Alle vi barna i Bloggerbygrenda

Lin i Fullt hus går i barndommen og ber oss fortelle hva slags barn vi var.

Selv var jeg et temmelig uregjerlig barn. Det synes egentlig veldig godt på bilder. Her er jeg tre eller fire:



Legg merke til blåveisen. Den fikk jeg da jeg ramlet ned fra et tre. Like før hadde jeg holdt på å drukne, fordi jeg stupte uti sjøen akkurat som de store barna og glemte at jeg ikke kunne svømme.

Jeg var fire da jeg rømte hjemmefra første gang. Mamacita påstår det var fordi jeg ikke fikk sjokoladepålegg på brødskiva. Det er godt mulig - jeg var et sukkertroll uten sidestykke, hvilket sikkert kan forklare energinivået.
Å bli fraktet hjem i politibil er litt flaut, men mest kult.

Jeg lekte helst med guttene hos naboen som hadde fem sønner. Vi var pirater, cowboy og indianere og motorcrosskjørere. Men jeg hadde også ei venninne som var om mulig enda mer bøllete enn meg. Vi fikk litt problemer da vi begynte på skolen og havnet i klasse med ei streng lærerinne som syntes vi oppførte oss særs upassende.

Hva slags barn var du?

Svikefull

Og sånn gikk det til at det var jeg som sviktet.

Fordi han var der før det fryktelige skjedde. I den glade tiden da fjell ble besteget og land erobret.
Fordi han var der da det indre ble vendt ut og opp ble ned, og da jeg sank og sank og nådde bunn etter bunn etter bunn.
Fordi han var der da jeg trodde det ikke var mer igjen.

Sånn gikk det til at jeg sviktet ham. Og alle andre. Og kanskje aller mest meg selv.

De minst väntade och de djupast röda

Det er utrolig hvor ofte og hvor mye jeg kan lese Edith Södergrans dikt uten å bli lei av dem.

Edith har vært min trofaste følgesvenn så lenge jeg kan huske. Jeg oppdager hele tiden nye dimensjoner i ordene hennes.

Jag längtar till landet som icke är, ty allting som är, är jag trött att begära

Det er noe veldig livsskraftig og -bejaende over diktene, til tross for at dikterinnen selv ble rammet av lungetuberkulose som 16-åring og døde bare 31 år gammel.
Hun avskydde sykdommen og fryktet døden. Dette tydeliggjøres i diktene, men aller mest gjenspeiles en fantastisk integritet og styrke.

Min självsäkerhet beror på att jag har upptäckt mina dimensioner. Det anstår mig icke att göra mig mindre än jag är

Det var mormor som i sin tid presenterte meg for Edith. Pussig nok gjenkjente jeg mormor i henne, enda mormor var frisk og sterk som en løvinne. Muligens var det noe med det karelske lynnet. Styrken, temperamentet, fandenivolskheten på den ene siden. Følsomheten, melankolien og skjønnheten på den andre.

Jeg leser Edith Södergrans Dikter og tenker på mormor. Og på alt det fine mormor sa. Som:

Etthvert godt menneske som kommer inn i livet ditt er en gave. Du skal forvalte den gaven med omtanke og respekt

Bildet av mormor står på hedersplass på bokhyllen. Jeg ser på det og hører Ediths ord:

Jag har ett enda namn för allt, och det är kärlek

Frihet eller sosial autisme?

Ingen er sin egen lykkes smed.

Dette burde ikke komme som en bombe på noen.
Hvis du er av en annen oppfatning, foreslår jeg at du tar et dobbeltkurs i selvinnsikt og utvikler din sosiale intelligens. Eventuelt ringer mor/ bestefar/ skolelæreren din og får en oppfriskning i hvordan utøve god, gammeldags folkeskikk.

Hvis kjæresten din blir såret når du høylyd beundrer andre kvinners pupper, er ikke det fordi hun er ekstremt nærtagende eller at hun ønsker å undertrykke deg, det er et ærlig uttrykk for den tilkortkommenheten etthvert menneske med normal intelligens og innlevelsesevne innimellom føler. Jeg vil gå så langt som å si at det er et sunnhetstegn på et velfungerende menneske.

