Ironi; gresk είρωνεία (eironeia). Forstillelse eller hyklersk uvitenhet, avledet fra verbet είρων (eiron), «å si».
Jeg bruker mye ironi. Du kan kanskje si at det å bruke ironi er en slags overlevelsesteknikk. Det tror jeg den er for veldig mange av min generasjon (aka ironigenerasjonen). Vi er merket av en viss mangel på naivitet, optimisme og tro på tradisjonelle verdier. Vi raver rundt i en skjærsild av tvetydigheter. Det er lett å ty til ironiske vendinger.
Men dette med ironi kan ofte være litt internt. Det er ikke alltid folk vil bruke ordet ironi om en ting, de synes snarere det er tragisk, for eksempel. Eller de opplever ironien som sarkasme.
Jeg bruker ofte ironi for å dekke over/ufarliggjøre frykt og sinne. Eller desillusjon.
Mye kan sies om den situasjonen jeg befinner meg i. Jeg opererte vekk en kul.(skummelt) Det viste seg at kulen var godartet. (bra!) I stedet holdt jeg på å stryke med av skader og infeksjon. (dumt)
Det har skortet litt med medisinsk hjelp i ettertid, kan man si (underdrivelse). Da jeg endelig fikk tak i den glepphendte kirurgen som opererte meg, var hans eneste tilbud arreduksjon. Det syntes jeg var litt ironisk. Jeg klarte ikke å stå oppreist, men arret ville i det minste bli pent. Kirurgen skjønte ikke hva jeg lo av. (ironisk latter)
Well life has a funny way of sneaking up on you
When you think everything's okay and everything's going right
And life has a funny way of helping you out when
You think everything's gone wrong and everything blows up
In your face
Ironic, Alanis Morisette
Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er redd. Og innmari sint. Jeg liker ikke meg selv noe særlig når jeg er redd og sint på en gang. Da blir jeg streng og litt ond. Det kler meg ikke. Fra naturens side er jeg nemlig et mildt og snilt vesen:-)
Sokratisk ironi er måten man som spørsmålstiller gir uttrykk for en forstilt uvitenhet (naivitet). Sokrates var absolutist. Han mente det fantes universelle verdier og normer. Han prøvde å komme frem til allmenngyldige definisjoner av begreper som godhet, sannhet og rettferdighet. Sokrates mente at riktig kunnskap (episteme) førte til riktig handling. Riktig handling førte igjen til lykke. Derfor var begrepsanalyse så viktig. Begrepsanalyse ga kunnskap, som igjen ga kunnskapsbæreren god moral og gjorde ham lykkelig. Dette bidro til å gjøre samfunnet bedre.
Så hvordan passer da ironien inn i riktig kunnskap og handling? Ikke i det hele tatt spør du meg.
Jeg tror jeg må finne en ny overlevelsesmekanisme...
5 kommentarer:
Vi vet jo hva som er rett, men vi mennesker gjør jo ikke det rette. Vi gjør det som er enklest.
For oss selv....
Spennende post, Rockette!
Jeg bruker også mye ironi, og tror jeg slipper unna med det fordi jeg også bruker mye selvironi. Å le av seg selv (før andre gjør det) er en gave, synes jeg.
Men du skal være ytterst forsiktig med ironi, for den er ekstremt lett å misforstå. Og selvsagt er det en litt feig måte å si noe på, du sier noe, men uten å kunne tas på det. Det kan være litt uærlig.
Bortsett fra selvironien. All den er helt sannferdig, er jeg redd. Om du har lest noen av finanskursene mine (de for datere) så ligger selvironien i så tykke lag at det er rart de ikke sprenger skjermen. Men... ikke alle skjønner det :o)
Ja, Sadie. det har nok noe med å gjøre at noen ganger er selv den enkleste utveien veldig vrien:-)
Helt enig, Iskwew. Jeg bruker også mest selvironi, og uten den - galgenhumoren - tror jeg det hadde gått meg dårlig.
Jeg har lest finanskursene dine. Og tok ironien. Ubetalelig:-D
Jeg tror jeg hadde dævva uten den selvironien :o) For latter, uansett hvordan den kommer til, bygger deg opp, ikke ned.
Jeg kjenner igjen både sinnet og redselen. Og ja, det er en dårlig kombinasjon kanskje. Men når jeg ser historien sånn utenfra, som din, så tenker jeg at det jo også er på sin plass. Redselen har sin gode grunn, og sinnet også.
Legg inn en kommentar