Demoner fra fortiden

Det er så mye jeg trenger å skrive om. Som ikke er spesielt spennende for andre å lese, som kanskje blir litt privat. Naturligvis kan jeg skrive og bare beholde det på min egen datamaskin, men det blir ikke det samme. Det er som om ord blir mer gyldige når de deles med andre. Eller kanskje har jeg en liten eksibisjonist langt inni meg som jeg har gjemt og glemt. En alternativ meg med sin egen vilje - som er mer brysom enn mitt bevisste selv.
Spiller det egentlig noen rolle?

Man kan trygt si at to år uten nevneverdige aktiviteter hverken av fysisk eller sosial art har kastet meg inn i en aldri så liten eksistensiell krise. Det siste året har jeg riktignok kunnet jobbe litt, lese, se en del film, ha korte besøk og tilbringe litt tid på nettet. Jeg eksisterer, men lever egentlig ikke.
Jeg er livredd for å dø før jeg får levd igjen. Døden i seg selv skremmer meg ikke, bare lidelsen. Savnet etter liv har etterhvert blitt uutholdelig.

It hurts sometimes more than we can bear. If we could live without passion, maybe we'd know some kind of peace. But we would be hollow. Empty rooms, shuttered and dark. Without Passion we would be truly dead
-Angelus-

Jeg vet ikke om det er tilfeldig, eller om det på et underbevisst plan fremprovoseres av meg selv, men i den senere tiden har det dukket opp så mange ting fra tidligere år som på en måte er relevant for den fasen av livet jeg gjennomgår nå.
Du vet; - disse tingene som kan oppleves veldig sterkt, men som den rasjonelle siden av oss synes er bagatellmessige. "Pffft, glem det - det er ikke verdt å bruke energi på". Og så gjør man sitt beste for å glemme det.
Mange, mange år etterpå kan man havne opp i en situasjon som minner om, eller minner på det som skjedde den gangen. Og det gjør så inderlig vondt. Dobbelt så vondt, for den hendelsen, som du bestemte deg for å glemme, har likevel formet en del av deg. Ikke nødvendigvis en av de positive delene.

Kanskje er det nødvendig, kanskje er det til og med essensielt at jeg tar disse tingene inn og bearbeider dem. Her og nå. Hvor ubehagelig det enn må være.
Jeg har hatt en tendens til å flykte. Bare at jeg innbilte meg at det ikke var flukt, men søken. Slik kan det også gjøres. For noen ganger er selvbedrag det ultimate alternativet.

Alt til sin tid.

Og her held soga fram...