Bondevik holdt i går sitt første foredrag etter at han gikk av som statsminister. Han mener å ha "større psykiske svingninger enn de fleste". Og da lurer jeg på; hvordan kan han vite det? For det er jo slik for de fleste av oss at vi i perioder svinger som ungtrær i stiv kuling. Ting skjer, vi sliter oss ut, bra ting skjer, vi gjenoppretter balansen før det går utfor igjen. Eller tar jeg feil?
Det er i grunnen litt typisk sutrepaver å mene at de har det verre enn andre. Denne type utsagn kan jeg tåle fra folk rundt meg, men ikke fra en politiker. Riktignok ble foredraget holdt i forbindelse med Attføringsbedriftene om forholdet mellom psykisk helse og retten til arbeid. Men jeg kjenner at jeg ikke har nevneverdig behov for å høre mer om Bondeviks vaklende sjelsliv. Det er hverken forbilledlig eller inspirerende. Mannen var statsminister da han gikk på en smell, og ble plukket opp umiddelbart og fikk hjelp og støtte fra alle kanter. Det er ikke alle forunt å få psykiater opp til hytta dagen etter man ramler ned i potetkjelleren.
Hvis NHO virkelig vil vite hvordan det er å ha vært psykisk syk og kjempe for å komme tilbake til arbeid, skulle de heller betalt Gudrun fra Horten for å fortelle om det. Sykepleieren møtte veggen omtrent samtidig som statsministeren. Hun måtte streve med mange offentlige instanser for overhode bli satt på en venteliste hos psykolog og ta seg av fire barn og en syk mor samtidig som hun skrev lange brev til ulike etater, kjempet for terapi, for sykelønn, mot arbeidsgivers fordommer.
Gudrun er en fiktiv figur i denne bloggen. Men jeg er sikker på at hun finnes flere steder der ute...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar