vi som drømmer...

Retroseksuell

Mon tro om jeg er i ferd med å bli en gammel romantisk moralist. Jeg har vokst opp under den seksuelle oppvåkningen. Nå er jeg i ferd med å sovne av kjedsomhet.
Samfunnet, media, menneskene flommer over av seksuell "frigjorthet". Vi kan knulle villt og uhemmet og siden snakke om det nesten når det skal være, og får vi det ikke helt til er det straks en sexolog på pletten for å fortelle oss hvordan vi kan gjøre det bedre og snakke friere om det. Pornografer strømmer til for å gjøre oss kåtere på kvinners premisser.

Desto mer sexologene insisterer på å være vår tids messiaser og dess flere pornosladder som fjernes, dess leiere blir jeg. Ja, altså ikke av sex per se, men av den seksuelle informasjonsflommen. - Ikke min egen seksualitet men de andres.

Seksuallivets magi inneholder alle menneskelivets grunnelementer: ånd, dyriskhet, dødsangst og rus. I en epoke som vår, preget av den ideale kjærlighetens oppløsning og en omseggripende seksualpsykose som vil gi fremtidige historikere stoff til millioner av kjedelige avhandlinger og bøker, er det mange klassiske spørsmål som får fornyet aktualitet. Men ett står allikevel alene: er mennesket bare en avansert ape - eller er vi noe mer?
Vetle Lid Larsen "Antisex"

I min vennekrets har det etterhvert oppstått en gryende opprør mot all denne misforståtte seksuelle frigjortheten. Jeg tror ingen av mine bekjente kan kalles pripne. Men de har fått et savn etter det genuint ekte og mirakuløse ved kjærligheten - som liksom har forsvunnet i et hav av avhandlinger om sex, tilgjengelig porno og sex-leketøy, griseprat på internett, swingers- og eller fetishparties, m.m.
Det er ikke nok å bare ønske å ligge nær en du bryr deg om eller å snuse på kjærestens varme hud. Her skal kles opp i trashy undertøy og skolepikeuniformer, elskes i taklampa med minst ett annet par til tilstede, dildoer i alle regnbuens farger, oppned, bakfram og hurramegrundt med gud og hvermann over alt og hele tiden. Som sexologene anbefaler.

Estetikk og genuine følelser er mine eksistensgrunnlag. Jeg misliker alt som er harry og kitch og fråtseraktig. Nipsgjenstander, nasjonalromantikk, porno, collagenansikt og plastikk-kropper, dårlige manerer, +++
Seksualiteten har blitt så offentlig, så grell, så harry og allstedsværende at den nesten gir meg avsmak. Jeg er lei av å treffe på mennesker som synes det mest naturlige i verden er å fortelle meg om sine seksuelle preferanser eller spørre om mine. Som snakker om sine seksuelle bravader på samme måte som forrige helgs fottur i Jotunheimen. Hurra så frigjorte vi er!
Jeg er lei av alle magasinoverskriftene som lyser mot meg i kiosken: Slik blir du en bedre elsker. Lei av sexologenes velmente råd, lei av harrytassene som sender deg bilde av pikken sin over nettet, lei av min egen samtids patologiske behov for å flytte grenser.

Jeg vil ha tilbake det rene, mystiske og ekte. Du kan kalle meg prippen så mye du vil. Det bryr meg ikke. Jeg priser meg lykkelig over at jeg ikke er 14 og blir introdusert for dette havet av seksuell desinformasjon og emosjonelle forfall. - At jeg er trygg nok til å vite at blott en berøring er tilstrekkelig til å utløse et skred av følelser og spenning.

Vi trenger ikke å avdekke alt. Da blir det ingenting igjen.

1. Du skal tro på kjærligheten
2. Du skal vite at mennesket er mer enn et dyr
3. Du skal erkjenne at det vakreste i livet aldri kan gripes
4. Du skal huske at hjernen din ikke sitter i kjønnsorganene
5. Du skal elske med din neste som med deg selv
6. Du skal skrike ut at du er lei av det evinnelige sex-maset i samtlige media til samtlige tider i døgnet, av landets beholdning av steindøde journalister, forfattere, programskapere og reklamefolk som tror de er frigjorte og frekke, men som i virkeligheten bare er til å gråte av.
7. Du er av ånd
8. Du skal hate Statistisk Sentralbyrå
9. Du skal tenke skjønnhet, sannhet, lengsel
10. Og til sexologene: Fuck off!
-Antisex-

Et øyeblikks stillhet

Siden verden er uvirkelig, må man føres bak lyset på en eller annen måte for å kunne seire i den.
-W. B. Yeats-

Jeg har som vanlig våknet altfor tidlig. Ute snør det tett og stille, og jeg tenker på M som over en Courvoisier i annen etasje på Baronen i sene nattetimer en gang på åttitallet introduserte meg for Thomas Moore og begrepet temenos.

Vi satt og dinglet med beina, bak pianisten som telte kveldens tips, og kikket ut i bakgården der det snødde; -tett og stille.
M fortalte meg at det var de eneste gangene hun ikke kjente gnagsårene i sjelen. Når det snødde sånn, uansett til hvilken tid på døgnet, tok hun på seg den varme kåpen og ruslet rundt i byens gater. Helt alene, helt i vater, helt til snøfreserne kom frem og brøt idyllen.

Når det snør føler hun ingen lengsel, fortalte hun. Stillheten som faller i store, myke flak, demper den støyende utenforverdenen og tillater henne å lytte til sin indre musikk. Den som taler til sjelen.
Hun hadde ikke funnet andre måter å lytte til den musikken på. Den var der bare når det snødde, og det var den eneste tingen hun virkelig likte ved seg selv. Som fikk verden til å fremstå mer tilforlatelig, mindre skummel.

Den kristne mystikeren Teresa av Ávila beskrev sjelen som en indre borg.
Vi har våre indre rom og hager, fredlyste pletter i oss selv, som tilsvarer det ytre livets grensemarkeringer. Disse rommene er ikke abstraksjoner eller skjelett for sinnet, men rom og hager for hjertet. Steller vi disse vel, kan de brukes som middel til å holde livet sammen, til tross for ytre begrensninger.

M fant temenos bare når det snødde. Helt til hun døde av hjertesvikt før fyllte tretti, var livet hennes preget av rastløshet, frykt og lengsel. Og fordommer. Andres fordømmelse, men aller mest hennes egen.

Jeg kjente henne egentlig ikke, men jeg kjente drømmene hennes. Og jeg tenker at det er best slik når livet ikke kan gi deg ro, at hjertet rett og slett stanser.