Har sår på sjelen farge?

Ei venninne har en bror som lider av schizofreni. Han har vært på institusjon i flere år og blir ikke bedre. Pasientene går stort sett rundt på tomgang og lever på piller, junkfood, kaffe og røyk. Det blir ikke gjort nevneverdige forsøk på å aktivisere dem eller på å få dem bedre ved hjelp av sunt kosthold. (dette til tross for at nyere forskning viser at høye doser omega 3 fettsyrer kan helbrede psykiatriske lidelser).
I psykiatriens øyne blir psykiske lidelser stort sett tillagt en biokjemisk forklaring. Følgelig må de medisineres. Men hva så når folk allikevel ikke blir bedre?

Schizofrenidagene 2006 ble nylig holdt i Stavanger. En av foreleserne var den kanadiske psykiateren Colin Ross.

Det meste av av psykiske lidelser har sosiale forklaringer, og kan i liten monn kureres med medisiner, sier han til Klassekampen.

Den gjeldende oppfatningen er at psykiske lidelser er skader i hjernen som bør medisineres. Etterhvert har det imidlertid gått opp for meg at genene spiller en svært liten rolle når det gjelder psykiske lidelser. Jeg har måttet revurdere mye av det jeg fikk presentert som "vitenskapelige sannheter" i løpet av utdannelsen min.
Han fortsetter med at arvelige egenskaper kan ha litt å si, men at det først og fremst avhenger av livsstil, kosthold og hva personen har blitt utsatt for.

Ross mener at det generelt er altfor mye medikamentbruk innen psykiatrien. Mye skyldes en svært mektig farmakologisk industri, men en del av forklaringen ligger hos psykiaterene som også vil være "ordentlige leger".

Kjemisk ubalanse i hjernen er et begrep som tiltaler forskere innen nevrologi. Spesielt psykiatere, som lenge har lidd mindreverdighetskompleks ovenfor sine legekollegaer og blitt ansett som en slags avanserte sosialarbeidere, har omfavnet begrepet. De rettferdiggjør medisinering av psykiske lidelser på samme måte som medisinering av høyt blodtrykk. “Se, vi er også vitenskapsmenn!”
Prof. Edward Shorter

Ross er svært kritisk til tradisjonelle måter å stille diagnoser på.
Diagnostisering er like mye et spørsmål om ideologi. Det at en person hører stemmer er f.eks. ikke et tegn på psykisk sykdom. Undersøkelser har vist at syv prosent av befolkningen hører stemmer nokså regelmessig. Man kan ikke legge vekt på stemmene, man må se på forholdene rundt.
Tradisjonelt sett blir det i den vestlige verden gitt medisin for å døyve disse stemmene. Mitt syn er at stemmene gir informasjon som er viktig for terapien. Den kan være en overgrepshistorie som ligger bak, eller det kan være noe annet. Blir stemmene dempet med medisin, blir det vanskeligere å finne frem til hva pasienten har vært utsatt for. Og blir stemmene borte, er det ikke nødvendigvis et tegn på at pasienten har blitt friskere.

Klassekampen spør Colin Ross om han tror det vil være mulig å redusere den omfattende bruken av psykofarmaka.
Teoretisk er det fullt mulig, men ikke politisk sett. Det henger sammen med de store pengene som ligger i dette feltet samt at medisinbruk gir folk et tilbud om raske løsninger.
I USA er det vanlig med reklame for antidepressiva på tv. Å få stoppet det vil kreve et solid stykke arbeid.

Mnja - skeptisk

Forskningsrådet flesker til igjen og erklærer at Fastlegeordningen en suksess!
Pasienter setter pris på kontinuiteten og behandlingen de får. Fastlegereformen har vært en suksess, er konklusjonen på Norges forskningsråds evaluering.

Samtidig kan vi lese at stadig flere nordmenn bytter fastlege. Etter at det ble mulig å bruke internett til å foreta slike bytter har 160.000 benyttet muligheten.

Det er bare toppen av isfjellet. Ved nærmere ettersyn viser det seg at de 160.000 bare er dem foretatt på NAVs nettsider.
Ifølge NRK har så mange som 500.000 nordmenn det siste året byttet fastlege fordi de har vært misfornøyd med den legen de har hatt. I undersøkelsen som NRK presenterte viser det seg også at pasientene må vente to til tre uker før de får time hos legen.

Suksess?

