Ηχώ

Jeg har en greie med nips og pynt og souvenirer. Liker ikke. Får kvelningsfornemmelser.
Men, allikevel; jeg har fragmenter av boblehjertet mitt stående på bokhylla. Bilder. Av mormor. Venner med kjærester og barn. Bilder av happy times. Klare bilder med smilende fjes knipset i lykkelige stunder.

Ett bilde skiller seg litt ut. Det er mørkt og kornete. Har en litt sånn dagenderpå-feel. Ansiktene er alvorlige og litt slitne og veldigveldig unge. Eukalyptusblader over hodene. Klær og hår i krøllete kaos blant puter og tepper. I bakgrunnen skimtes blått hav og en liten, turkis fiskebåt med rødt halvmåneflagg i masten.

Bildet må alltid stå der hvor jeg kan se det. Det spiller ingen rolle hvor mange som synes det er kjempesært at det fremdeles står der. Det har ikke med de to menneskene på bildet å gjøre, det har med tiden og stedet. Øyeblikket.

Tid og rom. Tiden eksisterer jo egentlig ikke før den har passert, og den har passert til gangs, men det øyeblikket vil alltid være med meg. Jeg har aldri vært så mye på en gang, og kommer heller aldri til å bli. Dronning av verden, innehaver av ultimat lykke og ungdom på et av de vakreste stedene som finnes og uten en bekymring i hverken hjerte eller hode.

Det var på den tiden boblehjertet mitt oppstod. Jeg trenger bildet for å minne meg om det. Det er veldigveldig viktig.

Glem mannen på bildet, det er ikke han det dreier seg om. Det handler om hvor stort og vakkert alt kan være. Og hva som er størst av alt og egentlig er innen rekkevidde selv om det ikke føles sånn.

Vi kan godt kalle mannen på bildet Ekko. Akkurat i dag føles det både riktig og viktig å kalle ham det. Ekko. Det ringler i ørene mine.

Her er noe kanskje litt kjedelig og leksikalt du ikke visste om meg, og muligens heller ikke har noen interesse av å vite; Jeg har vært gift. Jepp, fru Rockette, værsågo, kan jeg hjelpe deg?

Ikke for at det var så veldig fruete og moderlig, liksom. Jeg var 21 og giftet meg på en brygge ved Akvariebukten, iført sarong og med hibiscus i håret. Kjæresten min, som var danser, hadde fremdeles kostymet på fra kveldens show. Prince. Bare med enda vakrere øyne. (Jeg husker jeg tenkte det var bra det ikke var på den kvelden de hadde "How to Marry a Millionaire"-showet der han spilte MM. Bittelitt turnoff med den blonde parykken og løspuppene.)

Vi var veldigveldig unge og veldiveldigveldig forelsket. Alle vennene våre var der. Og halve landsbyen. Vi drakk yeni raki og spiste börek. Folk festet gullmynter på klærne våre mens vi danset. Røde silkebånd holdt ringene våre og oss sammen. Alle lo og var glade i hverandre. Feiret kjærligheten. Høyrøstet, brautende, syngende, gnistrende, dansende. Akkurat sånn som kjærlighet skal feires.

Det var noe av det mest fantastiske jeg noen gang har vært med på. Slik burde flere gifte seg; på impuls og uten det minste planleggingsstyr og konvensjoner, mens du elsker mer enn himmelen, solen, havet og universet på en gang. Det gir mening. Det gjør noe veldig fint med deg, og selv om du ikke skulle få noe som helst til å fungere senere... Så har du i det minste minnet fra brygga, ikke sant. Dessuten slapp du taler - og polonese!

Kunne ha fortalt
om dager på kaikanten
om balansegangen der
om solskinnsdypet som snor seg
og aldri snakker i gåter
men løser dem
-Falkeid-

Ηχώ - Ekko var egentlig en (kvinnelig) nymfe. Hun var forelsket i den vakre Narkissos, men når han ikke gjengjeldte hennes kjærlighet ble hun så hentæret av lengsel at alt som var igjen av henne var stemmen i form av et ekko.