Vi er alle avhengige av andre menneskers forgodtbefinnende for å være lykkelige. Likeledes avhenger andre menneskers lykke av hvordan du ter deg.
Det er ikke nødvendigvis så mye som skal til. Et smil, litt omtanke, galanteri og tid, og du kan ha avverget et annet menneskes ulykke. Fremmed eller kjent, - det burde strengt tatt ikke spille noen rolle.

How strange is the lot of us mortals! Each of us is here for a brief sojourn; for what purpose he knows not, though he sometimes thinks he senses it. But without deeper reflection one knows from daily life that one exists for other people -- first of all for those upon whose smiles and well-being our own happiness is wholly dependent, and then for the many, unknown to us, to whose destinies we are bound by the ties of sympathy. A hundred times every day I remind myself that my inner and outer life are based on the labors of other men, living and dead, and that I must exert myself in order to give in the same measure as I have received and am still receiving.
Albert Einstein

Min gode venn Jacob sa en gang at folkeskikk er samfunnets kjøreregler. Det hjelper ikke hvor forsiktig du er i trafikken om andre råkjører.

Er du sosialt mindre intelligent, har du hverken rett eller frihet til å være deg selv. Da må du innrette deg.
Hvis du opplever det som undertrykkende, foreslår jeg at du flytter langt til skogs helt for deg selv.

Indikatorindividene

Forleden hørte jeg et intervju med legen og naturmedisineren Roald Strand.
Så vidt jeg oppfattet var det snakk om det trådløse nettverket i Trondheim, og folk som mener de blir syke av all strålingen.
Dr. Strand er en av de legene som folk oppsøker med sine diffuse plager når de har blitt gitt opp av det tradisjonelle helsesystemet.

Strand mener det er grunn til bekymring når folk påstår at de blir syke av forskjellige faktorer ved den moderne livsstilen, og vil ikke uten videre gi disse plagene en psykiatrisk forklaring.
I følge Strand er noen mennesker mer ømfindlige enn andre. Han kaller disse menneskene "Indikatorindivider". Med det mener han at deres plager må ses på som en advarsel også for dem som ikke påvirkes av miljøfaktorene i like stor grad.

Ved siden av feministene, sosialdemokratene og muslimene, er det fint lite som vekker nettdebattantenes forakt som snakk om diffuse sykdommer og plager. Whiplash, amalgamforgiftning, candidasyndrom, fibromyalgi, utmattelsestilstander, strøm- og stråleømfindtlighet, etc. avskrives med spydige bemerkninger om hysteriske damer og andre nevrotikere.

Hva om det ikke er slik?

La meg ta et eksempel. Endometriose var for få år siden en slik sykdom man mente bare rammet nevrotiske kvinner med somatiseringstendenser.
Endometriose er livmorvev som setter seg på andre steder enn der det hører hjemme og danner små, smertefulle cyster. Man kan ikke oppdage endometriose ved ultralyd, røntgen eller blodprøver, men takket være moderne metoder med kikkhullskirurgi vet man at endometriose er en reell sykdom der kroppen angripes av sitt eget vev.
Endometriose kan gi invalidiserende smerter og henger ofte sammen med allergier, ledd- og muskellidelser samt energisvikt. Sykdommen er også en av hovedårsakene til ufrivillig barnløshet i den vestlige verden.
Forskningsrapporter tyder på at endometriose er et resultat av mange faktorer. Forurensing, økt eksponering for giftstoffer, konserveringsmidler og hormonhermere (parabener i f.eks. kosmetiske artikler), for å nevne noen.
Forekomsten av endometriose er økende.

I gamle dager brakte gruvearbeiderne med seg kanarifugler ned i gruven for å måle nivået av giftige gasser. Døde fuglen, var det på tide å komme seg opp for å redde livet.

Hva om indikatorindividene er våre kanarifugler?

Høsten på utskytningsrampen

Og jeg har fått nytt mobilkamera:-)

Peace&Love