Noen må være så vennlig å forklare meg hva som er så mye bedre med fastlegeordningen nå enn hvordan tingene fungerte før? Alle har vel hatt tilgang til en lege de kunne være fornøyd med? Og hvis ikke, var det jo bare å bytte, ikke sant? Med fastlegeordningen har du bare to anledninger til å bytte, og er du riktig uheldig blir du sittende med skjegget i postkassa til en komplett inkompetent dust.

Målsettingen med fastlegeordningen var og er å gi et bedre helsetjenestetilbud til pasienten. Intensjonen var og er å samle det faglige ansvar for den enkelte pasient hos en instans med kompetanse til å koordinere de faglige utfordringene. Når så mange mennesker bytter fastlege, er det mest sannsynlig et tegn på at hverken målsetting eller intensjoner er innfridd. (when it walks like a dog, smells like a dog, etc.)


Riksrevisjonen sier er at allmennlegetjenesten nå koster mer enn før fastlegeordningen ble innført.
Det kan synes som om ordningen først og fremst er en suksess for legene. Undersøkelser viser at de fleste leger er fornøyd med fastlegeordningen. Mest fornøyd er de med lengst lister.

Jaggu...

Jupps

Hurra for meg:-D

Ønskeliste

Jeg har navnedag i dag og bursdag i morgen. Da er det jo veldig typisk at det er Handlefri dag i dag.

På Handlefri.no står det:

Tenk to ganger over hva du egentlig trenger...

Det jeg trenger er flere klemmer, varme tanker, glade smil, tilfredse venner og mer kjærlighet. Og fred på jorden, naturligvis.

Gaven kan avleveres til den første du treffer.

På forhånd takk:-)

Blasfemi - eller bare rasende festlig?

Ikke før har de verste tumultene rundt Muhammed-karikaturene lagt seg, før en prestefrue fra Selbu anmelder Mads Eriksen for blasfemi på grunn av en stripe der Jesus bedriver reklame.


Det er mulig jeg tar feil, men jeg tror faktisk Jesus ville ment at disse stripene er kjempefestlige....

Houston - we have a problem

Åj. Jeg falt visst litt ut av bloggsfæren en stund. Det var ikke bare bloggsfæren jeg falt ut av forøvrig. Men det er en helt annen historie.

Inne i hodet mitt er det en masse ting som vil ut i hendene og ned på tastaturet. De har virret seg sammen til en stor blåknute, og det kan se ut til at det vil ta litt tid å få løsnet på den.

En av grunnene til det er at jeg har måttet bruke ufattelig mye energi jeg strengt tatt ikke har på å forholde meg til folk jeg strengt tatt ikke har lyst til å forholde meg til, og som tilsynelatende ikke vil forholde seg til meg heller.
Jeg har ikke så veldig lyst til å gå mer inn på det. Annet enn at det norske helsevesenet suger big time. Og norske leger er generelt en gjeng arrogante, ignorante slubberter med sosiopatiske trekk. Bare sånn at du vet det om du skulle komme til å bli skikkelig syk. (Bank i bordet, altså)

Jeg vurderer å flytte utenlands igjen. Det norske helsevesenet er i ferd med å ta knekken på meg.
Det er en av grunnene til at jeg blir kjempeirritert på tv-reklamen til Europeiske forsikring der de gjør narr av utenlandske sykehus.

Jeg har vært reiseleder og fulgt minst et hundretall gjester på sykehus rundt om i Europa. Der har de blitt behandlet som konger og dronninger og fått den aller beste omsorg.

Egentlig tror jeg filmene til Europeiske er blitt spilt inn i Norge. Etter egen erfaring ville jeg tippe Ullevål sykehus eller legesenteret Din Lege AS. Der har de samlet alle landets gretne gubber under ett tak. De får dr. House til å fremstå som den mannlige ekvivalenten til Moder Teresa.

Så unnskyld meg mens jeg gjør ørtenhundreogsekstito mantraer og avgifter sinnets energifelt.

Jeg kommer heller tilbake med flere magiske øyeblikk ved en senere anledning.

Entropi

Årene mellom da og nå er forsvunnet. Jeg er tilbake på et annet sted, i en annen tid. Ved Middelhavets turkisblå kyst. Tilbake til en natt da det tunge mørket holdt meg og omgivelsene fanget i sitt mørkeblå drømmeteppe.

Huset jeg bodde i tilhørte en gammel enke. Vi snakket ikke samme språk, men forstod hverandre som sjelesøstre. Vi var begge fyllt av savn.
Fru Çakim kunne sitte og stirre utover horisonten som om hun ventet på noen. Eller som om hun ventet at ungdommen, livet og kjærligheten skulle vende tilbake til henne. Tålmodig og i timesvis holdt hun havets ende fanget i det mørke blikket. Jeg forstod hennes lengsel som hun forstod min.