Bildet jeg har fortalt om ble tatt der den greske mytologien forteller at en annen nymfe, Salmakis, levde. Hun ble så forelsket i Hermafroditios at hun ba Olympens guder om å smelte dem sammen til ett individ.
Den røverhistorien skal jeg (kanskje) fortelle en annen gang.

Status quo

Jeg har ligget så lenge i forsterstilling at jeg har blitt sånn. Som et krøplet fossil, fanget i stein.

Selv når jeg tilsynelatende står oppreist er jeg sånn.

Jeg drømmer om havet, livet og kjærligheten. Om Ekko og Salmakis, om endeløse horisonter, salt hav mot solvarm hud, fri pust og duften av villtvoksende oregano, mens jeg lytter til tonene fra Café del Mar og tenker at jeg ikke er fanget i stein, men i en hamaca på Ibizas klippekant.

Når et ledd i menneskekroppen er fastlåst lenge nok, forkrøples det. Musklene rundt får ikke puste, og krymper seg i åndenød til alt som er igjen er slarkete sener og gnissende ledd som hovner opp og forkalkes og sender smertesignaler fra nerve til nerve som en tsunami i hele kroppen.

Ingen rolige bølgeskvulp her, ingen katharsis, no rest for the wicked, og alt du kan gjøre er å senke kroppen ned i et varmt bad og tenke skal/skal ikke, helt til du kommer på at det ikke er livet du er lei av, det er smerten, og så bretter du deg ut, står tilsynelatende oppreist og snakker om havet, livet og kjærligheten. Men det du egentlig sier er: vær så snill og hjelp meg. Jeg orker ikke mer

By my side

Jeg fant en gammel INXS-video hos PMS (tusen takk, georgeous), og kom plutselig til å huske min all time favorite-låt som jeg fikk lyst å dele. INXS er for vakkert til å glemmes.



Når jeg hører denne blir jeg voksvarm i boblehjertet mitt, jeg lukker øynene og sitter plutselig splitter naken på Papagayo-stranden mens Atlanterhavet skyller inn over nakne føtter, og kjenner varmen av solen, fra vennene mine, fra minnene herfra til evigheten og verden rundt, og tenker at om jeg åpner øynene nå står Ekko der med glitter i øynene og ler mot meg, og aldri skal noe noensinne komme til å røre sjela mi som akkurat denne dagen, denne sangen, dette minnet. All is well.

Jag har ett enda ord för allt, och det är kärlek

Det som hverken ruster eller blekner

Kunne ha fortalt
om dager på kaikanten
om balansegangen der
om solskinnsdypet som snor seg
og aldri snakker i gåter
men løser dem
-Falkeid-

Tilfeldigheter har en tendens til å dukke opp på de underligste vis og tidspunkt i min tilværelse. Det er ikke alltid så lett å se meningen med det hele.
Den siste tids refleksjon rundt lidenskap har fått meg til å tenke på Den Store Kjærligheten. Eller rettere sagt, - Den Lidenskapelige Forelskelsen. Du vet den som sluker deg med hud og hår og som brenner i deg så det nesten gjør vondt og fyller deg med så mye liv at du nesten ikke holder ut og flammer opp noe så inni helvete til du rett og slett imploderer. Den som etterlater deg i et uforståelig kaos.

Den (foreløpig) siste min brant ut for mer enn 10 år siden, og jeg kan ikke si at jeg har savnet den nevneverdig. Før altså nå i det siste. Jeg tror det er fordi jeg føler at jeg har stagnert. At jeg ikke når frem til geisten i meg. At jeg har behov for en skikkelig vekker. Så har jeg altså savnet den likevel. Tenkt på den. Skrevet om den. Lidenskapen... Flammen som gir liv - eller lyst til å leve. Selveste Livsgnisten.

