Bortebane

Er du fremdeles like kresen?
Kresen?, spør jeg og ser forbauset på ham. Jeg er ikke kresen i det hele tatt! Men jeg vet at jeg ikke kan forandre folk, det var derfor. Og jeg kan ikke forandre meg - hvertfall ikke på det området. På alle andre områder, men ikke det. Derfor hadde jeg håpet at kanskje du kunne gjøre det. At du ønsket endring. Det hadde vært så fint. Som den ultimate tillitserklæring.

Han er en veldig bra mann. As good as they get. På alle måter unntatt en; han er veldig forsiktig med å vise entusiasme, følelser, engasjement. Og det fikser jeg ikke. Jeg forsøkte ganske lenge. Jeg visste jo at han satte pris på meg, men jeg trenger bevis, åpenhet, modighet. Tilstedeværelse.

Nå tror du kanskje jeg er en sånn oppmerksomhetssyk, liten prinsesse? Ikke egentlig. Det er bare at jeg ble født med energi og temperament inn i et altfor møblert hjem med altfor lav takhøyde. Det var ikke rom for å vise følelser hverken på den ene eller andre måten. Faktisk ble ethvert følelsesutbrudd sett på som noe plagsomt. Vi måtte være pragmatiske og så inn i helvete beherskede at jeg var ved å forgå.
Det finnes situasjoner der jeg ikke klarer å beherske meg. Følelsene må ut, og ikke bare det - de må bli møtt og akseptert også.

Å vokse opp i det miljøet var litt som å være fanget i en stat der alle snakker et annet språk. Jeg hadde mitt eget, men ingen å snakke det med. Så jeg forsøkte etter beste evne å formidle behov på gebrokkent vis og å etterleve de andres skikker. Men jeg lærte meg aldri nyansene.
Gjennom hele oppveksten behersket jeg meg, tok meg sammen, sparte på entusiasmen. Etterhvert visste jeg ikke lengre hvem jeg var eller hva jeg sto for.
Jeg trodde det skulle være lett å slå seg løs da jeg ble voksen nok til å velge mitt eget miljø, men slik var det ikke. Jeg var knyttet sammen som en eneste stor blåknute.

Av en eller annen merkelig grunn tiltrekkes jeg mennesker som er litt sånn som familien min. Kanskje fordi det er noe kjent, eller kanskje ønsker jeg ikke å forkaste muligheten for at jeg kan bli litt likere dem; - at livet er tryggere og mer behagelig i deres sfære. Det er bare at jeg har måttet kompromisse litt for mye. Hvis folk ikke kan møte meg midtveis, orker jeg simpelthen ikke å strekke min egen strikk over på deres banehalvdel. Jeg har stivnet. Det er ikke mer elastisitet igjen. På det området er jeg ganske kompromissløs.

Selvom jeg forstår at når han sender meg tøyse-meldinger er det et uttrykk for at han savner meg, vil jeg at han viser meg det. Det kommer sannsynligvis ikke til å skje. Han er altfor redd for å inngi forventninger. Eller å briste en demning.

Noen ganger får jeg så utrolig lyst å riste slike mennesker og rope ut: Øøøy - slå deg løs! Vær til stede her og nå. Du behøver ikke å tenke på konsekvensene, hører du! Entusiasme for spillet blir ikke tatt som et løfte om cup-seier. Jeg vil bare at du kommer over på min banehalvdel littegrann. Det er ikke farlig. Faktisk har vi det mye morsommere her.
Det viktigste er ikke å vinne, men å delta!

Når du spiller det spillet der menn er menn, får jeg alltid bortebane. Du tar fra meg ballen og ber meg bite i det gule gresset; men var ikke vi på samme lag?
Her flyr jeg, ingen følger meg, men du vil ikke bruke vingene.
Jeg drømmer om en omgang i øvre divisjon, hvor gresset er grønnere og menn er menn med ballfølelse
Cathrine Grøndal