Det lille blå værelset mitt hadde en balkong med utsikt mot havnen og havgapet. Luften var alltid fyllt med dufter av mimosa og salt sjø. Noen ganger sendte innlandsbrisen disse duftene inn i rommet mitt. Fyllte sjelen, hjertet og drømmene mine med løfter om en bedre, fredeligere verden.

Denne natten satt jeg naken på de kjølige keramikkflisene, stirret utover havet og lot meg flyte med. Jeg sugde inn lyder og lukter som ga meg nytt liv. Dette var min skitne sjels katharsis.

Jeg satt sånn lenge og bare var til.

Plutselig merket jeg de første tegnene på dagens ankomst.
Fuglene sang solen frem. Det ble et glitrende liv i den før så rolige havoverflaten.
Blikket mitt fulgte de glitrende edelstene opp mot olivenåsen. Der, over Akvariebukten dukket solen opp, flere tusen ganger større og mektigere enn jorden selv. Den farget alt flammende rødt med sin voldsomme kraft. Husene, trærne, havet. Kaotiske penselstrøk drev dagen frem.

Som solen steg over åsen, ble klarere og mer intens, forstod jeg viktigheten av det jeg så. Der, på himmelen over havet, ble alle levende skapningers energi gjenspeilet. Der ble all lidenskap og magi stilt til skue så jeg måtte erkjenne den. Universets krefter og mysterier vil til evig tid overmanne menneskeheten. Vil alltid være mektigere enn noe annet, bestemme tid for liv og død, seier og tap, kjærlighet og hat, krig og fred.

Jeg var bare en brikke i det store spillet, og jeg måtte alltid huske å leve her og nå som det ikke fantes en morgendag.

Fine pappaene

Fars- og morsdager er slike dager som gir mening. Vi burde hatt flere sånne dager da vi gjør ekstra krus på en vi er glad i. Servere frokost på sengen, lage tegninger til og gjør tjenester for. Vennedag, tantedag, kusinedag, nabodag, nevødag, etc.

I dag er det pappaenes dag, og jeg hever min skål til alle fine pappaers ære. Spesielt min egen som dessverre ikke er her lengre.
Min pappa lot sjelden en anledning for å feire gå til spille. Og jeg fikk være med.

Gledelig farsdag. Peace&love to y'all.

Bah!

Hvem er det egentlig som har bestemt at man ikke skal bedrive metafor? Jeg er et skapende menneske, følgelig snakker jeg bedre i bilder enn i klartekst. Vel, - jeg kan snakke i klartekst også, og da vil kortversjonen av denne blogposten bli omtrent slik: Jul suger big time. Føkkingsjævlakukjul!

Noen spør hvorfor andre mennesker jazzer seg opp over julemarsipan, julepynt og julemusikk rundt om allerede i oktober. Hvorfor kan de ikke bare overse hele julejippoet? Jeeeez.

Jeg kan godt fortelle hvorfor. Jul blir altfor vanskelig. For noen av oss svir alt som har med julen å gjøre noe så inni hampen grønnjævlig. Julen er tyven du forsøker å få fengslet hvert år, men som like ofte blir frifunnet på grunn av teknikaliteter. Julen er den som står og geiper til deg fordi du er den stygge andungen - høy, lys og rar i en flokk av små, mørke, jordnære folk. Som forteller deg hvor langtuttihttiheita utenfor du er, og du kan bare stå der ute i kulda med svovelstikkene dine, mens vi andre koser oss med varmen og tilhørigheten der inne.
Og det kan man saktens gjøre julaften, og føkkings første og andre dag, men ikke fra oktober til langt uti januar neste år. Det er man ikke varmt nok kledd til.

Jul er ekkelt. Hold kitchen Deres for Dem selv!

Jeg våkner i en uro. De andre er oppe for lengst. Og jeg vet at jeg hater denne dagen. Forventningene. Og jeg klarer ikke å glede meg. Det er julaften. Eller syttende mai. Sankthans. Bursdag. Noens dag. En dag utenom det vanlige. Jeg er syv år. Ti. Femogtyve. Førti. Det er så stille. Uvanlig stille. Jeg liker det ikke. Gleder meg til det er over. Til alt er over.Til vi er så langt inne i det nye året at det ikke er noe igjen å feire...
Arne Berggren - "En intens motvilje mot allsang"

Ekko

Han sier han er lei av det hele. At han ikke tror på noe lengre. At han har mistet evnen til å elske. Han er så inn til beinet trøtt. Been there, done that. Kanskje er det ikke mer han har lyst til å se eller gjøre. Han er sliten i øynene av alle visjoner. Sliten i kroppen av all dansingen. Sliten i hjertet av alle brutte illusjoner.

