En av disse vidunderlig vakre høstdagene. Solen står lavt på knallblå himmel, luften blank og klar som et nyvasket vindu. En perfekt dag for Satie, Garbarek og Madame Callas. For kontemplasjon og kreativ visualisering. En dag for rette linjer på hvite ark, åpne horisonter, varme tanker og gode minner.
Allikevel.
Jeg lengter alltid et annet sted. Så lenge jeg kan huske har jeg drømt meg vekk fra egentligheten.
Dette kunne like gjerne vært en perfekt dag for Aretha Franklin, fjas og rundinger og krusseduller til og fra og uhemmet latter. Men noen ganger blir det enten slik eller sånn. I dag er det sånn. Slik er innen rekkevidde. Er ikke det greit da?
Khalil Gibran sier det så mye bedre:
Din sorg er din glede uten maske. Den samme brønnen som din latter stiger opp fra, ble ofte fylt med dine tårer. Når du er lykkelig, skal du se dypt inn i ditt hjerte, og du vil oppdage at bare det som har gitt deg sorg, kan gi deg glede. Når du er lykkelig, skal du igjen se inn i ditt hjerte, og du vil oppdage at du gråter for det som før har gitt deg lykke. Sorgen og gleden er uadskillelige. Sammen kommer de, og når den ene sitter alene med deg ved ditt bord, skal du huske at den andre sover i din seng.
5 kommentarer:
Skulle egentlig skrive noe vettugt, men underveis ble jeg tom for ord. Fra opprømt til nedstemt og tilbake igjen.. Hva skjer egentlig?
Visst er vi polære alle som en.
Men å lengte selv i gleden, å savne midt i tilferdsstillelsen, å jage det kommende før nuet er fortært - det unner jeg ingen.
Du høres sliten ut.
*Klem til Rockette og jeg lytter med til La Callas*
Glenn: Hva skjer'a? Har du summet deg? *Klem*:-)
Anonym: Er vi? Tja, kanskje:-)
Sadie: Klem bækk. En varm og god en:-)
Har kommet meg ja :) Lufta hauet..Takker! Og ja, du kan gjerne spør: Hva skjer'a?
*klem tebake* :)
Legg inn en kommentar