Velferdsstaten, my ass II

2006 vil bli et rekordår for pasientskader. I fjor utbetalte Norsk pasientskadeerstatning(NPE) totalt 437 millioner kroner til skadelidte.
I år vil feilbehandlete pasienter få erstatning for over en halv milliard kroner, men kun en brøkdel av dem som har krav på erstatning søker.

Om lag 70 prosent av sakene ender med avslag i førsteinstans. Den generelt høye avslagsprosenten skyldes at NPE ikke ser sammenheng mellom behandlingen og skaden. Man kan videre anke til Pasientskadenemda som omgjør ca. 20% av NPEs vedtak. Av de som avslutningsvis velger å ta saken opp i sivilt søksmål er det hele 40% som får medhold av tingretten.

Er det nødvendig å gjøre det så vanskelig?
I følge lovverket skal NPE være et nøytralt forvaltningsorgan for pasienters rettigheter. De opererer helt etter lovverket. Eller rettere sagt, de behandler lovverket slik det faller seg heldig for NPE. Det er ikke rom for nyanser eller menneskelige variasjoner.

Hvis du får amputert en arm ved et uhell i helsevesenet og ikke lengre kan skjøtte jobben din som snekker, har du krav på erstatning for tapt arbeidsinntekt samt dekning av utgifter til legebehandlinger og hjelpemidler. Men du har ikke krav på erstatning for det emosjonelle traumet.
At du ikke lengre kan stryke kona di over kinnet er ikke noe statens lovverk ser på som et problem. Hvis du blir veldig sliten av konstante fantomsmerter, er ikke dette noe som vurderes som årsakssammenheng. For fantomsmerter er ikke en fysisk, men en nevrologisk reaksjon som hverken kan ses på røntgen eller blodprøver. At det er en kjent sak at amputerte har disse smertene medregnes ikke.

Grunnen til at man konsekvent nekter for å gi erstatning for slike viderverdigheter (alt som ikke er av direkte synlig eller praktisk art er viderverdigheter), er at man ikke ønsker "Amerikanske tilstander" i kongeriket Norge.
Og midt i denne frykten for amerikanske tilstander har vi mistet retten til pasientvern.

Nye tall viser at over 40 prosent av de som taper saken sin i NPE og som bringer saken inn for retten vinner frem. Enten i form av at de får medhold i retten eller ved at NPE inngår forlik.

NPE må nå tåle sterk kritikk fra mange advokater som mener de i mange tilfeller tolker regelverket mye strengere enn det domstolene gjør.
NPE praktiserer blant annet en regel som sier at gruppen pasienter som blir skadet fordi diagnosen de får ikke er riktig, ikke nødvendigvis har krav på erstatning.

Det samme gjelder følgesskader. For eksempel er det en kjent risiko for hematomer (blødninger/blodansamlinger) under et lapraskopisk inngrep. Blir hematomet infisert, er ikke dette en følge av svikt i helsetjenesten, men hematomet. Likeledes er det en kjent sak (for alle andre leger enn NPEs, som ikke ser årsakssammenhengen) at alvorlige infeksjoner kan føre til postinfektuøs utmattelse. Eller at man kan bli alvorlig syk etter store doser antibiotika. Dette vurderes heller ikke som erstatningsgrunnlag, fordi skaden er en følge av en infeksjon som igjen var en følge av et hematom, som igjen er en skade som må være rimelig å forvente under et lapraskopisk inngrep. Så altså er ikke dette en skade som har oppstått under behandling i helsetjenesten, men hjemme hos deg selv. (Hei, følg med da!)

Ane Sofie Tømmerås satt på Stortinget da pasientskadeloven ble utarbeidet. Nå er hun blitt advokat og sier at den virkeligheten hun møter i forhold til pasienters krav på erstatning er en annen enn det intensjonen med loven var.
I innstillinga fra Stortinget står det at man skal fokusere på pasientens skade og at man i praksis skal bygge på en mindre streng uaktsomhetsvurdering enn det som har vært gjort tidligere. Men slik fungerer det dessverre ikke i dag.

Man har en paragraf i Pasientskadeloven §2, tredje ledd som sier: Pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden skyldes smitte eller infeksjon, når dette ikke i hovedsak skyldes pasientens tilstand eller sykdom. Videre i §3: Dersom årsaken til en skade på en pasient ikke kan bringes på det rene, og skaden sannsynligvis skyldes ytre påvirkning på en pasient under behandlingen, skal det normalt antas at skaden skyldes feil eller svikt ved ytelsen av helsehjelp.

Men disse paragrafene kommer sjelden til utnyttelse, har blitt meg fortalt fra høyeste hold. Det er en pynte-lov. Ubrukelig jåleri. Litt som den nipsgjenstanden du fikk av svigemor julen -95 som ikke passer inn i stua di, men som du likevel setter fram hver gang hun kommer på besøk.

Den paragrafen er altså der selv om den aldri blir brukt. Så vi i det minste kan late som om vi er litt amerikanske på papiret. Selvom vi altså ikke ønsker å ha Amerikanske tilstander.

Forstå det den som kan.