På bildet øverst i hjørnet av MSN-vinduet kan jeg ane hvordan livet har fart med ham. Tatoveringen på høyre arm har falmet. En delfin, en havfrue og bølger. Et fint nett av rynker rundt de fremdeles gnistrende øynene (kanskje er det bare lyssettingen) og en dyp nyve mellom dem. Skjeggstubbene er spettet av hvitt. Og han er så uendelig trøtt. Lenge før fylte 40 er han utlevd. Sånn kan det gå når man lever for mye på for kort tid.

Den gangen for lenge siden trodde vi at ungdomstiden skulle vare evig. Det føltes sånn i det minste. Vi var uovervinnelige. Verden for våre føtter. Drømmere, helter, compadres.

Catching the spirits of new destinations. Travelling from coast to coast, leaving everything behind you. Dreams are on the road. Lets try to find them. Together.

Det er mange år og utallige kilometer optiske kabler mellom oss, allikevel kan jeg føle smerten hans. En gang kjente jeg ham bedre enn meg selv. En gang var hans glede min og min hans. Det er en livstid siden.

(Det jeg nå forteller vil sannsynligvis få den mest banale kiosk-roman til å virke som en hverdagshistorie. Det er litt flaut. Bær over med meg. Jeg vet ingen annen måte å fortelle det på)

Vi hadde såvidt truffet hverandre, vilt og hemningsløst. Jeg skulle videre til New York. Han til Mallorca. Året etter skulle vi jobbe sammen i Tyrkia.

Jeg kom til Bodrum en uke før ham. De andre skandinaviske guidene var allerede på plass og hadde blitt kjent. En uke var normalt den tiden det tok å bli kjent med sin nye "familie". Når omgangskretsen skifter så ofte og brått, er det best å utnytte tiden.
De tok mot meg med åpne armer, men jeg var ikke så veldig gira på å sosialisere. Året i NY hadde vært ganske slitsomt, og jeg ville hvile før sesongen startet.
Andre kvelden i Bodrum ga de seg ikke. Peter, Idil og Soile var på meg hele dagen. Jeg måtte bli med til den kule baren de hadde funnet nede ved marinaen. Jeg ble motvillig med. Kanskje ville ventetiden virke kortere.

Baren var kul, ingen tvil om det. Man gikk inn fra et smug som var overhengt med villvin, forbi en lang bardisk og ut på baksiden der det var en flott platting ut mot havet. Bølgene slo mot rullestener nedenfor terrassen. Opp til venstre lyste det mykt og mystisk fra middelalderborgen, ut i horisonten kunne man skimte Kos.

De andre hadde rukket å bli kjent med en drøss av stamgjestene, og introduserte meg. Jeg ble mottatt med omfavnelser og latter. Sånn var det den tiden. Sterke bånd ble knyttet i en fei. Alle var vid åpne og inkluderende. Slikt endrer seg når man blir voksen. Hvorfor gjør det dét?
Anyway. DJ'en spilte listepop på full guffe. Året var 1989. Det var Milli Vanilli, New Kids on the Block, Eurytmics, Fine Young Cannibals, Bon Jovi og Roxette. Vi drakk oss beautifulle på raki (yak, forresten) og danset løs som man bare gjorde på 80-tallet.

Vi holdt det gående en stund. De andre var litt stressa og fløy stadig ut mot utgangsdøren, snakket med DJ'en, med bartenderen, smilte til meg, hvisket seg imellom.
Utover kvelden ble den støyende musikken skrudd ned, lysene dempet. Sam Browns Stop ebbet ut. Fra høytalerne sev Etta James' At last.
Peter, Idil og Soile så spent på meg og vendte seg mot baren. Og der sto han. Rank, mørk, smilende. Omgitt av den energien som fra første stund hadde tatt pusten fra meg. Også denne gangen. Jeg skjønner fremdeles ikke hvordan et menneske kan føle noe så intenst og ikke ta sin død av det.

