I dag mottok jeg kopi av stevning til Oslo tingrett fra advokaten min. Da følte jeg meg brått voksen, gitt. Jeg har aldri hatt en advokat før. Ei heller forestilt meg at jeg skulle komme til å trenge en.
Etterhvert som jeg gikk gjennom papirene slo det meg at dette mennesket som er beskrevet som "saksøker" faktisk er meg. På kremgult, strukturert papir. 120 grams, tror jeg. Logoen til advokatfirmet er satt i Garamond Semibold. (Som om det spiller noen rolle. Dette var bare tanker som fór gjennom hodet mitt. Designeren. Businesskvinnen registrerte de grafiske fakta. Jeg klarer ikke å være pasient. Jeg er ikke noe flink til å være pasient. Og saksøker har jeg aldri vært før. Jeg tror ikke jeg liker å være det heller)
Det ble så uvirkelig. Jeg er litt redd. Har jeg rett til å føle meg redd? En saksøker bør vel være sterk og modig. Hva er det jeg er så redd for?
Når jeg ser saken min der sort på kremgult, med henvisninger til lovverk og paragrafer er det jo helt innlysende at Staten, Ullevål Sykehus, Norsk Pasientskadeerstatning er forpliktet til å ta ansvar for det som har skjedd. Men hvordan kan jeg kreve kompensasjon for noe som er uerstattelig? Livet mitt. Helsen. Gleden. Alle drømmene jeg skulle levd ut, alle menneskene jeg skulle elske, all champagnen jeg skulle ha nytt i disse to årene.
At jeg har tapt flere hundre G i arbeidsinntekt er underordnet. Det bryr meg liksom ikke. Jeg er bare redd og syk, og jeg vil at det skal forsvinne. At alt skal forsvinne. Jeg vil skru tiden tilbake og aldri sette mine føtter på dagkirurgisk avdeling.
Ikke bli pasient før jeg får slag under min tredje orgasme etter mitt eget 90-års party og elskeren min blir så opprørt at han dropper ut av college idet jeg dør med et smil om munnen...
3 kommentarer:
Vel, du har som borger av staten Norge,krav på at de behandler folk skikkelig og forholder seg til skjer egne regler når ting skjer.
Ellers hadde de bare kunnet skrive i sine lover og refler: Skjer deg det noe uforutsett så er det din egen feil og du må deale med det helt alene.
Da hadde folk visst på forhånd at de måtte ta hånd om ting selv, at det ikke var noen hjelp å få noe sted når noe skjedde. Og tatt sine forholdsregler ut i fra det.
Stå på!
Ja, ikke sant - slik er det.
Hele ordingen med Norsk Pasientskadeerstatning står for meg som en stor spøk. Et luftslott.
Da jeg sendte inn skademeldig trodde jeg at jeg forholdt meg til en instans som fremmet pasientenes interesser...
Det er det ikke
Livet suger skikkelig noen ganger. :klem:
Legg inn en kommentar