske at ting fremdeles var som på 50-tallet. Der mor ventet nysminket og bollebakende hjemme når far kom sliten hjem fra jobben. De mener at feministene har skylden for alt som er feil i verden.
I den andre enden er det noen som mener at menn er voldelige macho-svin som egentlig burde utryddes.

Jeg forstår ingen av disse gruppenes agenda. For når alt kommer til alt er vi først og fremst medmennesker. Vi er avhengig av hverandres gjensidige forståelse og støtte for å ha et godt liv.

De ekstrem-debattantene som mener at likestillingen har gått for langt, kommer gjerne trekkende med usaklige krav som at kvinner også bør avgi verneplikttjeneste. Og at de må kunne tvinges til å føde barn.(!) De mener dessuten at vestlige kvinner er noen egoistiske, kyniske beist, og gifter seg helst med thailandske kvinner fordi de ikke finner en norsk kvinne som dekker deres narsissistiske behov.
Jeg mener at de som vil ha en ikke-mælende konemor har et personlig problem med sin egen integritet. Feminismen er ikke deres største fiende, det er deres egen usikkerhet og egoisme som er.
Disse mennene ser ikke det individuelle ansvar de har for å tilpasse seg en verden i fremgang.

Likestillingskampen er i utgangspunktet en positiv ting.
Det er imidlertid ikke alt ved likestillingen som er like positivt. I stedet for å fokusere på mellommenneskelig likeverd, kan det synes som det i ulike situasjoner har blitt en slags maktkamp mellom kjønnene. Hvem kan være den mest kyniske drittsekken og vinne mest "ære".

Jeg mener at vi må kjempe for er et mindre egosentrisk samfunn.
Feminismen springer ikke ut av egoistiske behov. Velferd er ikke et kjønnsbestemt spørsmål. Det er ikke kvinners skyld at det nå kan synes som unge menn blir de kommende taperne.

Det er naturligvis en tankevekker når Alfahunnene braser fram og krever revir.- At både menn og kvinner blir mer stressbelastede, får større psykiske problemer eller andre livsstilsykdommer, drikker mer, er mer utro og så videre. Dette er ikke likestilling, men simultan-selvdestruksjon. Det er noe som skjer ved siden av likestillingskampen, ikke som et resultat av den.

Jeg er kvinne. Men før det er jeg veldig mye annet. Det har jeg som kvinne bosatt i Norge frihet til å være, og det er jeg takknemlig for.
Jeg anser meg i tillegg som feminist. Det er det mange av mine mannlige venner som også gjør. De støtter feminismen fordi de ser at noe er skjevt og galt i samfunnet, i yrkeslivet, i kjønnsdebatten. Dette er sterke menn som har fulgt med i timen. De har tatt personlig ansvar i en utvikling de har ønsket velkommen. Dette er mennene som har mest trygghet i seg selv, størst evne til empati og refleksjon. - De virkelig helstøpte mennene.
Jeg har på ingen måte noe problem med å være "myk og kvinnelig og støttende" for disse mennene, for de yter så uendelig mye i gjengjeld. Jeg forguder deres mannlighet. Det er mannsgrisene som får meg til å stikke hardsida og klørne fram.

I ekstrem-debattene, som den pågående i Aftenposten, er det mange villspor, og de fører ingensteds hen.
Kanskje ligger ikke løsningen i å gjøre kvinner vernepliktige, men å gjøre vernetjenesten frivillig. Kanskje ligger ikke løsningen i å åpne Gutteklubben Grei for unge kvinner, men å vise unge menn at det ligger mye styrke i de såkalte myke verdiene. Blant annet.

De virkelige verdiene ligger ikke i hvor mye makt eller kapital man erverver seg, men hvor mye tid, respekt og kjærlighet man har for hverandre, for verden og for barna.

Angel

Det har vært litt stille på denne bloggen i uken som gikk. jeg har vært opptatt med å forsøke og kommunisere med helsemyndigheter. Det er som å stange hodet i veggen. Det er ingen på slike etater som vil snakke med "vanlige folk".

For de uinvidde: Jf. i forrige post, mannen som døde i 2005 etter at legevaktlegen forlot ham, var min Papa.

Min ellers så sterke og vitale far hadde fått en kraftig lungebetennelse. Det var ingen av oss som visste hvor syk han var, for han pleide å trekke seg unna når ting ikke var så greit. Min far var ikke den som ba om hjelp i tide og utide. Da han endelig gjorde det, kom det en lege som ikke en gang undersøkte ham skikkelig. Da de kom fra legevakten for å se til ham dagen etterpå, var han død. Han hadde fått indre blødninger - sannsynligvis av medisinene.

