OL-form og SMS-tommel

Undertegnede har immunforsvar som en langrennsløper. Selv om jeg har voktet meg vel for å omgå snufsete mennesker og bite i medaljelignende gjenstander klarte jeg å pådra meg en influensa. Hedenjeremiameg. Ikke kunne jeg snakke eller spise, ikke orket jeg å ha besøk, lese, se på film eller cruise på nett. Takk og lov for SMS. Uten tekstemuligheter hadde jeg vært helt uten kontakt med omverdenen.

Jeg hadde ligget til sengs i tre dager da jeg endelig klarte å kreke meg opp til Åge i kiosken for å kjøpe halspastiller.
"Ey, det var da en frisk Rockette", sa Åge og smilte fra øre til øre som bare Åge kan. Jeg så mistenksomt på ham og trodde han kødda. Men det gjorde han ikke. Så fikk jeg øye på meg selv i speilet ved siden av luken. Til min store forbauselse hadde jeg roser i kinnene og store, blanke øyne.
(Jeg er litt anemisk utseende til vanlig og får ikke roser i kinnene om jeg så går fra Majorstua til Kobberhaughytta i 30 kalde og tilbake igjen. Ikke for at jeg noen gang har forsøkt altså. Faktisk er den eneste gangen jeg har vært i nærheten av Kobberhaugshytta da jeg havnet på nachspiel i en rød stue ved marka. Vi tok taxi til og fra, og - æh, det er lenge siden, så jeg husker ikke lokalisasjonen så nøye. Men jeg kan med 100% sikkerhet si at jeg ikke hadde roser i kinnene da heller.)
Nå skjønner jeg hvorfor jeg aldri får noe særlig sympati når jeg er forkjølet. Jeg ser faktisk friskere ut enn når jeg er mitt sedvanlige bleke selv.

Nuvel, influensaen er på returen. Stemmen funker, hals og nese er i ferd med å åpne seg, og leddene knaker bare litt når jeg beveger meg. Så - foruten en utslitt tastetommel er alt ved det gamle.

Jeg håper det er lenge til neste influensa, men når det skjer vil jeg ha sympati - røde roser til tross!
Du skal ikke kjenne lusa på gangen. Det kan være at lusa innimellom er litt dårlig til beins. Og tett i nesa.