Kanskje døde jeg litt hver gang den følelsen kom over meg i de neste seks årene. Kanskje gjorde han det også. Den var konstant veldig lenge. Slites hjerter ned på den måten? Kanskje er det grunnen, eller i det minste en av grunnene, til at vi begge har blitt litt forspist på livet.
Han er verre stilt enn meg. Jeg hører det på ham. Han vil ikke ha mer av livet - og det holder han ikke ut.

“The pleasures of love are pains that become desirable, where sweetness and torment blend, and so love is voluntary insanity, infernal paradise, and celestial hell - in short, harmony of opposite yearnings, sorrowful laughter, and soft diamond.” The Island of the Day Before, Umberto Eco

De av mine tidligere reisekamerater jeg fremdeles har kontakt med, har snev av denne livstrettheten over seg. Men noen har taklet overgangen bra. Noen er på vei, andre er i mål.

(ManRays bilder og Etta James' At Last)

Skranten byfrøken på anbud

I anledning av at Staten vil bruke 600 millioner kroner på å få sykemeldte raskere tilbake i jobb, håper jeg noen vil vurdere å kjøpe undertegnede ut av trygdesystemet.

Å yte litt ekstra service skal nok betale seg etterhvert. Jeg er en samvittighetsfull skattebetaler. I tillegg er jeg motivert, høflig, tidvis morsom, relativt stillegående omgjengelig og renslig.

For tiden er jeg 30% arbeidsaktiv. Trygdekontoret etterlyser tiltak som kan få meg tilbake i full jobb. Jeg har foreslått en rekke alternativer, men ingen av dem ble innvilget. De har foreslått noen alternativer selv også. De ble heller ikke innvilget.

Det er ingen som ønsker meg tilbake i full jobb mer enn meg. Jeg en av de heldige som har en jobb som er utrolig morsom. Selvom det ikke var slik at jeg trengte penger til hus og mat og andre trivialiteter hadde jeg sikkert sittet og hygget meg med å designe ting uansett. Jeg er et arbeidsjern. Har alltid vært, vil alltid være. Arbeidsgivers interesse av å få meg snarlig tilbake i arbeid er stor. Jeg er selvstendig næringsdrivende. Det er altså jeg som taper på det hvis kundene forsvinner. Det er mitt rennomme som rammes om jeg ikke klarer å levere.

Egentlig er det ikke så mye som skal til for å få meg opp om morran tror jeg. Kanskje man bare kan leie inn en matmor/-far som kan fôre meg opp og pusle litt for meg en stund? Eller sende meg til seters for å gjøre meg fet. Det må da være noen av slektingene til alle disse Senterpartistene som kunne korttidsadoptere ei skranten byfrøken?

Anbud kan sendes til Rockette, Utskytningsrampen, Oslo.

På forhånd takk

Trivia om menneskekroppen

• Lyden som presses ut av lungen når du hoster,kan komme opp i 96km/t. Et nys er mye raskere og kan komme opp i hele 160km/t. Det er også umulig å holde øynene åpne når du nyser. Øynene lukkes som resultat av en refleks forårsaket av vibrasjoner.
• Et gjennomsnittsmenneske drikker over 60.000 liter vann i løpet av livet. Og går på do seks ganger om dagen.
• Av alle typer hår er det skjegg som gror raskest.
• Alle mennesker mister 600 000 hudpartikler hver eneste time. Dette er veldig små partikkeler og i løpet av et år blir ca. 680 gram hud eller 48kg i løpet av 70 år.
• Det største cellen i kroppen er eggcelle.Den minste er sædcelle. En eggcelle veier 175 000 ganger mer enn sædcellen.
• Når man slikker på et frimerke forbrenner man 0,1 kalori. Det betyr at man må slikke 5134 frimerker for å forbrenne en Big Mac.
• Fingernegler vokser fire ganger så fort som tåneglen.
• Neglene fortsetter å vokse en stund etter man er død.
• Nyfødte babyer har 300 knokler, mens voksne har 206. Brekker du lårhalsen har du 207.
• I løpet av livet produserer et gjennomsnittsmenneske over 23 000 liter spytt.
• I gjennomsnitt finnes det nesten 5 millioner bakterier på hver kvadratcentimenter av kroppen.
• Dersom du er stengt inni i et helt tett rom, så ville du dø av karbondioksid-forgiftning før oksygenen tar slutt.
• Kroppens største indre organ er tykktarmen. Helt utstrekt er den over 6 meter lang.
• Hjernen har ca. 100 000 000 000 hjerneceller, og 1 000 000 000 000 sammenbindinger mellom hverandre.
• Med 400 millioner sædceller pr. skudd, kan en mann i teorien fordoble jordens befolkning med 16 skudd.