Jeg var på det tidspunktet veldig syk selv, så jeg har egentlig ikke fått bearbeidet sorgen eller savnet på noen måte.
Å få vite at denne legen fremdeles er i jobb, var et stort sjokk. Han ble suspendert etter den hendelsen, og jeg trodde han var fratatt lisensen.

Og det er så utrolig fryktelig vondt å vite at Papacito døde syk og helt alene, isteden for å få pleie i trygge omgivelser. Eller å tenke på at jeg ikke var der sammen med ham. Ironisk nok fordi jeg selv var skadet på sykehus.

Fredag den 13. derimot fløt helt problemfritt. Selv svarte katter skyr utskytningsrampen for tida...

IN THE ARMS OF AN ANGEL (Sarah McLachland)
Spend all your time waiting
For that second chance
For a break that would make it okay
Theres always one reason
To feel not good enough
And its hard at the end of the day
I need some distraction
Oh beautiful release
Memory seeps from my veins
Let me be empty
And weightless and maybe
Ill find some peace tonight
In the arms of an angel
Fly away from here
From this dark cold hotel room
And the endlessness that you fear
You are pulled from the wreckage
Of your silent reverie
Youre in the arms of the angel
May you find some comfort there
So tired of the straight line
And everywhere you turn
Theres vultures and thieves at your back
And the storm keeps on twisting
You keep on building the lie
That you make up for all that you lack
It dont make no difference
Escaping one last time
Its easier to believe in this sweet madness oh
This glorious sadness that brings me to my knees
In the arms of an angel
Fly away from here
From this dark cold hotel room
And the endlessness that you fear
You are pulled from the wreckage
Of your silent reverie
Youre in the arms of the angel
May you find some comfort there
Youre in the arms of the angel
May you find some comfort here

De som skal forvalte vår helse

Dagsavisen har i dag en artikkel om leger og tilssynssaker. En lege som har utøvd grov forsømmelsesplikt er fremdeles i jobb. Han fikk sparken fra Oslo Legevakt, men fikk allikevel jobb som legevaktlege i Lillestrøm.

Helga Margrethe Oppegaard er fortvilet. Legen som fikk refs av Helsetilsynet etter at mannen hennes døde, har nå fire tilsynssaker mot seg, men han praktiserer fortsatt.

Januar 2002: Fire og en halv time etter at Legevakten i Oslo ble kontaktet, kommer en lege hjem til Oppegaard og hennes ektemann. Han har fått et tilbakefall etter tidligere sykdom. På kort tid har tilstanden hans forverret seg betraktelig. Likevel nøyer legen seg med å forordne Paracet før han drar igjen.
Mannen blir dårligere, og kona kontakter Volvat som umiddelbart får mannen innlagt på sykehus. Da er han i koma. Han dør seks uker senere.

Oppegaard anmelder forholdet til Helsetilsynet. Der blir saken liggende i to år, før hun blir anmodet å melde fra direkte til legevakten. De tar ikke kritikken til etterretning, og legens oppførsel blir heller ikke beklaget.

I januar 2005 leser Oppegaard i avisen om en lege som har forlatt en døende mann. Det viser seg å være samme legen. Han blir suspendert og senere sparket fra sin stilling ved Oslo legevakt. Dette er det fjerde tilfellet av grov forsømmelse fra legens side. Han har brutt helsepersonelloven, det får allikevel ingen konsekvenser for hans virke.

Fru Oppegaard sier til Dagsavisen:

Jeg har hatt den tro at helsepersonelloven først og fremst skulle ivareta pasientenes tarv. Jeg kan med min beste vilje ikke se at dette har skjedd på noe punkt

Helsetilsynet, representert i avisen ved avdelingsdirektør Jørgen Holmboe, mener at Vi er hvor vi skal være.
Statistikk tyder på at relativt flere mister autorisasjonen sin her til lands enn i Sverige og Danmark, påpeker han.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) mener at Helsetilsynet løper legenes ærend, og ønsker at pasientorganisasjoner i større grad bør involveres i tilsynssaker for å ivareta pasientenes interesser.

Til dette sier Holmboe

Vi har 16.000 praktiserende leger her til lands, og det blir bare gitt 50-60 advarsler i året. FFO burde heller applaudere at vi har en aktiv tilsynsmyndighet for denne bransjen.

Aktiv tilsynsmyndighet?
Jeg er så ikke imponert. Jeg ser ingen grunn til å applaudere. Det gjør helt sikkert ikke fru Oppegaard heller. Eller noen i de to andre familiene som har blitt rammet av denne legens skjødesløshet. Eller de tusenvis av andre som har forsøkt å klage inn helsepersonell-saker til Helsetilsynet.

Velferdsstaten my ass III

Visualize this!

Mange utøvere av kreative yrker vet at det er sammenheng mellom for eksempel dysleksi og evne til visuell tenking. For det meste fokuseres det på ulempene ved dysleksi og/eller dyskalkuli. Det skal behandles og overkommes.
Hva skjer med kreativiteten i den prosessen?

Tror det eller ei, men jeg var nødt til å forbedre matte-karakteren fra artium for å komme inn på kunststudier. Dette ble gjort under stort strev ved en privatskole. Der gikk jeg i klasse med en rekke folk som måtte opp fra 5 til 6 i matte for å komme inn på medisinstudiene. Og Line. Hverken Line eller jeg forstod en tøddel av formlene som måtte pugges for å kunne løse de ulike matteoppgavene. Vi hadde imidlertid en rekke alternative måter å løse oppgavene på som ikke ble helt anerkjent. Line og jeg var langt fra de dummeste i klassen selv om vi ble behandlet sånn.


Både Leonardo da Vinci, Albert Einstein og Richard Branson var/er dyslektikere. De aller fleste kunstnere har problemer med tall. Men er det egentlig et problem?

På skolen lærte vi at det finnes ett riktig svar på enhver oppgave. Dessverre er det han som sitter foran deg som har det svaret. Den kreative hjernen er mest opptatt av alle de andre uendelige mulighetene for svar. Men på skolen og i livet forøvrig må vi følge reglene. Vi må fargelegge innenfor strekene.
Under skolegangen lærte vi at vi må unngå feil. Senere finner vi ut at man kan ikke skape noe som helst hvis man ikke begår feil. På skolen lærte vi å dekonstruere, analysere og dra logiske slutninger. Det er helt og komplett ubrukelig i kreativ visualisering. Ufokusert tenking er det som virkelig leverer varene.

Som utøvende designer har noe av det mest meningsløse og energitappende i det daglige arbeidet vært møter og brainstorminger. Jeg har ikke noe annet igjen for det enn kundens tilfredsstillelse av å ha fått presentert en (for meg) rekke meningsløse powerpointslides og kakediagrammer. Faktisk er slike møter kreativitets-dödare. Jeg må ha flere dager fri, reformattere harddisken og ta meg mange lange turer der jeg tenker på helt andre ting før jeg kan starte den kreative prosessen.

Å slippe unna strukturen er det som leder til kreativitet. Å bli kjent med omgivelsene fjerner observasjonsevnen og nysgjerrigheten.
Kreativitetens hemmelige våpen og egentlige styrke er komplett kaos.

Visualize that!

Ab esse ad posse

Bare én sånn blå dag. Der du kan slå opp døren, løpe ned trappene og kaste deg på sykkelen og bare suse avsted uten en bekymring i hodet annet en hva du kan kaste bort av tid på små viderverdigheter og du slipper å spørre "Hvorfor meg", hvorfor noen i det hele tatt (eller kjenne det på kroppen). Og gresset er mykt og du leter etter markjordbær og et strå til å tre dem på, og kjolen er lett og luften sval og alt i hele verden akkurat passe til at du kan danse og le og kaste deg i armene på han som kommer fra helt en annen kant mens humla suser og alt det andre holder tyst. Litt sånn, i det minste. Om enn bare ett eneste lite blaff av en blå dag.

Var veien mellom senga og døra et hjem, ville jeg støte på et tak over hodet - hvor jeg enn strakk meg, og det ble ikke så stille at jeg fikk høre mitt eget hjerte slå - seig som en arbeider, som ikke enser en tilfeldig forbipasserende tid.
Da gikk ikke jeg her med en gammel gåte: Hva er det som går og går og aldri kommer til døra?

Kroner en, kroner to, kroner tre, kroner fir...

I dag hadde jeg tenkt å skrive noe reflektert og innsiktsfullt om statsbudsjettet.
Det ble med tanken. Som vanlig henger jeg meg opp i de underligste detaljer. Som at kongehuset får 162,5 millioner å rutte med. Hva i all verden bruker de pengene til?