Liten frue kan velte stort glass

Ikke for at jeg noen gang har drukket spesielt store mengder alkohol, men det hender jeg savner å kunne ta meg en liten drink. Jeg blir ikke lenger chablid eller beautifull, bare uvel, matt og urolig. Så jeg lar det være. Men det hender altså at jeg savner det. Jeg har en flaske Cuorvoisier XO stående. Noen ganger må jeg bare åpne den og lukte litt. Skjenke litt i bunnen av et glass og snuse inn lukten. Jeg savner varmen som brer seg i kroppen etter den andre slurken. Den første svir bare.
Jeg liker ikke sne, og når luften er skarp og klar og permafrosten sniker seg inn gjennom skosålene og forplanter seg i hele kroppen... - Ja da hadde det vært godt med en konjakk.
Hvor blir det av denne oppskrytte drivhuseffekten? For min del kunne vi gjerne hatt snøfrie gater og strandlinje med palmer opp til Frogner. Altså hvis vi ser bort i fra konsekvensene av global oppvarming forøvrig.

Vel. Viderverdigheter.
Dette blir notert ned for å slippe å snakke om det som egentlig surrer i tankene mine. Det som er for fryktelig til i det hele tatt å tenke på. Nå skal jeg tenne to lys. Ett for Kristina og ett for hennes far.