I går hadde jeg en venninne på besøk. Hun vil ut og reise i sommer. Vi så på reisehåndbøker, kart og bilder fra min Store Reise.
Da hun gikk, ble jeg sittende og betrakte bildene grundig. Fotografier av venner jeg nesten hadde glemt men som jeg trodde alltid ville være nær - som rørte sjela mi. Bilder av steder jeg har opplevd som jeg hadde tenkt å returnere til en gang. Og av han jeg trodde var Den Store Kjærligheten. Jeg husket følelsene. Kjente luktene av urter, salt hav og solvarm hud, smakene av Middelhavet. Jeg hørte ekko av Soiles vidunderlige, trillende latter, så for meg Idils magedans, Lukes pantomime og Peters flørtende blikk. Hvordan månen var større og nærmere der, i Tyrkia sommeren i 89, enn jeg trodde var mulig.

Av en eller annen merkelig grunn spilte de plutselig Sam Brown's "Stop" på radioen. En stor slager det året jeg traff BA.
Vi var reiseledere. Han jobbet med underholdning, jeg med utflukter. Fra første blikk var det som om galskapen grep fatt i oss. Det kan hverken beskrives eller forklares uten å bli for klisje-aktig.
Jeg har hørt fra ham en gang siden vi brant ut i '95. Han ringte meg i fylla midt på natten for et par år siden og røra i vei om den store kjærligheten og meningen med livet. Å si at jeg ikke var spesielt mottagelig for hans sentimentale fyllerør ville være en underdrivelse. Hele samtalen endte med at han skjelte meg ut og kalte meg en kynisk, iskald bitch. Kanskje er jeg det. Kanskje har alt brent ut. Kanskje er det ikke mer igjen i meg.

Han hadde valgt sin kurs, og jeg måtte følge min. Problemet var at jeg følte meg mer og mer som de gamle sjøfarerne. De som lette etter verdens ende, men som bare fant andre hav og andre øyer. Som ble tatt hånd om av de innfødte og tryglet om å bli. Likevel seilte de videre. - Jaget. De var alltid ofre for rastløsheten. Og jeg var en av dem

Jeg satt altså her i går kveld, så på gamle bilder og hørte Sam Brown på radioen. Så ringte telefonen, og akkurat der og da syntes jeg ikke det var det minste merkelig at det var BA som ringte.

Nå som det er morgen, tenker jeg at det var da en underlig ting. Nesten litt spooky.
Hvis alt liv består av energi, kan denne energien sendes i en spesiell retning og nå et mål? Er alt tilfeldigheter, eller skjer alt med mening. Og hvem eller hva styrer meningen? Underbevisstheten vår? Andre menneskers elektriske impulser? Sjebnen?

Hvis det finnes et svar, er jeg ikke sikker på om jeg vil vite det. Det er noe vidunderlig med disse livets små mirakler, gåter og hemmeligheter. Kanskje er det nettopp de som er raisons d'étre....

Ekko

Han sier han er lei av det hele. At han ikke tror på noe lengre. At han har mistet evnen til å elske. Han er så inn til beinet trøtt. Been there, done that. Kanskje er det ikke mer han har lyst til å se eller gjøre. Han er sliten i øynene av alle visjoner. Sliten i kroppen av all dansingen. Sliten i hjertet av alle brutte illusjoner.

På bildet øverst i hjørnet av MSN-vinduet kan jeg ane hvordan livet har fart med ham. Tatoveringen på høyre arm har falmet. En delfin, en havfrue og bølger. Et fint nett av rynker rundt de fremdeles gnistrende øynene (kanskje er det bare lyssettingen) og en dyp nyve mellom dem. Skjeggstubbene er spettet av hvitt. Og han er så uendelig trøtt. Lenge før fylte 40 er han utlevd. Sånn kan det gå når man lever for mye på for kort tid.

Den gangen for lenge siden trodde vi at ungdomstiden skulle vare evig. Det føltes sånn i det minste. Vi var uovervinnelige. Verden for våre føtter. Drømmere, helter, compadres.

Catching the spirits of new destinations. Travelling from coast to coast, leaving everything behind you. Dreams are on the road. Lets try to find them. Together.

Det er mange år og utallige kilometer optiske kabler mellom oss, allikevel kan jeg føle smerten hans. En gang kjente jeg ham bedre enn meg selv. En gang var hans glede min og min hans. Det er en livstid siden.

(Det jeg nå forteller vil sannsynligvis få den mest banale kiosk-roman til å virke som en hverdagshistorie. Det er litt flaut. Bær over med meg. Jeg vet ingen annen måte å fortelle det på)

Vi hadde såvidt truffet hverandre, vilt og hemningsløst. Jeg skulle videre til New York. Han til Mallorca. Året etter skulle vi jobbe sammen i Tyrkia.

Jeg kom til Bodrum en uke før ham. De andre skandinaviske guidene var allerede på plass og hadde blitt kjent. En uke var normalt den tiden det tok å bli kjent med sin nye "familie". Når omgangskretsen skifter så ofte og brått, er det best å utnytte tiden.
De tok mot meg med åpne armer, men jeg var ikke så veldig gira på å sosialisere. Året i NY hadde vært ganske slitsomt, og jeg ville hvile før sesongen startet.
Andre kvelden i Bodrum ga de seg ikke. Peter, Idil og Soile var på meg hele dagen. Jeg måtte bli med til den kule baren de hadde funnet nede ved marinaen. Jeg ble motvillig med. Kanskje ville ventetiden virke kortere.

Baren var kul, ingen tvil om det. Man gikk inn fra et smug som var overhengt med villvin, forbi en lang bardisk og ut på baksiden der det var en flott platting ut mot havet. Bølgene slo mot rullestener nedenfor terrassen. Opp til venstre lyste det mykt og mystisk fra middelalderborgen, ut i horisonten kunne man skimte Kos.

De andre hadde rukket å bli kjent med en drøss av stamgjestene, og introduserte meg. Jeg ble mottatt med omfavnelser og latter. Sånn var det den tiden. Sterke bånd ble knyttet i en fei. Alle var vid åpne og inkluderende. Slikt endrer seg når man blir voksen. Hvorfor gjør det dét?
Anyway. DJ'en spilte listepop på full guffe. Året var 1989. Det var Milli Vanilli, New Kids on the Block, Eurytmics, Fine Young Cannibals, Bon Jovi og Roxette. Vi drakk oss beautifulle på raki (yak, forresten) og danset løs som man bare gjorde på 80-tallet.

Vi holdt det gående en stund. De andre var litt stressa og fløy stadig ut mot utgangsdøren, snakket med DJ'en, med bartenderen, smilte til meg, hvisket seg imellom.
Utover kvelden ble den støyende musikken skrudd ned, lysene dempet. Sam Browns Stop ebbet ut. Fra høytalerne sev Etta James' At last.
Peter, Idil og Soile så spent på meg og vendte seg mot baren. Og der sto han. Rank, mørk, smilende. Omgitt av den energien som fra første stund hadde tatt pusten fra meg. Også denne gangen. Jeg skjønner fremdeles ikke hvordan et menneske kan føle noe så intenst og ikke ta sin død av det.

Kanskje døde jeg litt hver gang den følelsen kom over meg i de neste seks årene. Kanskje gjorde han det også. Den var konstant veldig lenge. Slites hjerter ned på den måten? Kanskje er det grunnen, eller i det minste en av grunnene, til at vi begge har blitt litt forspist på livet.
Han er verre stilt enn meg. Jeg hører det på ham. Han vil ikke ha mer av livet - og det holder han ikke ut.

“The pleasures of love are pains that become desirable, where sweetness and torment blend, and so love is voluntary insanity, infernal paradise, and celestial hell - in short, harmony of opposite yearnings, sorrowful laughter, and soft diamond.” The Island of the Day Before, Umberto Eco

De av mine tidligere reisekamerater jeg fremdeles har kontakt med, har snev av denne livstrettheten over seg. Men noen har taklet overgangen bra. Noen er på vei, andre er i mål.

(ManRays bilder og Etta James' At Last)