 |
| fredag, januar 06, 2006 |
| Viderverdigheter |
Noen ganger kan det være greit å være frilanser med hjemmekontor. Andre ganger er det ikke fult så stas. Som i går, da en kunde fikk det for seg at han skulle stikke innom med en CD istedet for å sende den i posten.
Leiligheten så ut som den stort sett gjør når jeg ikke venter besøk. (Jeg skal ikke gå i detaljer) Jeg så ut som jeg gjør når jeg sitter mutters alene i leiligheten. (Jeg skal definitivt ikke gå i detaljer om det)
Det spiller i og for seg ingen rolle. Det er designer han skal bruke meg som - ikke glansbilde for firmaet sitt. (takk og lov for det)
Hva er det egentlig med apperance is everything-konseptet? Det som veldig mange av oss har sementert så kraftig fast i sjela at vi ikke kunne kvitte oss med det om livet sto på spill...
Jeg er forfengelig. Forfengeligheten vil ingen ende ta. Den utarter seg på de underligste vis. For eksempel kan jeg godt ha vill og hemningsløs sex på stuegulvet med fare for at naboene ser det.(nei, jeg er ikke spesielt exhibisjonistisk) Men skal jeg utøve yoga eller vaske huset, blir persiennene trukket for.
Forfengelighet og indoktrinerte not-to-do-ting henger sammen. Det slår meg at grensen mellom oppdragelse og dårskap er hårfin, hvertfall for egen del.
Forleden traff jeg noen bekjente som jeg ble stående og snakke med. Det kilte så fordømt i øret mitt at jeg ikke klarte å følge med på samtalen. (I følge min mor klør man seg hverken i ører, nese eller andre ting offentlig. Blant annet. Listen hennes for hva som er/ ikke er comme il faux er ganske lang, og den er klistret opp med superlim i underbevisstheten min.)
Da jeg endelig kunne gjemme meg vekk og pirke meg i øret, fant jeg ut at den lille skumgummi-dingsen på headsettet til iPoden satt igjen der inne...
Noen ganger tenker jeg at min forfengelighet hemmer min personlige utfoldelse. Jeg burde gi mer faan. Det tror jeg skal bli mitt nyttårsforsett.
Så om du ser en forsoffen utseende dame som snakker med seg selv og hilser på alt og alle og synger høyt og falskt for seg selv inne på ICA, er det ikke sikkert hun er gal. Kanskje hun bare er et vane-challenged individ som strever med å kaste av seg hemningene... |
Tankeranglet av Rockette on fredag, januar 06, 2006 at 10:13 AM | Permalink  |
|
| 4 har sagt noe: |
-
Ærlig talt, å klø i øret og prøve å la være å klø er rent forjævlig. Det er like effektivt som kinesisk vanntortur, jeg tror jeg kunne tilstå hva som helst for en bitte liten klø.
Jeg kan foreslå en mellomløsning: Legg håndflaten mot øret, snik tommelen inn i øregangen og la det stå til! Da ivaretar man dannede diskresjonshensyn samtidig som man får utført nødvendig førstehjelp.
:-)))
-
.. forresten, etter ditt tiltalende kontrafei å dømme må det en del maskering til for at du skal se FORSOFFEN ut .. vel?
-
Hehe - jeg skal vurdere fremgangsmåten.
Hvis jeg samtidig synger høyt er det dessuten ikke sikkert noen legger merke til at jeg klør meg i øret :-D
-
Nå skal jeg gå systematisk og analytisk frem.
Scenario 1:
Du har en skjønn sangstemme.
Resultat:
Publikum trollbindes, og ingen ser at du klør deg i øret.
Scenario 2:
Din sangstemme lar en del tilbake å ønske
(den simpelt hen suger)
Resultat:
Publikum vi se i andre retninger, se opp på skyene, ned på skotuppene, bort på trærne der fuglene sitter..
kort sagt. De vil ikke legge merke til at du klær deg i øret.
Sangideen er derfor genial, en ren vinn-vinn situasjon.
|
| |
| << Utskytningsrampen |
| |
|
|
|
 |
|
|
Ærlig talt, å klø i øret og prøve å la være å klø er rent forjævlig. Det er like effektivt som kinesisk vanntortur, jeg tror jeg kunne tilstå hva som helst for en bitte liten klø.
Jeg kan foreslå en mellomløsning: Legg håndflaten mot øret, snik tommelen inn i øregangen og la det stå til! Da ivaretar man dannede diskresjonshensyn samtidig som man får utført nødvendig førstehjelp.
:-)))