Mellomhavn

Jeg våkner alltid veldig tidlig. Det vil si, jeg har våknet før klokken fire nesten hver morgen de to siste årene. Før det var jeg notorisk b-menneske.

Noen ganger tenker jeg at sjelen min er på ferie i en helt annen tidssone. Det er godt å drømme innimellom. Om fjerne strøk og brede horisonter. Om uvante lukter og fengende rytmer. Om fine mennesker jeg har truffet, og de jeg kan komme til å treffe.
Andre ganger, som i dag da jeg var vitne til at svarte natten skiftet over til et sprakende rosa flammehav, tenkte jeg at jeg er nødt til å våkne så tidlig og bivåne dette for å bli minnet om hvor vakkert alt kan være.


Alt tatt i betraktning føler jeg meg privilegert.
Å gå fra den tilværelsen jeg har hatt til den jeg har nå kan kanskje synes som et uoverkommelig sprang. Men på den annen side har jeg levd et så rikt liv at mange av drømmene mine allerede er innfridd. Ting kunne vært verre.

Det slår meg ofte når jeg snakker med mennesker som lever et såkalt aktivt liv. De haster fra det ene til det andre uten å legge merke til mellomstasjonene. Sett i retrospektiv, er det nettopp der det interessante finnes. Livet er ikke bare start, løp og i mål. Det er det i mellom som teller.

Jeg velger å se på denne fasen av livet mitt som en bunkringshavn. Der jeg kan sette meg ned i fred og sortere inntrykkene fra reisen så langt. Når det er gjort skal jeg planlegge reisen videre. Forhåpentlig er det ikke så altfor lenge til neste skip seiler.

Det er med lykka som med ville dyr i skogen: Den blir tillitsfull og nærmer seg leirplassen din når du ikke lenger jager etter den.
-Hans Børli-

Avgifting av sinnets energifelt

Andre kan være både urimelige, ulogiske og selvopptatte.
Tilgi dem likevel.

Hvis du er vennlig, er det mange som vil beskylde deg for å ha egoistiske, skjulte motiver.
Vær vennlig likevel.

Hvis du har suksess, vil du få falske venner og sanne fiender
Fortsett med suksessen likevel.

Hvis du er ærlig og oppriktig, kan du bli snytt.
Vær ærlig og oppriktig likevel.

Det du har brukt år på å bygge opp, kan andre rive ned over natten.
Bygg likevel.

Hvis du finner sinnsro og lykke, kan andre bli sjalu.
Vær lykkelig likevel.

Det gode du gjør i dag, kan andre ha glemt i morgen.
Utfør gode gjerninger likevel.

Gi verden det beste du har, og det blir kansje aldri nok.
Gi verden det beste du har likevel.


-Mor Teresa-

Hvilken vei til elven Zen?

Sannheten står og banker på døren; 'Gå din vei, jeg leter etter sannheten', sier du. Og så går den sin vei
Fra Zen - Kunsten å vedlikeholde en motorsykkel

Akkurat nå vil jeg bare ta fuck+copy+paste x en million og lime inn her, for det er det eneste jeg føler for å skrive.
Hvis jeg hører én dust til si at "når en dør lukkes, åpnes det et vindu" eller "for hver mulighet som forsvinner, dukker det opp en ny", eller annet kvasifilosoferende livsbejaende fjas blir jeg voldelig.
Føkkings jug. Livet funker ikke alltid sånn.

Jeg blåser egentlig i smerter, utmattelse og ubehag. Det jeg savner mest av alt er å kunne være noe for andre. Jeg er dritt lei meg selv. Så dette må jeg bare få si høyt, selvom det sikkert er selvfølgeligheter for mange:

Ta vare på det du har, på hvert sekund, på dem som betyr noe for deg. Her og nå. Realiser drømmene dine, og støtt andre i deres. Stress ned, pust inn og se under overflaten. Blås i rynker, hengepupper, begynnende måne, ølvom og annet fjas. Det er ikke viktig. Overvinn frykten hvis den står i veien for det livet du ønsker å leve. Du er verdifull. Livet er kostbart.
Kikk på Maslovs pyramide og sørg for at din er intakt. Er den ikke det, søk støtte hos noen som kan hjelpe deg å bygge den opp. Grip deretter fatt i noen som trenger hjelp til å fullføre sin, og kjenn hvilken glede det gir deg.

Pay it forward